Ruset romanforfatter i Molde med Løpende villsvin

I anledning at Molde International Jazz Festival åpner på mandag, inviterte vi den nydelige poeten og moldenseren Endre Ruset til spaltene. Han har en rekke diktsamlinger og gjendiktninger bak seg, inkludert noen om skihopp og fotball, men har gjerne holdt seg i den mer moderne dikttradisjonen. Han har også vært involvert i Bjørnsonfestivalen der oppe, og var kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer en stund også. Dikt er i skuddet, det føles essensielt for mennesket i dag, performativ lesing eller ei, og via forfattere som Fredrik Parelius (sjekk samlingen Salt Land) har vi til og med fått en debatt om rim, som endog endte opp på Dagsnytt18.

Ruset er på sin side aktuell med den fine lille romanen «Løpende Villsvin» på Flamme forlag. En både spinnvill og rolig vakker tekst om oppvekst, brødreforhold, livets skuffelser og bakgater, og ikke minst om idrett og minnet om idrett og hvordan det ofte føles som meningen med livet. Kanskje spesielt som barn, der det er så mange begynnende symboler og handlinger vedhefte opplevelsene. Tittelen henter så klart inspirasjon fra en av de vanvittige hendingene i oppveksten til flere av oss: da ukjente Tor Heiestad ble olympisk mester i skudd på løpende villsvin under lekene i 1988 i Seoul. Og Norge ble snudd på hodet. Magisk realisme.

Akkurat nå som det er poesidebatt for første gang på 100 år, har du valgt å utgi en roman. Hvorfor det?

- Redaktøren min spurte om jeg ikke ville prøve å skrive en roman, noe jeg slett ikke ville, da jeg ikke kunne (eller kan, for så vidt) skrive prosa. Men så spurte han flere ganger. Til slutt tenkte jeg: Hvorfor ikke forsøke? Så da gjorde jeg det. Og det har vært en befrielse. Litt som å oppdage en ny og ikke helt opptrent muskel jeg ikke visste at jeg hadde. Eller som å oppdage at et nytt rom åpner seg i skrivingen. Jeg er fortsatt Bambi på glattisen i prosauniverset. Dessuten er hovedpersonen i romanen et menneske som forsøker, med det lille han har, å stable seg tilbake på beina etter et sammenbrudd. Slik sett likner forfatterens romanforsøk på hovedpersonens skjebne. Uten sammenlikning for øvrig. Fiksjon er fiksjon.

Det er enda godt. Har poeten generelt sett en annen innfallsvinkel til romanfaget enn dem som bare skriver prosa?

- Poesi er å male porselenskopper med mikroskopisk penselteknikk. Roman er mer som å kaste en bøtte eller to med maling utover et lerret og se hva som skjer. Poesi er øyeblikk av ekstrem konsentrasjon og meditasjon. Men man kan komme og gå litt til og fra når man skriver poesi. Prosa krever arbeidsdisiplin og metodikk som strekker seg over en rutinepreget og lengre koherent periode.

Er faste rim og kjærlighet til tradisjonen relatert til roing og viking-estetikk og i andre ledd et uttrykk for F-ordet?

- Nå har jeg faktisk skrevet et hybeldikt på rim, på bestilling, fra Bernt Hulsker til VM-podden hans, om denne roingen borti Unaiten. Så jeg bør vel sitte stille i båten på dette punktet. Mens diktningen min i bokform utelukkende er på frie vers og omkretser såkalte eksistensielle, universelle tema. I fare for å falle mellom to stoler, påberoper jeg meg allikevel retten til å operere i begge verdener: I bruksdikt-universet OG i avantgardepoesi-solsystemet. Hvor heldig en slik skamløs eklektisk sjonglering er for mitt litterære ettermæle, kan nok diskuteres. Man lever uansett bare en gang.

Lest noen poeter i det siste som har gitt deg ny livsmening eller flyktig lykke? Og er det grunnlag for å si at det er en forsterket interesse for poesi i dag til tross for at Thula Kopreitan ikke får anmelde flere samlinger i NRK og mye annen destruksjon i bokbransjen?

- Malachi Blacks diktsamling «Indirect Light» rørte meg dypt. Joakim Kjørsvik har vært kaptein og jeg matrosgutt i gjendiktningen av formidable Sharon Olds «Oder» som kommer ut på Kolon og er like rundt hjørnet. Den vil jeg slå et slag for.

Jeg synes det bare er leit og nedslående at Thula Kopreitan er faset ut av NRKs boksatsing. Hun har en veldig god penn og har vært et lyspunkt i P2 og NRK bok siden hun kom inn der. Jeg forstår ikke logikken til NRK her. Endelig er det noen som tør og kan skrive om norsk samtidspoesi, og så kutter man akkurat der. Jeg kunne kommet på nokså mange forslag til andre steder NRK med letthet kunne gjort innskrenkninger. Jeg skjønner det ikke. Faen ta.

Enig. Hvordan fikk du ideen til denne romanen og bruk av dens karakterer?

- Jeg ble syk. Akuttinnlagt og lå på sykehus i to døgn. Alt gikk bra, men det visste jeg ikke der og da. I denne twillight-sonen, i sykesenga på akuttavdelingen på Molde sykehus, hadde jeg med meg én bok. «En sann svir! - Det norske travselskap 150 år» av Dag Solstad. En tettpakket oppramsning av diverse travhester og avlstavler og resultater fra fem-seks tiår med løp på Jarlsberg, Bjerke, Biri osv.

