Salmer fra dampkjøkkenet

Yes, da er det helg.

Hva skal vi gjøre med det? Mulighetene er legio. Fredag kveld kan man jo stikke på Kafe Hærverk i det snart gentrifiserte Hausman-strøket, der er det alltid noe subversivt og næringsrikt som foregår.

Et av byens fremste undergrunnslabels Snick Snack Music skal i natt feire utgivelsen av albumet Unpredictable Express. Den som står bak det er Helene Rickhard, som er en fantastisk DJ som virkelig finner sine egne stier i musikk og egne indre gemakker med svevende, ruglende og nysgjerrige toner fra nær og fjern. Som produsent er det en anelse mer kontant, om enn det tråkles vei gjennom Detroits ruiner, kantete 80s post punk, kosmisk disco, sitrende vakre stemningsfelt, og noen greier man antakelig bare får tak i nede i Arendal der Helene stammer fra. Gode minner og fremtidsutsikter fra sommerlig opphold i en annen sørlandsby på 90-tallet kleber seg om pannebrasken når man hører låter som den langstrakte singelen «Summer of 9.2.». Og ja, det varierte og knallgode albumet vil appellere til voksne mennesker, men så sannelig da også mennesker som er ute der det virkelig foregår om nettene også i 2025. Dette er det første av to album fra henne, vi ser fram til fortsettelsen.

Om du vil ha det mer corporate men fortsatt contemporary, skjer det ting på MUNCH også. Lørdag åpner den andre utgaven av Munch Triennale, med 26 samtidskunstnere som kan ses gjennom tittelens prisme: Almost Unreal. Det er også en musikalsk performance med trioen LIPPARD / ARKBRO / LINDWALL, og verket How Do I Know If My Cat Likes Me, som etter sigende er en sonisk refleksjon over det fremmedgjørende moderne livet. En av de tre, Hanne Lippard, beveger seg i sin kunst i skjæringspunktet mellom de talte og de skrevne ordene. Prøv med mjaaau eller tsssk tsssk.

Det kan også bli folksomt i området rundt Slottsparken lørdag. Ikke fordi alle plutselig vil kjøpe tjall og spille kassegitar, men på grunn av mange arrangementer. På Nasjonalbiblioteket kl. 11 er det Kritikerlagets åpne høstseminar og en haug med samtaler og foredrag, med tittelen «Kvalitet, smak og samfunn: Høyt og lavt i den kritiske offentligheten. Om du har fått hen-flu kan det også ses fra sofaen her.

På Litteraturhuset kl. 15 er det et foredrag om Dag Solstads forfatterskap, det er det Alf van der Hagen som skal stå for. Dette har han gjort før, detta veit vi blir bra. Men glem for all del ikke å stikke innom det vi håper er den årlige messen Kunstbok Oslo, der en haug dyktige aktører som utgir fotobøker, artist books, fanziner og så videre stiller ut sine kunstverk som man kan bla i og gå til innkjøp av. Morten Andersen skal visst ha med seg en liten trykksak om Tom Sandberg som heter Tom Zine, den må vi få kloa i. Også her er det samtaler og andre typer presentasjoner gjennom dagen og på søndag.

Og det er kanskje en trend eller en reaksjon på gang nå mot all AI slop og mediekapitalisme nå. På tirsdag kl. 18 er det atter et arrangement, denne gang på Trekanten, med den forlokkende tittelen «Hva skjer når en ung generasjon vender ryggen til skjermen og lager fanziner i stedet?»

Svaret er: da er det noe viktig som skjer.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Blanke ark og farvestifter

Ando Woltmann er på ingen måte noen kong Midas i revers, men det hersker ingen tvil om at bandet King Midas er tilbake. Neste uke slippes det etterlengtede albumet Blanco på LP og CD via det fine selskapet Fysisk Format. Det låter litt annerledes enn tidligere, men samtidig totalt likt. En evne de deler med de fremste i rockhistorien, det. Skjønt - rock er det vel ikke akkurat. Albumet kan man grafse på i butikkene neste fredag, men allerede onsdag er det et lytteparty i en kjeller i et av byens mer kontrastfullt strøk. Se mer info om det etter at du har lest en liten passiar med Woltmann her.

Okei, Ando - det var en stund siden vi har sett deg bruse med fjærene, i alle fall som artist. Hva er årsaken til at du er oppe på hesten igjen nå?

– Det handler om at musikk er fin ting å ha i livet sitt. Dette er noe vi har drevet på med hele livet og er et språk som vi mestrer. Og gleden av å skape noe sammen, å uttrykke seg gjennom musikk, blir ikke borte. Det er som å ha et fett hobbyrom inni skallen, som man kan besøke i ledige stunder og behandle tanker og ideer og impulser. Og så har du den sensasjonelle følelsen av å gjøre om en følelse til noe håndfast. Tenker du på «sirkushesten», er nok den tatt med bak låven for lenge siden. Men bra hestenavn, King Midas, synes du ikke?

