Skjerm og lerret

Julefreden, i den grad den noen gang eksisterte, har for lengst forlatt oss. Vår nye herre og mester heter januar, og hen har bragt med seg det nye året – med alt det innebærer av krig, kulde og katastrofer. Men fortvil ikke mer enn nødvendig! Tidens ånd vet hvor du kan flykte, hvor du kan finne trøst, og hvor du kan sanke stimuli for både sinn og intellekt – i audiovisuell (eller filmatisk, om du vil) form.

Med dette mener undertegnede å si at «Her følger fem formidable film- og tv-tips». Og siden jeg ønsker å gjøre mine anbefalinger så allment tilgjengelige som mulig, har jeg (i det minste denne gang) holdt meg til popkulturelle perler en kan finne hos de to n-ene, Netflix og NFKino.

Aller først og fremst føler jeg behov for å skryte litt av filmen jeg så forleden, nemlig Poor Things. Det er en av de mest overveldende, påtrengende, pirrende, irriterende og engasjerende kinofilmopplevelsene jeg har hatt på aldri så lenge. Emma Stone er i absolutt toppslag i hovedrollen, musikken er enerverende /og/ oppløftende, dekor og design er ulikt alt annet – og historien er så til de grader frisk, ufin og uforutsigbar. Med på laget har den geniale, greske regissøren Yorgos Dogtooth Lanthimos hanket inn Willem Dafoe, Matt Ruffalo og Ramy Youssef, og sluttresultatet befinner seg et sted i nærheten av skjæringspunktet mellom La Cité des Enfants Perdus, Alice in Wonderland og Frankenstein. Definitivt ikke for alle – men for den som kan like slikt: Wow!

En annen kinofilm man bør ta seg tid til (også den klokker inn på rundt to og en halv time), er intellektuemosjonelle Anatomy of a Fall. Her er det hverdagen, og alle dens banale trivialiteter, som står i høysetet. Sammen med et dramatisk fall, naturligvis. Filmen er både et throwback til Otto Premingers sort/hvite 1959-klassiker Anatomy of a Murder - og noe helt eget og originalt. Den vant Gullpalmen i Cannes og en Golden Globe for beste manus, samt en uhyrlig mengde gode omtaler. Sandra Hüller (hun som spilte den kinky datteren i koko-dramaet Toni Erdmann), er spesielt god i hovedrollen (og om et par uker dukker hun opp i Jonathan Glazers intense konsentrasjonsleirdrama, The Zone of Interest, så følg godt med på henne). Er du klar for et drama som med hell mikser presisjon og åpne tolkningsrom, er dette filmen for deg.

En tredje kinofilm, av det langt mer ordinære formatet, er den seneste – og kanskje også siste – fra mesterregissør og samfunnsrefser Ken Loach. I The Old Oak blir vi kjent med en liten og sliten by i Nord-England, hvor innehaveren av vertshuset The Old Oak må ta mangt et tøft valg. De store, rå og brå overraskelsene uteblir, noe som gir større spillerom for mellommenneskelige gnisninger – og åpenbaringer. Her er flust med såre, tunge og vonde øyeblikk, men også spirer av håp.

Dersom du ennå ikke har fått med deg Moonage Daydream - den to timer og femten minutter lange dokumentarfilmen om David Bowie – er det på høy tid å sette seg til rette i tv-sofaen. Brett Morgens konstant fascinerende og imponerende portrett av multikunstneren Bowie ligger nemlig og venter på Netflix, og er på alle måter verdt en titt.

Og om du synes at det først og fremst er en god latter du trenger, synes jeg du skal sjekke ut Pete Davidsons nye stand up special; Turbo Fonzarelli (også den på Netflix). Den var for meg en stor, positiv overraskelse, drevet frem av gjennomtenkte bits og vitser, eminent timing og et godt grep om publikum. Å si at han byr på seg selv er slett ingen overdrivelse, og med tanke på hvor mange ballespark livet har gitt ham, er det nær umulig å ikke heie på ham – og veldig lett å le med ham.

Med ønsker om en i hvert fall litt lettere januar,

Jon Hagene

[Annonsørinnhold] I samarbeid med Arthaus deler vi ut noen kinobilletter (til valgfri visning) for How to Have Sex (regi: Molly Manning Walker) som har premiere førstkommende fredag 19. januar. Hvis du er interessert i dette, send en mail til post@tidensand.no. Førstemann-til-mølla gjelder. Les mer om filmen her https://www.arthaus.no/movie/how-to-have-sex/all