Jeg elsket den. Jeg tenkte. Dette er kanskje det siste jeg leser før jeg stryker med. Der og da lovet jeg meg selv at om jeg frisknet til igjen, så skulle jeg ta min redaktørs oppfordring om å skrive en roman, på alvor: Gjøre det komplett umulige, skrive etter Solstad: fråtse meg ned og brenne meg gjennom den fanatiske sportsidiotien som har vært en viktig del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Og bare se om jeg greide å komme ut på den andre siden, «by-passe» selvhatet, og levere et manus. Og det gjorde jeg.

Tror jeg ga Solstad ideen til den boken under et arrangement om travhester fra Hadeland. Hmm. Endret du skrivemønster, gikk det fort eller sakte?

- Jeg tror jeg har 600-700 tettskrevne Word-sider på dette prosjektet. Jeg måtte gå inn i det fra mange forskjellige steder og med forskjellige vinkler. Det gikk både sakte og fort, egentlig. Men det vanskeligste var å skjære det ned til det lille som stod igjen. Det ble kastet ut noen litterære dimensjoner med vaskevannet i redigeringsprosessen. Fine ting. Teknisk fine deskriptive passasjer og sekvenser som jeg muligens kunne ha cashet inn på i den litterære resepsjonen. Men jeg sa til meg selv: Det eneste du ikke får lov til her, er å skrive en vakker og kjedelig poetroman der snøen faller og folk står bak gardinene og hører at telefonen ringer uten å ta den, mens de kjenner lukten av frost og barndomsminner krystallisere seg for sitt indre. Det eneste premisset var å skrive en roman som folk faktisk vil lese, lese fort, lese ferdig i ett strekk, helst. Nå er det mulig jeg har mislykkes med både det ene og det andre, men det er i så fall noe befriende ved å prøve å sammensveise verdener som kanskje ikke møtes så ofte, i en psykedelisk roman om olympiske leker, psykisk sammenbrudd, Vebjørn Rodal og metamfetamin.

Husker du da du forstod at du fikk noe ekstra ut av å lese og så skrive selv?

- Jeg husker at jeg leste Tarjei Vesaas «Fuglane» på ungdomsskolen. Alle måtte lese den i klassen. Den boka glemmer jeg aldri. Det var min litterære kopernikanske vending. Med å lese «Fuglane» oppdaget jeg at litteratur kunne være «kunst», at det kunne ha en verdi utover selve historie-hooken for å si det litt banalt.

Det skyttergullet i OL som romanen har som bi-tema hele veien husker også jeg veldig godt. Det er merkelig hvordan idrettssøyeblikk blir sittende i kroppen, selv de mindre viktige? Har du noen andre favoritter?

. Den utilgivelige sistesteinen til viseskipen hos Team Ulsrud mot Italia i nest siste gruppespillkamp i OL i Pyeongchang i 2018, som bokstavelig talt kostet Norge sluttspillplassen. Jeg satt der i sjokk foran skjermen.

En god venn fra Molde, som gikk bort for ti år siden, sa ofte at den lykkeligste tiden av livet var mellom Lillehammer og Nagano. Dette føles som noe mer fundamentalt en å være nostalgisk over tiden da tieren var gul. Det var jo krig og konflikt da også, men likevel et uskyldig skjær over det hele?

- Den vennen som gikk bort for ti år siden, som jeg også hadde gleden av å kjenne, Peter Amdam, snakker rett til hjertet mitt her. «Den lykkeligste tiden av livet var mellom Lillehammer og Nagano». Det burde stått som epigraf til «Løpende villsvin».

Hva er ditt største øyeblikk i fotball-VM så langt?

- Ørjan Håskjold Nylands umulige baklengsredning i kampen mot Brasil.

Du er fan av det fine laget West Ham, om enn byrivaler av mitt lag Tottenham. Blir det en dose sunn realness av å rykke ned en divisjon, eller er det bare sorgen?

- Bekymringen er utelukkende økonomisk: At klubben enten rykker direkte opp igjen eller blir slått heidundrende konkurs. Men mye er jo tapt allerede. Ikke bare for Hammers, men også Spurs, vil jeg si. White Hart Lane er blitt en multimedial sportsarena med retractable pitch for NFL-showkamper, og øl som tappes i rekordfart fra BUNNEN av glasset og opp. Intime Boleyn Ground er lagt i grus, one pound hamburgers, pie and mash og eastenders-pubers er byttet ut med friidrettsarenaen London Stadium, i et område som basically er et stort sammenhengende glassmoderne kjøpesenter. Gleden for meg i den kommende sesongen på nivå 2 ligger i potensielle bortekampbesøk på The Den og Ewood Park. Jeg skal prøve å få reist over til én av de to kampene, i det minste.

Preach! Folk som skal til Molde på besøk neste uke og kun kjenner til jazz - hva kan de ta seg til ellers? Finnes det god mat der, noe bra kunst, et sted å finne bøker og andre slike greier? Natur finnes det jo også endel av

Ta dere en tur innom Jon Peders Vestad antikvariat i Vektergata, bak håndverksølpuben Tapp og Kork. Drikk en øl på platebaren Fuzzy. Se VM i fotball på Die Tankstelle. Spis den helt utsøkte sjøkrepsen som står på menyen på KÖL restaurant nede ved sjøfronten. Der har de et helveta bra vinkart også. Sushi på Smile, som også ligger ved sjøfronten, blir aldri feil. Og glem for all del ikke å ta turen innom Møre og Romsdal Kunstsenter, der årets jazzfestivalkunstner, sveitsisk-haitisk og Helsinki-bosatte Sasha Huber, har sin utstilling.

Skal innom alt det der. Forrige gang jeg besøkte det herlige antikvariatet kjøpte jeg et eks av din far Arne Rusets diktsamling «Kunsten å stupe inn i en by» fra 1982. Vi ses!