Redningen ligger i postkassa

Det virket umiddelbart noe avskrekkende da jeg åpnet det nyankomne nummeret av tidsskriftet Vagant, og i kjent stil satte nesegrevet mot papiret for å nyte særegenheten av duften, og blafret opp på en tilfeldig side. Der sto overskriften: «115 bokanmeldelser». Riktignok er det viktig at noen stiller opp når det totale tilbudet av omtaler av litterære utgivelser i lokal- og riksaviser og andre tidligere kanaler for sånt har sunket så drastisk, med alt hva det har å si for bevisstheten hos det norske folk om at det i det hele tatt er noe som heter litteratur og at det er noe som betyr noe. Men mengden ga meg også umiddelbart en lett hodepine. Da leser jeg heller en god bok, for å parafrasere en gammel tv-reklame med Sissel Benneche Osvold i hovedrollen som en som skrudde av TV-ens bankende mas.

Så viste det seg da at det var pagina 115 det dreide seg om. For tidsskriftet Vagant har endret seg noe med årene - utgivelsene er minst like tykke og omfangsrike som tidligere, men også enklere å forholde seg til. Om mulig er det blitt enda bedre, mer gjennomtenkt og dyptborende. Men det har også åpnet seg på et vis - det har liksom blitt Hele norsk tidsskriftmiljøs kulturtidsskrift. Og ikke bare det - med sine mange svenske og danske (og europeiske) bidragsytere er det hele Nordens også.

Fra å være et hardcore litteraturmagasin i oppstarten i 1988 (da jeg veslevoksent også leste min fars eksemplarer uten helt å skjønne alt), til å bruke de samme intellektuelle kreftene også på andre områder, uten å miste kjernen av syne. Film, teater, kunst, musikk - men i sum handler jo alt stoffet om samfunnet og menneskene som befolker det.

Stoffet er også oppvakt formgitt, som det er er blitt i mange år nå, av Andreas Töpfer som gir leseropplevelsen en ny klang og binder de forskjellige elementene sammen. Ja, det finnes bokanmeldelser, men det kan like gjerne være et bokessay basert på utgivelser fra i fjor eller før det som benyttes til å belyse noe som har betydning og som gir støtte til spennende analyser og medrivende lesestoff. Her er «aktualitet», bokhøst, intervjuer med forfattere med nytt produkt på markedet og andre banaliteter ikke det sentrale - Vagant oppleves for tiden som diamanten den i slagghaugen norsk offentlighet har utviklet seg til å føles som. Anmeldtseksjonen denne gangen har vekt på sakprosa - hvalfangst, naturdød, barnas skjermtid, abort.

Høstens utgave kom litt forsinket, det kommer et nytt allerede før nyttår, og har undertittelen «Fengslet av nåtiden». Det er ikke like sterkt tematisk som enkelte tidligere utgaver, men det går helt fint. Espen Grønlie har hovedartikkelen, om Romerriket like greit. Og her er vi godt forbi podcast-aktige støt om hvorfor så mange menn er opptatt av Romerriket for tiden. Det er en omfattende artikkel om hvordan bokutgivelser av forskjellig art på godt og vondt har skapt nye myter og måter å skape forståelse av og interesse for det.

Jeg ble nysgjerrig av en samtale om den tyske forfatteren Rainald Goetz (f. 1954), som jeg ikke var kjent med, og med Snorre Fjeldstads oversettelse av det friske essayet «Absolutt idealisme» fra 2023. Hans roman Rave, som ble utgitt på engelsk av Fitzcarraldo for to år siden, som tar utgangspunkt i 90-tallets technokultur.

Og jeg håper også norske forlag snart er med på den internasjonale gjenoppdagelsen av Brigitte Reimann (1933-1973), femti år etter hennes død. Beskrivelsen deres om forfatterskapsessayet av Ida Svingen Mo er interessevekkende nok: «Til lyden av amerikansk jazz og med inspirasjon fra fransk feminisme skrev Brigitte Reimann om kvinnelig begjær i det klassebesatte DDR». Utdraget fra hennes siste, nesten fullførte roman Franziska Linkerhand gir mersmak.

Hver eneste leder eller Facebook-oppdatering fra den mangeårige redaktøren Audun Lindholm de siste årene har vært en smule høystemt på vegne av tidsskriftenes generelle betydning. Men han har absolutt rett. Det er forstemmende at all den verdiskapning som foregår i tidsskriftene ikke blir oppdaget - den støttes ikke nok økonomisk, og står jo for nettopp de verdiene som mange lesere klager over at forvitrer i de daglige mediekanalene. Norske tidskrifter burde også anmeldes av de fortsatt gjenlevende kulturredaksjonene i større grad - de beste av dem er helt klart like nyhetsverdige som bokformatet som alltid trumfer dem, av en eller annen grunn.

Og nå virker det bare mer prekært enn noensinne. Jeg føler meg litt Hans Castorp hver eneste dag, for å være ærlig - det er som om ryggraden i den offentlige samtalen har fått brokk. Det er vanskelig å slå av en prat selv med oppegående mennesker, fordi vi ikke lenger deler den samme virkelighetsoppfatningen eller har et flyktig forhold til stolpene i kulturlivet eller den politiske situasjonen.

I alle de årene jeg har vært en del av kulturlivet har det vært mye nervøs håndgestikulering og kronikker i avisene om at det er viktig at kulturform x «blir tatt på alvor», og med ønsker om større bevilgninger til akkurat deres særforbund. Jeg har selv bidratt med slike, og det er viktig og riktig å gjøre det. Men jeg er i ferd med å bli overmannet av paranoide følelser om at det om få år vil handle om å beholde bevilgninger i det hele tatt. Kulturhaterne kommer i maktposisjoner, de ønsker å ta hevn og vil ha glede av å rive ned. På grunn av kulturlivets relative usynlighet utover de som allerede er opptatt av det er har vel også morgendagens politikere og beslutningstakere et mer fjernt forhold til kulturlivet enn de før dem.

Lindholm og hans redaksjon har også i årevis vært bekymret for eventifiseringen av bokheimen, at selve boka og dens innhold har måttet vike for interesse for Forfatteren og alskens sosiale aktiviterer, lettbente boksamtaler og festivaler. De fikk rett i at det var den veien utviklingen gikk (se bare på bibliotekene), men de har nå også tatt situasjonen til seg, og bruker mange sider på å dekke slike festivaler med samme seriøsitet som de gjør med det andre stoffet. Det brukes mye penger og energi på disse festivalene, men det som foregår der blir sjelden omtalt og analysert i ettertid. Så det er bra. Blant høydepunktene i denne utgavens bolk er Joni Hyvönens reisebrev fra årets Lyse Netter i Moss (forøvrig den fineste festivalopplevelsen jeg hadde i år), og Simen V. Gonsholts artige rapport fra arrangementer om Svein Jarvolls Thanatos og Øyvind Rimbereids Solaris Korrigert.

Poet Jørn H. Sværens «omreisende tidsskrift» Gresshoppene har ingen konge dukker denne gang opp i Vagant (det kommer som små parasittiske «innstikk» i andre eksisterende tidsskrifter). Dette er utgave nummer 40, og består av dikt av Martin Högström.

Vagant finner du hos små uavhengige bokhandlere og kunststeder, og i større Narvensen-utsalg - men det beste for alle er så klart å abonnere på det. Det synes jeg du godt kan gjøre.