Roald Dahl og den klåfingrete nåtiden

Roald Dahls livsverk har fått nye eiere, og prisen er stiv: Oppkjøpet av Roald Dahl Story Company kostet Netflix 4,6 milliarder norske kroner, og endringene som nå er varslet i de engelske utgavene av forleggeren Puffin og RDSC etter at såkalte sensitivitetslesere har gått igjennom stoffet, er groteskt inngripende.

Det handler ikke bare om at karakterene er «enorme» i stedet for «tjukke», også leselista til Matilda er blitt oppgradert. Ut med Rudyard Kipling, inn med Charlotte Brontë (som om ikke hele poenget er at Matilda velger lesestoff selv).

Man lurer på om rettighetshaverne faktisk ønsker seg et kulturelt gjørmebad, eller om de simpelthen ikke vet bedre. De franske forleggerne Gallimard har fastslått at deres versjoner vil forbli uendrede – heldigvis er det noen som suis Charlie og Sjokoladefabrikken! Dahls norske forlag Gyldendal holder samme linje.

Det første som slo meg, var det fåfengte i forsøket. Du kan saktens bytte ut noen ord her og der, men hva gjør de nye tidsåndsensitive eierne for eksempel med klasseforakten i skildringen av Matildas familie, den sleske bilselgerfaren med de glinsende dressene, mora som bleker håret og mener alt annet enn såpeserier er bortkastet tid, som spiser middag foran TV-apparatet og det som verre er? Å skulle gjøre Dahl tidsmessig vil kreve totale omskrivninger – å flikke litt her og der kan i grunnen bidra til å gjøre kontrasten mer skrikende.

Det andre som slo meg var at diskusjonen var et godt eksempel på reglene som synes å styre diskusjonene om den klåfingrete nåtiden: For det første hvordan vi ser på konfliktene som tidstypiske og splitter nye. For det andre hvordan de økonomiske interessene som ligger bak, gigantiske selskapers frykt for å tråkke noen på tærne ofte skjuler seg bak en fortelling om generasjoner på avveie og hysterisk aktivisme. For det tredje hvordan fortidens mest kjente kulturuttrykk, som giganten Roald Dahl, både er et vergeløst offer, samtidig som de dominerer diskusjonen.

Dyrevern og snille hekser

«Det var aldri helt klart om Roald Dahl i det hele tatt likte barn, og det virket som at det var noe av grunnen til at dere elsket å lese ham», sa moren min da vi diskuterte nyheten. Sant – at Dahl var en ambivalent og kontroversiell karakter skjønte vi allerede da. Mine første møter med maltrakteringen av historiene hans kom tidlig, på filmlerretet:

I boken Danny og den store fasanjakten er planen selvsagt å spise fasanene de fanger på kreativt vis. Dannys har til og med kjøpt inn en ny ovn. Men fuglene våkner til liv i den ombygde barnevognen de bruker til å smugle dem tilbake til bensinstasjonen der de bor, de flyr ut på alle kanter i en uforglemmelig scene. Faren sier pytt sann, det gjør ikke noe - ovnen vil få sin bruk, han er nemlig også en mesterlig laksefisker, og det er mange triks han ikke har lært Danny ennå. Perfekt. I filmversjonen fra 1989 spør de voksne Danny om hva han vil gjøre med fuglene, og hovedpersonen sier slipp dem fri, til jubel fra de tilhørende. Hvem slapp WWF inn på manusmøtet?

Heksene, som er blant bøkene som har fått svært omdiskuterte endringer nå, er et annet eksempel: Boka avslutter med at hovedpersonen, som på dette tidspunktet er forvandlet til en liten mus, planlegger en verdensomspennende turné sammen med sin driftige Churchill-aktige bestemor. Underveis spør gutten hvor lenge bestemoren har igjen å leve - og hvor lenge en spesiell mus som han kan tenkes å ha igjen. Bestemoren svarer ærlig, hun kommer frem til at det i begge tilfeller kanskje er snakk om åtte-ni år - noe den lille musen er glad for å høre. Han vil ikke leve uten henne.

Jeg kan huske følelsen av at noe var fryktelig galt da en «snill» heks dukket opp i filmversjonen fra 1990 og tryllet hovedpersonen tilbake til en liten gutt igjen. Hva skulle det bety? Hadde de i det hele tatt forstått boka? Et av de første møtene med underholdningsindustriens klamme og nervøse grep. Selvsagt kunne ikke den spisse og burleske Dahl sendes på skjermen i ufortynnet versjon.

