«Rogue Heroes» er ikke en krigsserie av det ærbødige slaget

På tampen av oktober hadde en ny tv-serie om andre verdenskrig premiere på BBCs lineære hovedkanal. Samtidig ble hele sesongen dumpet på HBO Max her hjemme. Krig som tv-drama kan ofte være et langt og høytidelig gjesp, men jeg ble nysgjerrig, for dette var den nye serien til skaperen av Peaky Blinders, Netflix-serien som har vært en snakkis gjennom flere sesonger. Nå skulle Steven Knight ta for seg en annen gjeng med voldelige menn, grunnleggerne av SAS (Special Air Service), en av britenes ypperste elitestyrker.

Serien åpner med en lang kolonne av militære kjøretøy på vei gjennom Libyas ørken i 1941, akkompagnert av munter marsjmusikk. Kolonnen stanser, og vi blir introdusert fra David Sterling, som i syrlige ordelag bebreider sin overordnede offiser for en himmelropende idiotisk feilberegning som har ført til at kjøretøyene er tomme for drivstoff. Lydsporet endres fra marsj til ... AC/DC! Jeg hopper i sofaen av begeistring. Tonen er satt. Dette er ikke krigsdrama av det ærbødige slaget.

Macho nonsense

Tilbake i Kairo får vi et dypere inntrykk av Sterling (Connor Swindells fra Sex Education). Hans far var krigshelt, han kommer fra en svært velstående familie, han drikker som en svamp og synes den britiske militærledelsen i Nord-Afrika er håpløst ineffektiv i kampen mot aksemaktene, ledet av den «briljante» generalfeltmarskalk Rommel.

Sterling finner sammen med to andre, som i likhet med ham ønsker å tenke nytt for å snu krigen. De er dessuten blodtørstige, «mad as fuck» og drives av en dødslengsel som i festtalene kalles «mot». Dialogen er smart, hard og synger av gårde. Vi får bakholdsangrep, farskomplekser, The Clash, spioner, idioter, The Cure, Benny Goodman, romantikk, poesi, Judas Priest og masse eksplosjoner.

Jeg slukte de seks episodene i løpet av få dager. Jeg så etter anmeldelser i norske medier, men fant ingen. Jeg tenkte at dette er åpenbart en serie spesiallaget for meg og andre menn som hopper i sofaen når kjente gitarriff fra 70-tallet mikses med kakiuniform og barske gloser i 1941. Vi er en krympende kohort. Dessuten har Europa en virkelig krig gående, så ingen er i humør.

Heldigvis var britiske anmeldere i all hovedsak over seg av begeistring. Ikke overraskende var høyre-aviser positive, men det er interessant å observere at det samme gjelder kvinnelige kritikere på venstresiden. Rachel Cookes anmeldelse i The New Statesman har overskriften: «Why I love SAS Rogue Heroes, a carnival of macho nonsense.»

Da siste episode ble vist lineært 4. desember, skrev Rebecca Nicholson i The Guardian at «this high-octane series has been a total triumph», og la til: «In an era of forced moral certainty, its ambiguity is a glass of cold water in the desert.» Den bestselgende historikeren Antony Beevor skrev i samme avis at serien er «unmissable viewing with a truly refreshing lack of retrospective moralising».

Første episode er sett av 9,4 millioner briter, inkludert gjennom strømmetjenesten BBC iPlayer, og er den statlige kringkasterens største dramasuksess i år. Det er også bestemt at det kommer en ny sesong i 2023.

Gir beng i konvensjoner og prippenhet

Her er en tese: I fredstid er vi mer åpne for episke, mollstemte krigsdrama, befolket av rettskafne helter som tar vanskelig valg. Når krig preger nyhetsbildet, derimot, er vi klare for de feilbarlige heltene, menn og kvinner som ikke lenger «er seg selv» når slaget står, når blodet flyter og nasjonens verdier skal forsvares.

I fredstid kan fiksjonen være høystemt og alvorlig, som i Dunkirk eller Band of Brothers: Krig må gjerne serveres som underholdning, så lenge det skjer i sømmelige former. Men når krigen herjer i utkanten av Europa, føles det ikke feil med en serie som gir beng i konvensjoner og prippenhet, og som mener den rette musikken når britiske soldater kjører gjennom ørkenen i Libya i 1941, er AC/DCs If You Want Blood (You´ve Got It).

Krig rommer ekstreme erfaringer på alle plan. Man trenger ikke være krigsromantiker for å se at det meste blir mer intenst, og nå ser vi dette daglig, vel å merke på trygg avstand. Selv har jeg i perioder fulgt kampene i Ukraina tett. På Twitter har Kreminna og Kherson vært blant mine faste søkeord. Jeg har sett alle slags amatørvideoer fra fronten. Jeg har jublet over raketter som treffer sine mål og frontlinjer som flyttes av kompetente og motiverte ukrainske soldater.

Etter måneder med ekstreme realiteter via reportasjer og sosiale medier, var det en fryd å se Rogue Heroes. Det finnes paralleller: Ukrainerne har med kløkt og vestlige våpen slått tilbake en invasjonsstyrke som omverdenen trodde ville være totalt overlegen. David Sterling og kompani tenker nytt for å stoppe tyske og italienske styrker fra å dominere Nord-Afrika.

Highway to hell

Rogue Heroes er bygget på Ben Macintyres autoriserte historie om SAS. Ifølge serieskaper Knight måtte enkelte faktiske hendelser tones ned for å virke sannsynlige. Som det heter i forteksten i hver episode: «the events depicted which seem most unbelievable … are mostly true.

Serien er fylt med action i form av slåssing, dreping og eksplosjoner, men det er karakterene som hever Rogue Heroes til et eget nivå. Løytnant Jock Lewes (spilt av Alfie Allen fra Game of Thrones) klekker ut en plan om å danne et fallskjermregiment for å angripe aksemaktene fra ørkenen. Lewes drømmer om å komme hjem til sin utkårede i Wales, men i mellomtiden er han en effektiv drapsmaskin i nattlige angrep. David Sterling bruker sin overklassebakgrunn og retoriske evner til å overtale generalene om å støtte planen. Han sammenfatter oppdraget slik: «Go. Kill. Return. Go again.»

Sistemann i trekløveret er Paddy Mayne, spilt av Jack O’Connell, som også er aktuell i Lady Chatterley´s Lover på Netflix. Mayne har det med å havne i fengsel fordi han slår sine overordnede helseløse. Han er også poet, og har en relasjon til en annen soldat, Eoin, som må kunne kalles et kjærlighetsforhold, selv om skildringen ikke er eksplisitt.

Et krigsdrama er ikke komplett uten spioner, i dette tilfelle Dominic West som oberst Dudley Clarke, etterretningssjefen som liker å kle seg i kjole og høye hæler. Også dette er «mostly true», uten at det gikk ut over hans militære karriere. Clarke sparrer med seriens eneste kvinnelige innslag, en smellvakker fransk-algerisk spion, spilt av Sofia Boutella.

«Rogue» oversettes blant annet med uærlig og prinsippløs. Men selv om mye handler om bedrag og desinformasjon overfor fienden, er det prinsipper og oppriktighet som preger både karakterene og hvordan Steven Knight velger å fortelle historien om hvordan SAS ble til. Dette gjelder også bruken av musikk: Ingen grunn til å la handlingen bade i det svulmende og episke, når Highway to Hell er mer beskrivende for det som skal skje?