Rekordartet år for Oscar-nominasjoner!

Rundt omkring i verden, og særlig i USA, vil nok folk legge merke til at en film for første gang i historien har mottatt så mange som 16 nominasjoner. Filmen vi refererer til – Sinners – er attpåtil det man må kunne ta seg lov til å kalle en afroamerikansk film, idet så vel manusforfatter-regissør Ryan Coogler, som den dobbelte hovedrolleinnehaveren Michael B. Jordan – samt medprodusent Zinzi Coogler (Ryans kone), fotograf Autumn Durald Arkapaw og birolleinnehavere som Delroy Lindo og Wunmi Musaku, begge Oscar-nominert – også er (helt eller delvis) fra familier hvis utspring kan sies å ha startet i Afrika, i tillegg til at filmen tar opp i seg elementer av afroamerikansk historie. Alt i alt kan det se ut til at Akademiet har ‘tatt av litt’ når de med Sinners omsider har fått anledning til å pøse på med nominasjoner til en «farvet» film.

Tror jeg, da, selv om jeg (som lett kan utfordre Erlend Øye i kategorien Whitest Boy Alive) kanskje burde holde slikt for meg selv; vanskelig som det er å formulere sine tanker uten å trampe (enda hardere enn jeg her har gjort) i klaveret. Og før noen får skumle ideer haster jeg til med å si at jeg ikke mener noen av dens nominasjoner er ufortjent, eller at taktikkeri har tatt over Akademiet.

Jeg mener at tilstrekkelig mange har ventet tilstrekkelig lenge på at en film som Sinners skulle dukke opp, til at rekordmange nominasjoner ble et faktum.

Så. For å roe ned litt, beveger jeg meg over på tryggere grunn og melder at også lille Norge kan skryte av rekordmange Oscar-nominasjoner, og at det at Inga Ibsdotter Lilleaas omsider fikk nominasjonen hun så inderlig fortjener, var genuint godt å se. Hennes rolletolkning/rolle i Affeksjonsverdi er så avgjørende for dramatikken at det nesten er skummelt hvor oversett hun er blitt. Til nå, altså. (Selv om jeg er redd Elle Fanning – amerikansk som hun er – stiller sterkere i denne kategorien. Som trolig vinnes av den godt likte veteranen Amy Madigan (for hennes rolle i Weapons), uansett.)

Ellers på skuespillersiden ble jeg mektig glad på vegne av Ethan Hawke som i år har levert to svært sterke og meget forskjellige rolleprestasjoner: I The Lowdown (på Disney+) og Blue Moon (til leie på bl.a. TV2Play, efter å ha gått en liten runde på kino). Han var i mine øyne langt mer imponerende en Leonardo DiCaprio i One Battle After Another og i hvert fall litt bedre enn Timothée Chalamet i Marty Supreme. Michael B. Jordans dobbeltrolle i Sinners er en sterk og langt mer velkjent og velpromotert prestasjon (og i tilfelle du har glemt åpningsavsnittet, scroll oppover) – så han ligger nok bedre an til en statuett enn Hawke.

Wagner Moura (The Secret Agent) gjør jobben sin i en brasiliansk film, og er vel med dette i mente omtrent på nivå (hva vinnersjanser angår) med Hawke og hans portrett av den hentesveisede, kortvokste og legendariske mellomkrigs-sangtekstforfatteren, Lorenz «My Funny Valentine» Hart.

For øvrig tør jeg melde at jeg tror at Renate Reinsve har en viss sjanse til å vinne for sin hovedrolleprestasjon. Emma Stone (Bugonia) har vunnet to ganger allerede, Rose Byrne (If I Had Legs I’d Kick You) spiller i en ellers forbigått film, og Kate Hudson spiller i en veldig lett (om enn veldig ‘amerikansk-underholdende’) film. (Og hun er jo Goldie Hawn og Kurt Russells datter …) Største utfordrer er nok uansett Jessie Buckley for sin innsats som William Shakespeares kone i Hamnet, selv om den filmen kan være for tung og gråtete. Samtidig som den er lettere tilgjengelig, idet den er på engelsk.

Men. I og med at 35% av akademiets medlemmer nå er kvinner, og 25% av dem tilhører etniske minoriteter (i motsetning til for bare ti, tolv år siden, da tallene var henholdsvis 24 og 6 prosent) er det blitt langt mer vrient å forutsi noe som helst.

Annet enn at de fleste vil bli veldig skuffet, mens noen få vil glise fra øre til øre.