Roald Dahl-industrien

Å endre på selve teksten er åpenbart en større synd enn å tilrettelegge en historie på filmlerretet. Ingvar Ambjørnsen er blant forfatterne som har reagert kraftig på nyheten, han ringte forlaget sitt med klar beskjed om at lignende endringer ikke kan gjøres i hans bøker etter hans død. Men, som mange også har minnet om de siste døgnene: Revidering av barnebokklassikere er ikke nytt. Også Dahl gikk med på endringer mens han levde: på slutten av sekstitallet ble beskrivelsene av Umpa-Lumpaene fra Charlie og Sjokoladefabrikken fra de bent fram rasistiske karakteristikkene i førsteutgaven av boka. I filmversjonen fra 1971 hvor Gene Wilder spiller Willy Wonka, fremsto de i en annen, mer overnaturlig form, oransje i huden og grønne i håret. Dette var prisen for inngangsbilletten, selv i en enklere tid.

Forhistorien unnskylder ikke Netflix, som i årene som kommer vil kryste hver eneste dråpe ut av den steriliserte, Dahlske svampen. Men den lar oss kanskje skjønne hva som skjer: Et nytt ekstremt eksempel på strømlinjeforming eller «tilpasning» av kulturprodukter, i en lang, lang rekke av dem, i et forsøk på å holde på dominansen. I diskusjonen om endringene av Dahls bøker, beklager forfatter Philip Pullman seg over at man fortsatt bruker så mye ressurser på en gigant som Dahl, snarere enn å gjøre plass til andre, nyere forfattere.

«That’s what I’d say. Read Phil Earle, SF Said, Frances Hardinge, Michael Morpurgo, Malorie Blackman. Read Mini Grey, Helen Cooper, Jaqueline Wilson, Beverley Naidoo. (...) Read all these wonderful authors who are writing today who don’t get as much of a look-in because of the massive commercial gravity of people like Roald Dahl.»

La Dahl være Dahl, og la nye lesere finne frem til ham på egne premisser. Det sørgelige er hvor utopisk Pullmans enkle forslag fremstår.

Å skyte spurv med kanon

Fortiden dominerer og er under angrep. Diskusjonen preges av en motvilje mot å putte et derfor inn i denne setningen, å se fenomenene i sammenheng. Kriseforståelsen har funnet veien til de rareste steder. Selv et musealt og sakteflytende felt som den klassiske musikken fremstår til tider som en slagmark, preget av paranoia for den store kulturrevolusjonen: For hver perfide replikk en arrogant musikkprofessor måtte komme med om Beethovens verdi, for hver student som ikke bukker og skraper foran Bachs alter, går alarmen på nytt. Disse konfliktene befinner seg i kjernen av Todd Stevens-filmen Tár, som snart kommer på norske kinoer. Hold fast på sonatene, folkens, snart er alt bare pling-plong og nesevise etnomusikologer med uforståelige hårsveiser!

Hvordan ser det egentlig ut? På starten av året kom et av de ledende nettstedene for klassisk musikk, Bachtrack, med sin statistikk over de mest fremførte komponistene og verkene i 2022. Nettsiden hadde samlet inn statistikk fra over 27.000 konsertfremføringer, og kom frem til følgende toppliste: Mozart, Beethoven, Bach, Brahms og Schubert. Den første nålevende komponisten, estiske Arvo Pärt (87), befinner seg et godt stykke nedpå tredvetallet med den høyt elskede filmkomponisten John Williams (91) hakk i hæl.

For en nybegynnerlytter som meg er den klassiske musikkens kanon et hjelpsomt verktøy, men nettopp derfor blir man også nysgjerrig på hvordan den oppsto. 1800-tallets transformasjon er interessant, også med dagens øyne: orkesterrepertoarene går fra å være dominert av levende komponister ved inngangen av århundret til en overvekt av døde komponister i år 1900. Økonomien endrer seg fra mesenvirksomhet til å følge middelklassens til enhver tid rådende smak, europeiske kulturstormakter kniver om definisjonsmakten - og bildet som fremdeles dominerer blir til. Å lære om denne historien rokker ikke synderlig ved musikken til en komponist som Beethoven. Om noe bringer det ham nærmere en komplisert nåtid og gjør ham til en skikkelse vi kan stille nye spørsmål til, snarere enn en taus og tung byste som vi plukker ned fra hylla for å veive mot meningsmotstandere. Det er også en interessant historie fordi den har gjenklang i nåtiden, 1800-tallet er ikke så lenge siden.