Jo, det er knall. Siden platen heter Blanco får vi tro dette er en oppfølger til Rosso. Hvordan vil lytteren føle denne tvillingsjelen, musikalsk og åndelig?

– Rosso var mystisk nok både slutten på et kapittel for bandet, men også en start på noe nytt. Et slags nytt livsprosjekt, som vi kan dyrke akkurat når og hvordan det passer oss. At det tar oss 10-15 år mellom hver plate er nesten en forutsetning, da har man tiden til å forandre seg og fornye sin musikalske smak og emosjonelle verktøykasse i mellomtiden. På den måten minner Blanco kanskje ikke så mye om Rosso, men de uttrykker forhåpentligvis to ulike tider og steder i livet. Rosso handlet om det okkulte og en følelse av fare, Blanco er lett og transparent, men rører borti åndelig, emosjonell og strukturell tomhet. Følelsen av å ikke kunne favne hverken livet eller kulturen rundt seg. Så en viss åndelighet, eller kanskje fraværet av den, gjelder nok dem begge.

Jeg prøvde å sjekke om det var noen single vi kunne friste leseren med på forhånd, men det var det jo ikke tror jeg. Er dette det ultimate tegnet på Albumets tilbakekomst?

– Musikkbransjen er blitt et rart og gammeldags sted som spriker i alle retninger, kjennes det ut som. Vi aner ikke hvordan vi skal opptre i den i alle fall, og det oppleves først og fremst som en befrielse. Jeg tenker på Blanco som en lang lydpølse.

Når du nevner mat og drikke: Med tanke på hvordan vin-interessen i Oslo og andre byer har utviklet seg i bandets fravær, vil den tredje platen i trilogien da hete Naranja - og hvordan vil en sånn en i så fall låte?

– En venn foreslo Sparkling Rosé her om dagen! Men jeg kan virkelig ingen ting om vin, annet enn å drikke den, og hadde nok trengt hjelp fra utsiden. Så kanskje Naranja kunne vært et remiks-album eller noe? Morsomt at så mange automatisk tenker i vin, da.

Det er mange referanser til Europa i musikk og estetikk her - veldig lite American dream. Det er tyske biler, kjedsomhet, Houllebeq et al, hva skyldes denne fascinasjonen for europeisk dekadanse?

– Født sånn eller blitt sånn? Men du har helt rett, Blanco er nesten kjemisk fri for rock n’ roll og andre amerikanske musikkformer. Vi har heller hentet inspirasjonen fra stringente og kantete europeiske sjangere som klassisk og elektronisk musikk, eller retter sagt en slags utvannet utgave av dem. Musikk som representerer vår egen forsofne kulturkrets og tid. Hvor mange ganger kan man reprodusere og gjenta denne musikalske øvelsen før den blir uthulet og tom, liksom?

Noen prøver. Det var en opptreden i verdens beste Moss i sommer. Hvordan forløp den? Det var så populært at ikke engang jeg kom inn. Men noe sier meg at det neppe blir så mye turnering med dette her.

– Ja, det var litt overraskende for oss selv også hvor fint det var i Moss. Vi hadde helt glemt den gleden. Og Lyse Netter er jo en sånn type festival som føles litt hemmelighetsfull og tuftet på noen sunne prinsipper om kjærlighet til musikken som første pri. Dersom man bare spiller en sjelden gang iblant, blir gleden desto større for både publikum og oss.

Du gjør ikke det her alene heller, da, hvordan vil du beskrive ditt kunstneriske og studiomessige samarbeid med P. Vigmostad -- ja, for King Midas er vel for en duo å regne. Det har kanskje vært et omfattende arbeid, nesten ødeleggende?

– Nei, haha, Blanco har vært en overraskende enkel prosess, gjennomført kun når det måtte passe oss. Per og jeg er ganske forskjellige som personer, men dette albumet er som en dialog mellom oss i albumform. Mesteparten av tiden har vi brukt til å tenke hver for oss, og så har vi møttes i studioet vårt og fått tankene inn i datamaskinen. Jeg babler i vei og Per ordner det tekniske. Til forskjell fra tidligere, da vi var et større band, er det, i takt med konseptet, ingen håndverksmessige prestasjoner å skryte av. Man tenker jo ofte at musikkens sjel ligger i det gode håndverket, mens vårt mål har vært å sikte mot det sjelløse og tomme. Øyeblikkene der musikalske valører faser hverandre ut.

