Rune Christiansen: – Poesien har relativt gode vilkår i Norge
– Men man må jo være realistisk. Om man forventer at det å skrive poesi skal føre til rikdom og berømmelse, da kommer skuffelsene til å i kø, sier Rune Christiansen, som er aktuell med diktsamlingen «Marginalia til Harriet
Lövenhjelm (1887 - 1918)».
Rune Christiansen mener bestemt at Harriet Löwenhjelm er en like interessant og betydelig dikter som Edith Södergran. Foto: Baard Henriksen/Oktober Forlag
Noen forfattere får man bare fot for. Siden debuten med diktsamlingen Hvor toget forlater havet (1986) har Rune Christiansen utgitt en lang rekke diktsamlinger og romaner med titler som får en til stoppe opp og innhold som blir værende i kroppen lenge. Hans dype forhold til film og musikk knas inn i setningenes klang. Christiansen har store deler av veien nytt stor anerkjennelse og mottatt priser, men tok vel et byks i den allmenne litterære bevisstheten da han fikk Brageprisen i 2014 for sin roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Siden har han holdt dampen oppe. Han har noen ganger lange opphold mellom diktsamlingene, men har en god periode nå, med utgivelser i 2019, 2022 og allerede en ny nå i år.
Like betydelig som Edith Södergran
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Christiansen går i sin vakre, ferske bok i dialog med den svenske poeten og kunstneren Harriet Löwenhjelm (1887-1918), som jeg må innrømme at jeg ikke hadde dyp kjennskap til fra før men som nå okkuperer tankene mine. Men hvem var egentlig Löwenhjelm, og hva fikk Christiansen til å ville pirke borti hennes liv?
– Harriet Löwenhjelm ble født inn i et overklassehjem i Helsingborg i 1887, men hun vokste opp i Stockholm. Löwenhjelm var en av Sveriges mest særegne poeter. I samtiden ble hun nok oppfattet som både kuriøs og lett, enkelte dikt var da også nærmest bisarre og absurde, men i enda større grad finner man en vital diktning med dybde og vidd, og leser man hennes samlede dikt ser man tydelig at det nettopp er denne uforferdete kombinasjonen av humor, infantil lekenhet og elegisk intensitet som karakteriserer verket. Jeg mener bestemt at Harriet Löwenhjelm er en like interessant og betydelig dikter som Edith Södergran. Og som et slags sjeleslektskap med nettopp Södergran døde også Löwenhjelm av tuberkulose, kun 31 år gammel.
Som i hans forrige diktutgivelse tar Christiansen lett utgangspunkt i et virkelig menneske. Det var så klart svært personlig da han skrev om moren som led av demens i boken Jeg går i sorg. Men har har disse tematiske startpunktene gitt arbeidet med skrivingen en slags annerledes retning eller underlag?
– Jeg skriver jo hele tiden tett på mitt eget liv, min egen hverdag, ikke nødvendigvis så direkte selvbiografisk som den forrige diktboken Jeg går i sorg, men bøkene er alltid preget av den livssituasjon, de skiftende livsfasene, om du vil, som jeg til enhver tid står oppi. I dette har også lesingen av annen litteratur sin naturlige plass. De to siste diktbøkene henger på sett og vis sammen, og på mange måter er det en dreining i forhold til poesien – det vi si jeg har raket ned på tekstenes omfang, slik jeg også gjorde med den tredje boken I dødvanne fra 1989.
Intens lesning
Boken er utstyrt med et gripende fotografi på forsiden, og de korte diktene og epistlene i boken går inn i diktene hennes, og i biografiske detaljer, og noe som «bare» er ny diktning. Det er mange kilder som er tatt i bruk, forteller Christiansen.
– Jeg har lagt til grunn en temmelig omfattende og intens lesning. Viktigst er Mattias Käcks kollasjbok Harriet Löwenhjelms värld. Og inspirert av denne skaffet jeg Löwenhjelms samlede dikt, med et solid forord av Boel Hackman. Jeg leste Olle Holmbergs bok med brev og bilder og dikt i utvalg, og Elsa Björkman-Goldschmidts legendariske biografi fra 1947. Jeg leste Per Rydéns bok Sommen, et nesten 400-siders verk som tar for seg det området i Sverige der sanatoriet Romanäs lå, altså det sanatoriet der Harriet Löwenhjelm levde de siste årene av sitt liv, og der hun døde i mai 1918 kun 31 år gammel. Og jeg leste Agneta Rahikainens innsiktsfulle doktoravhandling Poeten och hennes apostlar – en biomytografisk analys av Edith Södergranbilden. Mens jeg leste, skrev jeg en mengde assosiative notater, og disse notatene, omarbeidet til dikt, ble etter hvert til et manuskript, en bok, og en henvendelse. Ja, det ble rett og slett nødvendig for meg å «snakke med» Harriet Löwenhjelm.
Löwenhjelm finnes kanskje ikke tilgjengelig på norsk nå, men nordmenn burde jo uansett lese mer svensk. Rune Christiansen har ingen problemer med å dele et dikt som kjennetegner henne.
– Hun har skrevet så mange gode dikt, men la meg ta et av de fineste jeg vet, et av de fineste diktene jeg vet om overhodet:
Natten står grå utanför mitt fönster och bak fjärran fuktiga skogar rasslar ett tåg. Vad det är gräsligt trist att leva.
Alla vänner jag hade ha glömt mig. Jag orkade kanske inte att hålla dem kvar. Vad det är gräsligt trist att leva!
Ingen mening finns i mitt fattiga, förspillda liv, som rinner bort – nej, ingen mening. Vad det är gräsligt trist att leva!
Harriet Löwenhjelm oppholdt seg på et sanatorium i flere år. Dette er jo for så vidt en aktivitet vi har sett flere ganger i litteraturhistorien, men hvordan påvirket det hennes sjelstilstand og arbeid?
– For å si det kort: hun var en svært ung kvinne med rike kunstneriske evner, som over lang tid visste at hun skulle dø. Og det var en utmattende og nådeløs vei mot døden.
Poesiens stilling
Maud Angelica har med seg diktbøker og leser fra dem på fest, kunne man lese i avisen nylig. Interessant utvikling. Tusenkronersspørsmålet om poesiens stilling er i dag er styrket eller svekket, er antakelig selvbesvarende. Rune Christiansen gjør i alle fall sitt, med egne utgivelser og som ansvarlig for den langvarige og for mange viktige serien med gjendiktninger som også utkommer på Oktober forlag.
– «Poesiens stilling» er vel som forventet. Poesien har relativt gode vilkår i Norge. Men man må jo være realistisk. Om man forventer at det å skrive poesi skal føre til rikdom og berømmelse, da kommer skuffelsene til å i kø. Gjendiktningsserien skal tikke og gå fortsatt, forhåpentligvis kommer det en ny utgivelse til høsten eller senest neste vår.
Christiansen fikk nylig en fransk litteraturpris for beste utenlandske roman i Saken med den tapte tidens innfall. Han var lenge en favoritt for de få her hjemme, men romanforfatterskapet hans brer sakte nå om seg i Europa, etter en rekke oversettelser og dertil lydhør mottakelse. Det er å anta at det kommer flere romaner.
