FILM: Møt opp på Showing Up

Kelly Reichardt omtaler sine egne filmer som «… just glimpses of people passing through», så om du ønsker deg tydelig, klassisk plottstruktur, historier med en opplagt moral og en åpenbar mening, er kanskje ikke hennes filmer noe for deg. Men er du mottagelig for finstemte personportretter som tar deg med til et sted, en stemning og mellommenneskelige møter du ikke ellers ville finne, ser det straks lysere ut.

Og apropos lys: Som vanlig i Reichardts filmer står det naturlige i fokus. Med unntak av introsekvensen og et par korte meditative mellomsekvenser, er så vel lyssetting som lydspor preget av elementer som allerede og naturlig er til stede i handlingen (e.g. skrivebordslamper eller solstråler gjennom persienner; stereoanlegg eller det ambiente lydbildet av en kunstskoleklasse i fri dressur). I tandem med naturalistisk, ukunstlet skuespill og en stødig, bedagelig klipperytme (Reichardt står selv for klippingen), gjør dette at filmene hennes frembringer i publikum en følelse av ro og sindighet. En mulighet for eftertanke – simultant med at man ser andre menneskers liv påvirkes og endres via til dels dramatiske hendelser. (Dersom man altså er således disponert.)

Showing Up er Reichardts fjerde samarbeid med Michelle Williams, og hennes første komedie. Williams har tidligere hatt hovedrollen/viktige roller i Reichardts suksesser Wendy and Lucy, Meek’s Cutoff og Certain Women. (Sistnevnte gav for øvrig Lily Gladstone sin debut). At de to er trygge på hverandre spilte trolig en viktig rolle for Reichardts beslutning om å forsøke seg på et humoristisk drama. (Om man virkelig vil, kan man sikkert kalle Showing Up en komedie, men så langt vil ikke jeg strekke meg.)

Lizzy (Michelle Williams) er kunstner og sekretær ved Oregon College of Art and Craft, hvor hennes mor er sjef. Lizzys kunstneriske virke er innen keramikk, i form av kvinnelige figurer som gjerne fremstilles i underdanige (eller i hvert fall ikke-aggressive) positurer.

Lizzy bor i en enkel, liten leilighet, i et bygg som eies og driftes av en kunstnerkollega og tidligere klassekamerat ved navn Jo (Hong «The Menu» Chau). Jo er unnasluntrende og opportunistisk, noe som blant annet har ført til at Lizzys leilighet har vært uten varmtvann siste to uker. Forholdet de to «venninnene» imellom er anspent.

Og apropos anspent: Det å ha sin egen mor som sjef, sin virkelighetsfjerne og innsiktsløse far som kunstnerisk forbilde (han var en «oregonsk» keramikkstjerne i sin tid) og en sykelig paranoid bror som siste hjørne av familiekvadranten, er naturlig nok strevsomt.

Som om ikke dette var nok, har Jo to vernissager kommende uke – mens Lizzy har én; hennes første på lenge. Begge er med andre ord intenst opptatte, fokusert på egen kunstnerisk virksomhet, og på sin egen potensielle kunstneriske fremtid. Når Lizzys katt lemlester en due, som Jo finner det for godt å forbarme seg over (på Jos eget, selvforherligende vis), tilspisses vennskapet og den nabo-tette, kunstnerkollegiale relasjonen ytterligere.

Når Lizzy ser seg nødt til å ta vare på duen, å følge opp broren, samt å forsøke å megle mellom foreldrene – samtidig som den kunstneriske deadline nærmer seg med stadig mer truende skritt – blir det klart at noe er nødt til å gå galt.

André «3000» Benjamin gjør en kjempejobb i rollen som skolens keramikkovnguru (ja; slike eksisterer), samtidig som han på vekselvis autentisk og latterliggjørende vis er skolens og miljøets mest avslepne og (potensielt) mest pretensiøse hipsterkunstner. Alt i alt fungerer han som en kroppsliggjøring av det merkelige mellomstadiet langt de fleste intenst kjempende, uoppdagede kunstnere befinner seg i – før de enten forløses og finner en «normal» måte å møte omverdenen på – eller forsvinner inn i en evig-pretensiøs og bortforklarende og samfunnsnedrakkende måte å forholde seg til omverdenen (og egen kunstnerisk fiasko) på.

I tillegg til Lizzys kunstrelaterte problemer, og fraværet av varmtvann i leiligheten, tilkommer måten alle kunstskolens ansatte forholder seg til henne (som en mor som kan fikse alt for dem), måten omverdenen generelt forholder seg til henne (som en som kan tråkkes på og presses til å rydde opp i nesten hva det skulle være) – samt hvorledes hennes egen nærmeste familie (far, mor, paranoid bror) lar henne gå for lut og kaldt vann.

Som om ikke alt dette var nok, gjør Lizzys ansvarstagen overfor den skadete duen at hun strever ekstra mye med å skulle konsentrere, prioritere og jobbe seg frem mot sin nært forestående vernissage. At Jo er gjennomgående egoistisk og ansvarsfraskrivende, og at Lizzys mangel på varmtvann tærer mer og mer på humøret, hjelper selvsagt ikke. Spesielt ikke når Jos oppførsel også har en forsterkende og bekreftende effekt på Lizzys lave selvfølelse.

Uansett hvorledes du tror du ser at dette vil ende, tar du feil. Showing Up er et vidunderlig velkalibrert kunstnerportrett, hvis emosjonelle og humanistiske realisme gjør det like uforutsigbart som livet selv.

I tillegg til Showing Up, viser Cinemateket i Oslo alle Kelly Reichardts øvrige filmer, senere i april.