Det hender noen ganger at du tar på deg andre klær og går på kontoret der du skriver og redigerer artikler om arkitektur. Hvilke retninger i arkitekturhistorie, og eller signalbygg, vil du sammenlikne Blanco med?

– Don’t quit your dayjob! Siden mye av denne platen ble klekket ut under en charterferie på Lanzarote, får jeg vel svare husene der. De graver dem ned i jorden for å unngå vinden, som et slags privat safe space mot stormene utenfor. Ellers er jeg, som mange andre, glad i en ordentlig gotisk katedral. Saint Michael & Saint Gudula i Brussel er en favoritt. Et av de nifseste stedene jeg har vært.

Ok, neste onsdag skal vi snakke mer grundig, men hvorfor i alle dager vil du ned i et Dampkjøkken på denne store dag?

– Si det. Blanco er nok mer lyden av et høyopplyst kjøpesenter, en yoga-retreat eller en strandbar med drinker i alle farger. Vi bare orker ikke å dra så langt! Blir i city, enn så tom.

Meld deg på eventet her.

Annonse

Ukens blandede bilder

En fiffig vri på bulletinens format venter den som leser hele teksten.

Det har seg nemlig slik at uken byr på kun tre ordinære premierer, og siden jeg allerede har dekket to av dem et annet sted og ikke hadde anledning til å se den tredje, så gjør vi det altså litt annerledes denne uken.

Den største, mest påkostede og heftigst annonserte av ukens tre nye, er en nytolkning av Stephen Kings roman The Running Man. Romanen utkom i 1982, filmatiseringen med Arnold Schwarzenegger kom i 1985, og i år – samme år som romanens handling er lagt til – kom altså utgaven med Glen «Hit Man» Powell i hovedrollen.

Heldigvis – i hvert fall i utgangspunktet – er årets utgave en langt mer bokstavtro filmatisering enn ’85-modellen. Dessverre betyr dette blant annet at filmskaperne (og da særlig Edgar Wright, som har regi- og delvis manusansvar) tar filmatiseringen litt for alvorlig. Borte er glimtet i øyet og de harry-corny kommentarene som gjorde ‘originalfilmen’ så underholdende. (Den seksuelle spenningen, så vel hetero som homoerotisk, glimrer også med sitt fravær, uten at vi føler like mye på det savnet.)

Når Glen «Klysa fra den nye Top Gun-filmen» Powell i tillegg blir for smågutt å regne, sammenlignet med Schwarzenegger, ender The Running Man anno 2025 med litt for mange riper i lakken til å oppleves som intendert. Ikke er den smart og innsiktsfull nok til å fungere som god satire; ikke er den morsom nok til å oppleves som mørkt og voldsomt drama – og ikke er den spennende (eller realistisk) nok til å fungere som en kool actionfilm.

\

Filmen jeg ikke fikk sett, heter Eagles of the Republic og er et seriøst spenningsdrama fra Egypt. Sikre kilder melder at den er realistisk, sterk og sabla intens – og at den danner et verdig punktum for regissør Tarik Salehs Kairo-trilogi. (Men hvis du ikke har sett The Nile Hilton Incident og Boy from Heaven, kanskje du skal lete deg frem til de to først.) I alle tilfeller har den Fares Fares i hovedrollen (igjen), og blir å se på Vika og Klingenberg.

\

Ukens barnefilm heter Dyrenes magiske jul, og er en animasjonsantologi bestående av fem kortfilmer som alle handler om dyr (og noen få mennesker) som sliter med å komme seg ut av diverse kniper i tide til å feire jul. Filmen er – heldigvis – langt bedre enn dens klønete plakat skulle tilsi, og burde glede, sjarmere og underholde de aller fleste småbarnsfamilier. Som ekstra pluss er den forbilledlig fri for product placement, er laget med old school animasjonsteknikker – og hver kortfilm har sin egen stil.

\

Og så til den fiffige vrien: Torsdag 20. november, kl. 17.30 er det tid for Kinostalgi på Gimle kino. Da vises nemlig en av Alfred Hitchcocks aller mest underholdende filmer: spionthrilleren North by North West – eller Med hjertet i halsen, som den het her i Norge, da den kom i 1959.

I hovedrollene finner vi en perfekt castet trio bestående av Cary Grant, Eva Marie Saint og James Mason. Historien er skrevet av Ernest Lehman (som også stod bak manus til filmer som West Side Story, Sweet Smell of Success, The Sound of Music, The King and I m.fl.) og tar oss med på en real reise sammen med reklamemannen Roger Thornhill (Grant), som av to mystiske menn fra en hemmelig organisasjon feilaktig blir identifisert som mannen de er på jakt efter. Siden de ikke akkurat er av det milde og vennlige slaget, skjønner Thornhill at det av helsemessige årsaker kan være gunstig å komme seg så langt unna dem som mulig – og det kjapt.

