Roar blir en Backstreet Girl

Dette er en lykkelig historie om et band som har overlevd mot de fleste odds: Boogierock-bandet Backstreet Girls. Mange dumme karrierevalg, personlig livstilsslitasje, uflaks, nye trender og musikkstiler, aldring, og så videre. Men sannelig står de ikke igjen som norsk rocks største vinnere, over 40 år etter at de startet. Det så likevel stygt ut da den legendariske vokalisten Bjørn Müller gikk bort, akkurat de var på en turné som markerte deres triumferende tilbakekomst. En ganske så uerstattelig skikkelse, som fikk enorme posthume lovord i media og overalt. Men bandet må videre for hedre ham, kom gitarist og ekstremlåtskriver Petter Baarli fram til. Sammen med den forholdsvis unge og i hvert fall veloljede rytmeseksjonen Gaute Vaag på bass og Jonas Kjærnsrød på trommer, la de ut på leting etter en som kunne passe sammen med dem. Det har de klart. Bandbildene viser en ny og frisk og topptrimmet utgave av bandet.

Ny vokalist skal få sin premiere denne helgen (noen opptredener har allerede funka veldig bra) på utsolgt Rockefeller, og han kan høres på det ferske albumet Full Tilt Boogie! Det er noen nøkkel-låter på albumet, for eksempel hardtslående «Hitter», der Bjørn Müllers sønn Max spiller rykende gitar. Eller den groovy, slangete låten som skiller seg en smule ut fra de andre, «Voodoo Wasteland». Men først og fremst «Children», et anthem med det evige temaet «unga må få ha det gøy», vekk fra frustrerte foreldre og hverdagens problemer.

De nærmeste dagene er det en liten lanseringsturné til viktige steder som Jessheim og Høyanger. Mesteparten er utsolgt, men i skrivende stund er det igjen etpar billetter til Sandnes og Fredrikstad. Finn en sjåfør og ta turen! Det blir konserter i høst også, før en større turne på nyåret. Det er på tide at dette bandet innkasserer gullmedaljen, hva? Vi tok en prat med han nye, som heter Roar Leren, opprinnelig fra Otta men en kul minor player i Oslos rockundergrunn i flere år, blant annet i det artige garasje-klingende Mooie Garage og Alice Cooper-hyllestbandet Dead Babies.

Hell-o. Det er bokstavelig talt store sko du skal inn i etter Bjørn Müller - er du moden for oppgaven? Samtidig skal du vel først og fremst være deg selv.

- Store sko, indeed! De skoa der er det ingen som kan fylle, derfor må jeg ta med egne sko. Om jeg er moden for oppgaven håper jeg, selvfølgelig. En ting er musikken, så er det samholdet og det sosiale i bandet også. Synes det funker som ei kule, og det føles som en veldig bra gjeng allerede. Oss mot røkla. Og jeg har nok litt teflonhjerne ellers, men er heldigvis bra på å huske tekster.

Men du har vel god kontakt med bandmedlemmene fra før?

- Gaute har jeg kjent lenge. Og kjente jo også Bjørn gjennom Alice Cooper tributebandet vi spilte i. Jonas har jeg blitt bedre kjent med etterhvert. Og Petter egentlig sist, men de har vært helt suverene hele gjengen. Bånnsolide. Bedre mottagelse skal man lete lenge etter.

Dere ser ut som et skikkelig band nå. Beskriv det å vokse opp i Otta, Rock City? Selv er jeg fra Hadeland.

-Jeg vet jo ikke, men ser for meg Otta og Hadeland kanskje var litt likt. Enten så sparka du fotball eller spilte i korps. Utover det var det ikke stort annet å gjøre enn å bedrive hærverk. Derfor var det jo genialt at man fant ut i relativt tidlig alder at man kunne kanalisere den energien inn i å spille i band. Men tross lite tilrettelegging var det merkelig nok en hel generasjon, kanskje nærmere to, som hadde stor rockeinteresse. Alt fra onkelen til en kompis som hadde en fet 50s singel-samling med Buddy Holly, Jerry Lee Lewis, Gene Vincent og så videre, og storebrødre med platesamlinger, til den lokale platebaren som både påvirka og utvida horisonten vår. Den førte alt fra Son House, John Renbourn og Groundhogs til King Crimson, Beefheart og Hawkwind til Slayer, Beck, Spiritualized og Ravi Shankar. Den var helt essensiell for oss og vår gryende musikkinteresse.

Høres ut som en sunn oppdragelse. Den nye plata låter knall. Åssen var det å spille inn Full Tilt Boogie?

-Takk for det. Bandet hadde spilt inn skiva ferdig instrumentalt før jeg kom ombord. Traff Jonas tilfeldig en sommerdag i fjor der han sa: «Jeg tror det er deg vi vil skal synge på den skiva asså!’» Oh boy, tenkte jeg. Dritkult, men skummelt også. Men fra vi gikk i studio for å gjøre vokal i august i fjor var det bare goodtimes.

Beinhard jobbing for å finne sin egen stemme på låtene, men samtidig gikk det sømløst på en måte. Hvis det gir noen mening? Aller kulest var dagen i studio med bare Petter. Fikk gjort mer på den dagen enn de andre til sammen. Hehe. Total kreativ flyt og tok av på spaca midtpartier med baklengs ekko og greier, uten at det ble uttafor BSG-stilen av den grunn.

Hva er den morsomste av de gamle BSG- låtene å synge live, og hvilken er mest utfordrende?

-Oj, det er flere. Digger de som bare går av seg selv, som «Boogie my life away», «Damn that man» og «Awrite, awrite, awrite». Samtidig er det kult med f.eks «It ain't easy», fordi den er litt utfordrende dynamisk og er så jævla fin. Noen er også hardere fordi de går lysere enn man skulle tro, sånn som «Gimme just a second» på refrenget.

På den gamle hiten der vil du vel få hjelp av publikum!

— Av de litt nyere har jeg blitt meget glad i «Motorhellway». Kanskje litt fordi jeg først tenkte at jeg ikke skulle synge den, at det var Bjørns låt. Men så er det akkurat som om låta sjøl bare har kommet og tatt over og sagt: Sånn skal det låte! Det er en egen stemning.

Du spiller flere instrumenter og har bakgrunn fra forskjellige typer rock, inkludert garasjerock/psykedelia. Hva er det som er så spesielt fett med akkurat boogie rock?

- It gets in your bones! Det har alltid vært en egen feeling som trumfer alt annet i Rythm & Blues, Boogie Woogie og Rock 'n' Roll. Noe som gjør at du får lyst til å bevege deg til musikken. Lennon sa noe sånt som: «I got caught up in this psychedelia thing, you know. But really, I'm just a rock 'n' roll guy». Sånn er det. Hvis man skreller bort alt annet, så er det uten tvil det som står igjen. Selve livsnerven. Det har vært en tendens til å skulle overintellektualisere i musikkverdenen. Ihvertfall er det en epidemi i Europa. Akkurat som om vi skal se ned på det som appellerer til det grunnleggende i oss. For noe tull! Slutt med det. Omfavn det som er enkelt og ekte. Det er det som står seg i det lange løp.