Skaperne av «Arkitekten» mener «noe må skje» med boligpolitikken

Oslo er Thon, RSV, Heimstaden og alle sekundærboligeierne sitt rike. Det er lenge siden den mye omtalte, vanlige sykepleieren har hatt råd til å kjøpe seg leilighet i sentrum, og problemet ser bare ut til å bli verre. Hva blir det neste?

I den dystopiske fremtidsserien Arkitekten, blir løsningen å la mennesker bo i parkeringshus. Julie, spilt av Eili Harboe, er ny i jobben på et arkitektkontor, og setter seg ut til å finne et sted å plassere tusen nye leiligheter i Oslo sentrum. Løsningen blir å se nedover.

– Ideen oppstod da jeg skulle flytte ut av kollektivet jeg hadde bodd i, og ville bo alene, sier manusforfatter Nora Landsrød på telefon til Tidens ånd.

Søkeresultatene på finn.no var skuffende – det eneste stedet hun hadde råd til å leie var en parkeringsplass. På dette tidspunktet var hun nettopp uteksaminert ved Westerdals, sammen med seriens andre manusforfatter, Kristian Kilde. Han så også potensiale i ideen, og de pitchet den på Viaplay Original Talent Awards, der den vant frem og senere fikk grønt lys.

Serien har premiere 4. mai, men ble i februar vist på Berlinalen, der den ble utmerket med en special mention.

– Uvirkelig, sier manusforfatter Kristian Kilde om opplevelsen.

– Vi var en liten gjeng fra produksjonen og satt i salen på prisutdelingen, og var innstilt på at vi skulle fortsette sitte der resten av kvelden.

Juryen hadde angivelig sittet til langt på kveld, uten å bli enige om hvem av dem som fortjente prisen.

– Da tror jeg at vi alle kløyp oss i armen, sier Kilde.

Kort serieformat

Det var danske Kerren Lumer-Klabbers som takket ja til å regissere serien, etter Viaplay bestemte seg for å satse. Til Tidens ånd forteller hun at de i Berlin ble gjort oppmerksomme på en pågående debatt, komisk nærliggende seriens virkelighet: om hvorvidt det er forsvarlig å bygge kontorplasser i gamle parkeringshus.

– Allerede i den tidlige versjonen av manuset var det en sterk tone, humor og energi tilstede, sier Lumer-Klabbers.

Trioen er allerede i gang med et nytt prosjekt, en langfilm om kvinnebevegelsen på slutten av 70-tallet, inspirert av historiene til Lumer-Klabbers foreldre.

– Jeg liker å jobbe med universer på den måten vi har gjort her, miljøer som skiller seg fra hverdagen. Da er det lett å sette ting på spissen.

På fire episoder, som til sammen ikke strekker seg lenger enn en time og et kvarter, fremstår mini-miniserien i seg selv som et eksempel på et format som kunne vært gjeldene i den samme, nære fremtiden handlingen utspiller seg i. Formen var ikke tredd over hodene deres av Viaplay, men vokste frem organisk i skriveprosessen, sier Lumer-Klabbers. Hun mener kortformatet har gitt serien en god flyt.

– Det føltes naturlig da vi skrev, en serie på fire episoder.

– Åpenbart at arkitektene ikke kan løse problemet alene

Å snakke om boligmarkedet kan føles som å snakke om et vær som bare blir kaldere og våtere: anekdoter som beskriver nøyaktig hvor langt situasjonen har gått (for langt!), at det er profittens feil, og at et visst, fransk, revolusjonært redskap snart bør tas i bruk dersom noe ikke skjer. Temaet utgjør sjelden kveldens beste samtaler, noe Arkitekten-skaperne var oppmerksomme på.

– Vi hadde samme oppfatning, at ingen har noen løsning på problemet, selv om tilsynelatende alle er opptatte av temaet. Vi kommer heller ikke med noen konkret løsning i serien, men vi maler et bilde av hvordan verden vil se ut, dersom ting fortsetter som de gjør nå.

Han synes imidlertid selv at serien har et tydelig, politisk standpunkt.

– Det som er interessant med arkitektene er at de sitter i skvis mellom et politisk system og kommersielle interesser. Boligmarkedet er jo et marked som man vil tjene penger i, så det er åpenbart at arkitektene ikke kan løse problemet alene.

Og hvis man ser på bygningene som blir oppført i dag, så kan det virke som det er den depressive retningen vi er på vei i, sier Kilde.

– Det er mye grått, mye betong, glass ... Jevnt over fremmedgjørende arkitektur. Men så tror jeg også at det er bevegelser innenfor arkitekturen som kan få pendelen til å svinge andre veien. Men noe må jo skje, på et eller annet tidspunkt.