Mennene er imidlertid ikke så lette å riste av seg, og dessuten har de en imponerende rekke med kolleger. Reisen, for ikke å si flukten, tar oss efterhvert til toppen av Mount Rushmore, men lenge før det har den involvert fly, tog og biler av de fleste typer – samt smarte knep og triks av alskens slag.

Dessuten får vi bivåne en scene så klassisk at den er blitt hyllet, kopiert og parodiert i så mange filmer og på så mange måter at det er rent herlig å se igjen originalen. (Jeg refererer selvsagt til Cary Grant ved bussholdeplassen på bondelandet, med et ‘hissig’ småfly som plutselig tar opp jakten på ham.)

Heldigvis har Thornhill litt flaks innimellom. Som for eksempel når han møter en uvanlig veldreid dame (Eva Marie Saint) i kupeen på toget han reiser med.

Beklageligvis for Thornhill (men heldigvis for oss) varer ikke hellet lenge nok til virkelig å redde dagen, og snart er den mystiske, morderiske organisasjonen – som muligens ledes av den seriøst skumle Phillip Vandamm (James Mason) – i hælene på ham igjen.

North by Northwest vises kun kl. 17.30, torsdag 20. november på Gimle. Der er fortsatt billetter igjen, men ikke mange.

Fem i bagen med DJ Rulefinn

Italo og breaks fra DJ Rulefinn aka Finn Bernhard Tellefsen, som også arrangerer platemesse snart.

Rulefinn er en musikkelskende platesamler som har vært å se og høre rundt om i Oslo i en årrekke nå, som DJ og som bookingansvarlig og med langvarige residencies på klubb og kafe. Gulv og bord. Slik fordrer et vidt utsyn og allsidig musikalitet, selv om hovedvekten på tallerkenen i utgangspunktet lå på 70-tallet og 80-tallets funk, disco, Italo og disco, før mange elveløp åpnet seg. I desember arrangerer han også en platemesse på det nye hotellet og værestedet Hobo i starten av Karl Johan. Vi ba ham om noen låter for helgen.

Clay Pedrini - «New Dream»
(1984 - Sensation Records - Italia)
Italo på sitt aller, aller beste. Litt klønete chords, beskjeden vokal, men for et driv! Verdt å søke opp det ene minuttet med liveopptreden av låta som finnes på YouTube. 80s office chic!
Lytt her
(ekstra lættis video av Clay)
Lytt her

Dennis Coffey - «Theme from Black Belt Jones»
(1974 - Warner Bros - US)
Overspilte B-boy breaks har, etter noen tiårs lagring i platekjelleren, modna som bare det, og jeg er på en skikkelig funk-revival om dagen! Denne har alltid vært en favoritt, og gir bilder i hodet av noen hundre B-boy-hoftevrikkinger til blåserne hver gang jeg spiller den.
Lytt her

Opal Sunn - «Elastic Phase I»
(2024 - Test Pressing Records - UK)
En tilnærmet perfekt klubblåt i 2000-trance-landskapet som tilsynelatende har gått litt under radaren da den slapp i fjor. Alex Kassian (en av to bak artistnavnet Opal Sunn) har blitt en av de få artistene jeg nå kjøper absolutt alt av.
Lytt her

Cruisic - «Inspector Norse» (Slowly Remix)
(2019 - Flower Records - Japan)
Min mest trainspotta låt det siste året, uten tvil! Japansk liveartist covrer Todd Terje. Både reggae-versjon og en mer upbeat sak på syveren.
Lytt her

Axel Boman - «Forever Latino»
(2024 - Studio Barnhus - Sverige)
Ei skive jeg har spilt på raves, disco/house-kvelder, warmups, you name it. Drømmende leads over et langt, sakte voksende arrangement med masse perk og dub echo. Alle fire spor på tolveren er gullegull!
Lytt her

Framtidige framstøt fra Rulefinn

14.12: I samarbeid med den eminente platesjappa Dukkned, arrangerer jeg en reinkarnasjon av platemessa jeg holdt i flere år på Ingensteds. Hovedfokus på messen på hotellet HOBO er vinyl: klubb- og DJ-skiver, med litt innslag av bøker, merch, og scene-relevant krims og krams.

Se mer om arrangementet her.

22.11 @ Dattera Til Hagen (b2b med DJ Tilla på nye disco-konseptet til El1as og Arvola)

06.12 @ Parksalongen (mitt av-og-på residency, med disco, funk, soul og italo i bagen)

12.12 @ Diskoteket (Trondheim) (en weekender med DJ Tilla; disco og House hele veien!)