Reisebrev fra Algarve

Flyplassen i Faro (Algarve, Portugal) er hverken stor eller fancy. Men i det minste sier den svært tydelig ifra om hvor man er.

\

Ikke lenge efter landing, bagasjehenting og leiebilovertagelse (med dertil hørende overraskelsesgebyrer) legger vi av gårde i retning av Tavira; en særs sjarmerende, liten kystby øst i Algarve. Der sjekker vi inn på Colégio Charm House, omtrent åtte minutters gange fra havnen.

Hotellet er små-luksent og spekket med ansatte som på aller iherdigste vis forsøker å overbevise deg om at det eneste de vil er at du har det bra. Stort sett lykkes de, men litt i meste laget må de kunne sies å være.

Uansett er det båtturen ut til Ilha de Tavira, og en av strendene der som gjør oppholdet virkelig verdt turen.

Vannet er gigablått og friskere enn friskt. Solen steker, drinkene lesker og snart er kaffen klar.

Blant de største og ‘kooleste’ strandrestaurantene troner SAL, men hold deg unna. Slitsom DJ, masete mennesker, overpriset mat. Prøv heller den blå- og hvitrutete naboen (hvis navn vi dessverre ikke husker), med gamle og erfarne (samt noen unge og ‘vernede’) kelnere – og skikkelig god mat. Mest sjømat, så klart.

\

Skal man spise ordentlig i Tavira, er Mesa Farta* stedet å gå. Der kombineres godt håndverk, knallferske råvarer og en tilnærming til så vel gjester som matlaving som enklest kan kalles god, gammeldags – med en aldri så liten oppdatert tvist. Gode viner har de også. Samt – selvsagt – vidunderlig god service. (De aller, aller fleste steder byr på god, vennlig service.)

Men sitt for all del inne i sommermånedene. Ute holder luften nær 40 grader Celsius, også efter mørkets frembrudd.

\

Ifølge diverse nettsteder skal også Coisa Linda være aldeles fortreffelig, og servere mat i en sjarmerende have. Virkeligheten er ikke likeså rosenrød: Maten er god, men ikke bemerkelsesverdig. Servicen er liksom-proff, som om en gruppe kids med walkie-talkies tror de har funnet opp en mye smartere måte å ta imot og effektuere bestillinger enn den gamlisrestaurantene fortsatt holder seg til. Det har de ikke. (Og havens nærmeste nabo er en byggeplass, med store, oransje gravemaskiner og heisekraner.)

\

Ifølge undertegnede er Come Na Gaveta et langt bedre alternativ, dersom Mesa Farta blir akkurat litt dyrt og/eller fancy. (Selv om det ikke egentlig er noen av delene.) Åkkesom er CNG sabla kos, livlig, trivelig og digg. Selv ansjos på toast blir en liten opplevelse.

Også her serveres alt med et smil, og vinutvalget er fortreffelig.

Så er også designet på byens brannstasjon …

… med sitt hint av stasjonen i Steve Martins brannmannsorienterte ‘Cyrano de Bergerac’-pastisj, Roxanne – i møte med en dæsj sydeuropeisk, ny-gammel praktikalitet.

\

Fra Tavira går turen til Santa Bárbara de Nexe, hvor norske Elisabeth og portugisiske Carlos (byens borgermester, faktisk) har sin Rock Garden – et kombinert utested/konsertsted med utsikt over omegnen.

Innerst på tomten ligger ‘rockebula’, tett dekorert med Iron Maiden-trofeer. (Ikke bare er innehaverne ekte fans; de er også venner med og nesten-naboer av Steve Harris.) I tillegg til ‘rockememorabilia’ henger også et stort TV på veggen, og den kvelden vi var på besøk var vi så heldige å få se Norge slå Elfenbenskysten 2-1, på storskjerm, noe som frembragte en helt OK stemning.

\

Derefter gikk ferden til Lagos, noe lenger vest på Algarves kyst. Lagos er langt større enn Tavira, men takket være en fin-fin gamleby er stemningen nesten småbyaktig.

Hotellet vårt her heter Casa Máe, og er av den luksne sorten. Basseng med havvann, egen kjøkkenhave (som gir hotellets restaurant friske grønnsaker av beste sort), samt gjennomgående behagelig stemning.

Da vi er tidlig i turistsesongen bærer restaurantens kveldsskift imidlertid preg av ikke å ha drillet hele staben skikkelig, og et par andre riper i lakken må vi også innrømme å ha sett, men alt i alt er dette et nydelig etablissement, situert vegg i vegg med det ene hjørnet av den eldgamle bymuren.

\

Stranden vi har besøkt her i Lagos, heter Praia de Porto de Mós. Den er noe mer røff og rufsete enn stranden på Ilha de Tavira, men også livligere. Litt varmere i vannet er det også – og bølgene gjør dukkerten til en akkurat passe krevende treningsøkt.

\

Favorittrestauranten i Lagos heter Mosto, og den har vi besøkt både til lunch og til middag. Begge ganger stod tapas på menyen. (I Portugal kalles smårettene egentlig pesticos, men ‘vår mann’ på Mosto – som for øvrig lignet sjenerende mye på Bradley Cooper – sa konsekvent tapas.) Åkkesom: Maten var eksepsjonell; vinvalgene nydelige og stemningen upåklagelig. Så gøy var det der, at kameraet ble liggende i lommen.

\

Et annet fin-fint spisested kaller seg Don Gull. Her er både tempo og temperatur høyere. Så også lydnivået. Service og mat ligger et lite hakk under, men det å besøke en real nabolagsrestaurant full av lokale gjester er jo verdt litt i seg selv.

\

Neste uke går turen fra Lagos til Evorra og Lisboa, og vi satser på et billedbrev også derfra.

\

God helg.

* Denne ‘omtalen’ av Mesa Farta ble skrevet i all hast, om lag 10 minutter efter at siste glass var tømt:

Eksepsjonelt friske, naturlige smaker. God salat, godt brød, nydelig smør (saltere enn vanlig i Syd-Europa), svinenakke, hvit fisk med potet og grillet hvitløk og lime, lokal rød vin, sjoko-mousse, bringebærsorbet, dessertviner, brandy – Eddie Chacon(!) over anlegget, tilstedeværende og engasjert (men ikke masete) service -- midt i et veikryss, eller via ‘bakgården’ til et eksklusivt sameie, og med andre ord ikke et sted man ville tatt sjansen på om man hadde gått forbi. -- Under NOK3000 totalt. Gull.