«Den neste låta handler om ståpi**!»

Hva - rock nå igjen?! Lesere av Tidens ånd som savner lesestoff om hyperpop og kunst-metal må smøre seg med tålmodighet litt til, for vi er tydeligvis inne i en sesong for classic rock. Gunsn, Iggy og Springsteen på en drøy uke? Godt det er jazzfestivalsesong snart også, jeg skal på cirka fem av dem i løpet av sommeren. Men det er litt godt å få rock-kicket tilbake for en periode, det er ikke bare selve musikken, men det er fascinerende å være i selskap med svært mange mennesker som setter pris på det de får fra scenen. Jeg er jo mer vant med mer kresne og intime konsertopplevelser.

Dette rockekicket fikk meg også til å oppsøke Little Stevens labelkveld på Gamla torsdag. Han er på turné med Bruce Springsteen, men lar sjelden sjansen gå fra seg til å markere seg på egen hånd når han besøker sitt andre hjem. Noen ganger føler jeg at han gidder å være med på maratonkonsertene til ungdomsvennen for å få muligheten til å spre oppmerksomhet om sine kampsaker. Da han var soloartist på 80-tallet var han eksplisitt politisk, nå er han smaksideologisk retrolog og pusher norsk og europeisk garasjerock med sitt eget plateselskap Wicked Cool Records. Og det er dette labelet som ble feiret torsdag, på et smekkfullt og hett Gamla, et sted det er en stund siden jeg har vært på men har plenty med gode minner fra, konserter med The Pretty Things, TRBNGR, Billy Childish, Charlotte Dos Santos og en haug av andre. Eventet startet med en god gammeldags talk mellom Steven Van Zandt og den rutinerte musikkjournalisten Arvid Schanke-Knutsen som stilte i karakteristisk hvit jakke, Ibsen-sveis, lett smatting og the Kings’s English. Slike samtaler har jeg hørt hundrevis av og gjort mange selv, men Little Steven var i godlune og er ikke overraskende en ypperlig historieforteller, godt sparret av intervjueren. Det hjelper selvsagt at publikum elsker det, et stående publikum, med duggfriske pilsnerglass og svette panner gir en egen energi til slike samtaler.

Jeg skulle egentlig ønsket at han snakket mer grundig om hva «garasjerock» egentlig innebærer i dag - hva er estetikken, soundet og filosofien bak musikken? Er det anti-modernitet, er det retrokunst, er det et forsøk på å skru tilbake tiden i en verden som er blitt splitter pine gal? Jeg kan ta jobben neste gang han skal til byen.

Han snakket for så vidt endel om den største hendelsen for alle amerikanere av hans generasjon: da de så The Beatles på Ed Sullivan Show. Samtlige slike musikere jeg har intervjuet nevner dette som starten på det nye livet. Men Beatles var sofistikerte gutter som sang godt og hadde pene klær. Da The Rolling Stones kom på skjermen forandret alt seg enda en gang. Disse skumle guttene smilte ikke, sang ikke pent, hadde ikke like klær. De fikk det til å se så enkelt ut. Det var grunnen til at store mengder amerikansk ungdom som så dette, umiddelbart forsøkte å emulere disse britene som lagde sin versjon av amerikansk musikk. Alle startet band som øvde i pappas garasje. Mange fikk det bare sånn passe til, men de tusenvis av singlene som ble spilt inn i denne perioden midt på sekstitallet har alle sin sjarm - noen av dem låter riktig så rart og skremmende også. Det var mye halvdum ungdom fra midtvesten som forsøkte å bruke rusmidlene som idolene visstnok brukte, og visjonene de fikk må ha skremt dem. Heldigvis for oss som kan oppdage det i ettertid.

Little Steven fortalte også noe som gir mening, og det er at en av de viktigste fasene i en musiker og et bands liv er perioden da de er et bar-band. Å spille coverlåter, lære dem inn og ut og gjøre mange livekonserter foran få folk, gjør deg bedre egnet til å klare å skrive dine egne låter og finne din egen stemme.

Dette minner nesten litt om gehør og planking-filosofien som har gjort Jazzlinja i Trondheim til en av Europas mest respekterte musikerutdanninger. Og det minnet meg også om Guns N’ Roses-konserten forrige uke, der de spilte oppsiktsvekkende mange coverlåter. Hvorfor - de er jo et av moderne rocks mest særegne band som har sin type uptighte låter og episk paranoid-pompøse ballader. Men innerst inne er de fortsatt et barband, de er musikere fordi de var fans av andres musikk. Dessverre er livemarkedet utenom festivaler ganske skrint her i Norge, men det er bare for unge rockere å begynne å imitere. Eventuelt la seg innrulle på Little Stevens rockeskole på Notodden Bluesfestival.