Fortidens markedsmakt

Nei, barnelitteraturen er ikke det eneste feltet hvor fortiden dominerer markedet og diskusjonen. I fjor stilte musikkjournalist Ted Gioia spørsmålet Is old music killing new music?, med henvisning til en markant dreining mot avspilling av eldre musikk. Gioias statistikktolkning er omdiskutert, men jærtegnene er over alt: Oppkjøpene Hipgnosis Song Fund har stått for av store låtskriverkataloger viser hvordan pengene i industrien søker seg mot det etablerte og kanoniserte. Get Back-serien om The Beatles, typisk nok sluppet hos kulturmonopolisten Disney Plus, demonstrerte det kulturelle og kommersielle forspranget til fortiden. I vår virkelighet reproduseres gammel kultur kontinuerlig, vi blir aldri ferdige med å betale for klassikere som Rumours og Thriller lenger - konkurransen mellom nåtid og fortid er drastisk endret.

Mange vil legge ansvaret for nymoralismen vi ser i tilfellet Dahl hos min generasjon. Greit nok, men kanskje kritikken faktisk ikke er hard nok. Vi har vært med på to transformasjoner i dette årtusenet: På den ene siden har vi devaluert store deler av den nye kulturelle produksjonen. Vi ber om mye, betaler lite og har gitt de råeste kulturmonopolistene fritt spillerom. Samtidig har vi forsøkt å bringe nye diskusjoner om etikk og rettferdighet inn i dette konkursboet. Det er mye på én gang, og den performative kommersmoralismen til Netflix er et forutsigbart resultat. De eventuelle forsøkene på «kansellering», og diskusjonene de utløser, napper kun i ytterkantene av dette bildet. Kampene som utkjempes er til tider både uforsonlige og klåfingra, men det er som om de blir det fordi man dypest sett aner at sentrum, gigantene, består.

Dahl og redaktørene

Hva skjer om vi gjør som Pullman foreslo, og lar Dahl være Dahl? I fjor kom det en ny biografi om forfatteren, Roald Dahl: Teller of the Unexpected av Matthew Dennison. I sin nedsabling av boka i New York Review Of Books, utsetter Merve Emre forfatteren for en usentimental gjenlesning av typen kanoniserte forfattere må finne seg i om de fremdeles skal være aktuelle. Særlig Matilda, som Emre mener er Dahls beste bok, havner under lupen:

«It was only in reading Matilda to my own children nearly three decades later that I had a startling and, frankly, ludicrous realization: there is no child at the center of this book. As a character, Matilda has no inner life, no desires, no longings, not even for the lost affections of her horrendous parents. She barely speaks, and when she does, what she has to say is unremarkable and even charmless. She is not a heroine; she is not even a proper person.»

Emres gjenlesning er hard, men den fremstår som en litt motvillig erkjennelse - vi husker jo alle egenskapene ved Roald Dahl som gjør ham til en «problematisk» skikkelse i dag. Bøkenes burleske blodtørstighet, den eksplisitte antisemittismen han ga uttrykk for inntil han døde. De er på mange måter enkle å gjøre rede for - men hva om noen av disse bøkene ikke er så bra ved gjenlesning? I delen av Emres essay som handler om Matilda trekker hun inn hvordan Dahls første og langt mer skarpsynte biograf, Jeremy Treglown, i 1994 beskrev hvor mye vi kan takke Dahls daværende redaktør, Stephen Roxburgh for:

«Roxburg gave Dahl everything that makes Matilda appealing: Matilda’s unassuming intelligence, the horrendous Wormwoods, the dovelike Miss Honey. He shaped Dahl’s lazy nonsense into a story, with a beginning, middle, and end. Those of us who gained both our early, envious love of literature and a sense of its cultural imperilment from Matilda must offer thanks to Roxburgh.»

Det er nesten komisk, for en person som i likhet med Emre har likt å spore selvbildet som lesende menneske tilbake til denne karakteren, sammen med andre lesehelter som Bastian fra Michael Endes Den uendelige historie, må jeg innrømme at disse karakteristikkene nesten er mer fornærmende enn sensitivitetslesernes ivrige røde penn. Jeg tviholder på Dahls storhet: originaliteten i SVKs hjemmesnekrede språk og drømmeunivers, den landlige kveldsmagien i Danny og den store Fasanjakten. At han er søtsakenes viktigste forfatter, ikke bare i Charlie og Sjokoladefabrikken, men også i oppvekstskildringene man finner i Gutt eller tekstene i den nå glemte Roald Dahl-dagboken som var i salg på nittitallet.