Romjulsbilder

Marty Supreme er ikke bare den første filmen på ørten år som Josh Safdie gjør alene (altså uten å dele regiansvaret med sin bror Benny, som han skrev og regisserte Good Times og Uncut Gems sammen med), det er også den mest bisarre av årets julefilmer. Det vil si: Filmen er ikke bisarr, men historien den forteller – som attpåtil er basert på virkelige hendelser – er i sannhet et stykke utenfor allfarvei.

Året er 1952, og en omtrent tyveårig Marty Mauser (Timothée Chalamet) jobber som skoselger i onkelens butikk på Manhattan. Han er liten, kvikk, gnager-lignende og flink med de kvinnelige kundene. Men det er ikke skoselger han ønsker å være. Han vil være bordtennisspiller. Verdens beste bordtennisspiller. 

Heldigvis for ham er han allerede ekstremt dyktig. Men for virkelig å skape seg et navn må han vinne en turnering. Aller helst den største turneringen som finnes – verdensmesterskapet – som skal avholdes i London. Og det å komme seg dit, for en skoselger som fortsatt bor hjemme hos sin mor i en liten og sliten leilighet, er både vrient og dyrere enn godt er.

Dersom du har sett ‘pool-klassikeren’ The Hustler, eller den mer folkelig engasjerende The Color of Money, vet du hvorledes slike utfordringer gjerne løses i det langt mer sagnomsuste, koole og stilige biljardmiljøet: Via sleipe veddemål. Og det er nettopp på dette viset Marty planlegger å anskaffe tilstrekkelig med cash til å delta i VM. Et mesterskap han bare vet han kommer til å vinne.

Siden Marty Supreme ikke er blitt til en knallfilm bare fordi Josh Safdie & Co. vet hva de driver med, men også fordi historien om Marty Mauser (som egentlig het Marty Reisman) er av den urimelig drøye sorten, går selvsagt ingenting som planlagt.

Inn i miksen blandes blant annet en gravid, gift barndomskjæreste han har en affære med, flere bordtennisorganisasjonsttyper som ikke akkurat har latt seg sjarmere av Marty, en skoselgerkollega som bortimot hater ham, en onkel som er nesten like oppsatt på å få viljen sin som Marty selv er – samt en hundeelskende gangster (spilt av rus- og regilegenden Abel Ferrara) – noe som til sammen gjør Martys liv langt, langt, langt mer komplisert enn det burde vært.

Og siden jeg kom på dette akkurat nå, legger jeg her inn at Gwyneth «Goop» Paltrow også dukker opp; som en eldre og nokså mislykket skuespillerinne som lar seg lokke tilbake på teaterscenen – og til et forhold med Marty – uten å ha tenkt tilstrekkelig godt gjennom hva det vil gjøre med henne. Hverken rent personlig, eller ekteskapelig – idet hun til alt overmål er gift med den uhyre rike finansmannen som finansierer store deler av Martys eskapader(!).

Josh Safdie har ikke bare skrevet manus sammen med Ronald Bronstein (som han har jobbet med flere ganger tidligere), han har også hanket inn Timothy Chalamée, som han hele veien hadde i tankene som Marty. Dessuten har han co-produsert filmen og regissert den – og hatt siste ord i valg av fotograf, musikkansvarlig, produksjonsdesigner og så videre. Noe som til sammen gjør Marty Supreme til hans film, så vel som til en særs livlig kinoopplevelse.

Hva enten du får et kick av å finne hans filmatiske foregangsfigurer eller favoritt- og forbildefilmer mens du ser den – eller bare er klar for en drivende god filmopplevelse: Kjøp billett til Marty Supreme. Det skal godt gjøres å ikke la seg fornøye.

\

Glædelig Jul.