Første band ut på Gamla var Caroline & The Treats fra Moss som spiller bubblegum-punk a la The Ramones. På gitar finnes faktisk han som fikk meg til å oppdage garasjerock på slutten av 80-tallet, da han spilte i Moss’ superstjerner The Cosmic Dropouts. Her står Morten Henriksen en mannsalder senere med samme type riff, og det virker ikke som om han har gjennomgått noen musikalsk utvikling i det hele tatt. Det er ganske herlig. Vokalisten har bakgrunn fra vovet skuespill men er i dag lærer, og er en ypperlig scenepersonlighet som setter full fyr i de middelaldrende Bruce-fansene som har gjort dette til et utsolgt event. «Nå må dere holde dere for ørene. Den neste låten handler om ståpikk!», forteller hun, en påminner om at mange av de beste rocklåtene ikke nødvendigvis innehar dette intellektuelle eller åndelige fernisset som vi ofte liker å fremheve.

Bassisten tror jeg het Gunnar, og han så ut som en hundrings, med bakovercaps på rockmåten, intens koring med åpne øyne og stadige pilsflaskestøt, inkludert en sånn utstudert sprut opp i lufta med perfekt timing til musikken.

Cocktail Slippers er stjernene på Wicked Cool Records, og en av grunnene til at Little Steven startet label i det hele tatt. De har glamorøse sceneantrekk som en blanding av Sun Ra Orkestra og Kiss, og selv om de passer godt inn i en ny garasjerock-kontekst er sounden deres mer basert i rånete 70s rock på Oslomåten. De spilte covere av Them og Deep Purple, og har en herlig utadvendt stil på scena, med mainstream-platebransjens siste kule medarbeider Silje Hope som autoritær vokalist og bassist Astrid Waller som har holdt på med slik musikk siden jeg flytta til Oslo. Begge var ute blant publikum underveis. Det låt helt knall, og med målrettet arbeid har dette faktisk blitt et band å regne med, ikke bare deltakere i et eget lite miljø, som garasjerocken jo oftest er. Deres nye single «Good Love» ble sluppet denne helgen.

Dessverre måtte jeg gå før det klassiske oslorockbandet The Launderettes, forøvrig med Aftenpostens kulturredaktør på trommer, gikk på scenen. Men sjansen kommer igjen. De har også spilt inn et nytt album som antagelig kommer på Little Stevens label om ikke lenge. På lørdagsfesten kunne man igjen oppleve Cocktail Slippers, sammen med Ramona’s Teaparty og powerpop-legendene The Yum Yums (med Morten Henriksen fra Caroline & The Treats på gitar).

Men når jeg hører ordet garasjerock tenker jeg umiddelbart på amerikansk (og noe europeisk) undergrunnsrock fra tidlig 80-tall, gjerne på labeler som VOXX og Bomp! records. Det var en kraftig 80-tallsbølge i fortsettelsen av punk-eraen, med en forenklet og intens variant av r’n’b, psykedelia, powerpop, retro-soul, modpop og 60s beat. Platesamlere og fanzinemakere lagte et helt eget miljø, på siden av alt det andre som skjedde de årene, kjennetegnet av Vox- og Rickebacker-gitarer, Farfisa-orgler, ofte høyt tempo, bolleklipper og total stilistisk kontroll. Dette er en av de første sjangrene jeg virkelig studerte dypt og selv om jeg er mest opptatt av musikk som var uttalte hatobjekter i disse miljøene, jeg er fortsatt svært glad i musikken. Platene fikk jeg tak i på platebutikker som Rock Shop på nyåpnede Aker Brygge, og via postordre fra Midnight, Crypt og Bomp records, samt de sinnrike nyhetsbrevene fra en svenske som het Gunnar Johansson. Den beste practical joke jeg er blitt utsatt for var da mine venner på Hadeland, Knut og Lars, fabrikkerte og tegnet et falsk nyhetsbrev med mange oppdiktede artister og beskrivelser av plater som så virkelig fristende ut. Jeg fant ut av det først de jeg forsøkte å bestille noen av disse skivene.

Det er et enormt hav av spreke band og plater, noen var mer over i goth som The Fuzztones fra New York mens andre var sofistikert psych, og noen hadde Dylan-overtoner. Men om jeg koker det ned til kun fem utvalgte, må det bli disse.

The Lyres

Dette Boston-bandet her tror jeg faktisk spilte på Gamla i Oslo på 80-tallet, en fortsettelse av punkbandet DMZ, men mer melodisk og preget av bra bandsound og en vanvittig deilig orgellyd signert den eksentriske Jeff «Monomann» Connoly.

The Crawdaddy’s

100 prosent pur r’n’b fra sør-California, som å høre et tidlig Rolling Stones i frenetisk tempo, bare bedre.

The Tell Tale Hearts

En av mine store favorittband, snedige melodier og en vokalist med en svært karakteristisk sangstil. Inneholder også guruen Mike Stax på bass, som bl.a. var redaktør for det strøkne og velinformerte bladet Ugly Things, som fortsatt finnes.

The Pandoras

Mange gutter med bolleklipp og hvite jeans, men det var også plass til kvinner i miljøet, som dette legendariske og senere viktige bandet som hadde i seg både punk og folkrock.

The Barracudas

Det fantes også mange bra band i England, gjerne litt mer over i psych og grå postpunk-aktige vibber. Og så har vi perfekte låter som denne her, en blanding av Beach Boys og powerpop, med en tekst som oppsummerer det hele ganske greit.

Hør «[I Wish It Could Be] 1965 Again» her.