Reker i regnet med Robyn

Den eksentriske og svært gode britiske låtskriveren og nå forfatteren Robyn Hitchcock starter sin norgesturné i Bergen i kveld, så følger Trondheim, Drammen, Randaberg og Oslo.

På fridagen sin på torsdag 22. oktober, kl 18.30 stikker han innom Big Dipper i Oslo for en samtale med Tidens Ånd. Tema? Hans nte og skarpe album «The Confuser», og ikke minst hans andre bok «Stranded in the future», som tar for seg oppstarten av hans kortlevde men vidunderlige band The Soft Boys. Hør for eksempel låtene «Kingdom of Love» eller «I Wanna Destroy You» fra mesterlige «Underwater Moonlight" (1980).

Siden har det kommet interessante utgivelser i et bankende kjør, med backingbandet The Egyptians, helt solo, med musikere fra R.E.M., flere samarbeid med norsk indie-elite og frem til årets album. Det er litt powerpop, litt postpunk, litt folk, litt psych, litt Dylan, endel Syd Barrett og veldig mye ham selv. Finurlige melodier, sylskarpe tekster og svært britiske tekster med inspirasjon fra barnlig surrealisme. Helt herlig er det. Vi tok en liten forprat med ham.

Det er ikke så fryktelig mange utenlandske artister som har mulighet til å dra på turné i Norge nå for tiden. Men du er en av dem. Hvorfor?

- Norge er en del av mitt indre landskap. I meg finnes en indre versjon av landet deres, som forhåpentligvis gjenspeiler det «virkelige» Norge i den ytre verden. Jeg elsker mye ved Norge; blant annet at det ikke er så mange mennesker der. Jeg elsker det Norge byr øyet på: de lange, langsomme skumringstimene, fjordene, fergene – alt sammen er vakkert å se på.

Ja, det er mye bra. Er du totalt avhengig av å opptre? Det virker som om du virkelig trives med å spille – og skrive – låter, hele tiden.

- Jeg har viet livet mitt til å skrive sanger og fremføre dem, så jeg har ingen planer om å slutte nå. Men jeg tegner og maler også, og har begynt å skrive bøker. Kreativitet ligger i blodet mitt; faren min holdt på med to romaner da han døde. Kunst er det eneste jeg forstår – kunst og Kvikk Lunsj.

Hvor mange sanger tror du at du har skrevet?

- Jeg har fullført rundt 657, og lagt bort ytterligere 1373.

Morsomt nok dro du på en turné med sju konserter i Norge helt tilbake i 1982 også. Dette var en felles turne med bandet Motor Boys Motor. Husker du noe fra den turen i det hele tatt?

– Åja: å kjøpe rekesmørbrød i Bergen i yr og regn; en fest på Sandane, og låtskriving på et gammelt hotellpiano der en våt lørdag ettermiddag; fester i Oslo som varte hele natten, og synet av Vigelandsmonolitten i Frognerparken i grålysningen; hvite skystrimler som svever under fjelltoppene mens regnet faller oppover mot den uendelige, grå himmelen; den gule varebilen vår som snor seg langs fjellkanten høyt over fjordene – jeg har mange minner fra den turneen, og en versjon av dem kommer til å dukke opp i min neste bok.

Du har også jobbet mye med musikere fra I Was A King, fått en Hollywood-stjerne i gatene i Egersund, og gitt albumene dine titler med referanser til Norge. Har du en formening om hva «det norske» egentlig handler om?

– Jeg har min egen versjon av «det norske», men jeg vet ikke om den samsvarer med hvordan en nordmann ser på sitt eget land. Jeg møtte Frode og Anne Lise gjennom Steve Wynn (som også har en stjerne på fortauet i Egersund), noe jeg er veldig takknemlig for.

I bøkene dine forteller du kort om noen norske barnevakter familien deres hadde under oppveksten din. Er disse her kanskje utgangspunktet for ditt dype forhold til oss nordmenn?

– Kanskje det. Familien min hadde flere au pairer på midten av 1960-tallet, da søstrene mine og jeg var barn. De kom stort sett fra Drammen, tror jeg. Disse unge kvinnene var nesten barn selv – bare 19 eller 20 år gamle – men for oss fremsto de som mødre. Mødre, følgesvenner og venner. Noen ganger hadde de med seg ost til oss. Jeg var veldig glad i dem.

Gratulerer med det nye albumet, forresten. Skarp låtskriving som alltid, og et klart og friskt lydbilde. Men hva er egentlig en «Confuser»?

- Takk! Det er jeg som er «The Confuser» - forvirreren. Jeg er samtidig den som er forvirret.

Et av høydepunktene på albumet, «My Dead Astronaut» har en direkte kobling til en novelle av J.G. Ballard. Jeg er også glad i ham – når oppdaget du forfatterskapet hans, og hvilke av historiene og bøkene hans liker du best? Min favoritt er «Vermilion Sands».

– «Vermilion Sands» er fantastisk, ja. Jeg liker også veldig godt «The Voices of Time», «The Crystal World», «The Drought», «Manhole 69» og mange andre. Ballard skapte sitt eget indre landskap, vil jeg si – på samme måte som malere som Giorgio De Chirico og Paul Delvaux gjorde. Man kan kalle dem surrealister, men de henter definitivt inspirasjon fra det samme stedet som drømmer kommer fra.

Du har allerede to selvbiografiske bøker ute. Kommer du til å fortsette med så mange bind som det overhodet er mulig?

– Det håper jeg. Jeg prøver å utvikle min egen verden, slik disse andre kunstnerne gjør, og Norge er definitivt en stor del av den.