Slik beskytter bransjen opphavsretten i AI-generert musikk

Låta skapte millioner av lyttinger på tvers av plattformer, og stor fascinasjon. Men tonen hos Universal, som sitter på rettighetene til de to artistene, var surere enn den i kommentarfeltene. Selskapet skylder på strømmetjenestene, som, ifølge dem, har et «fundamentalt juridisk og etisk ansvar å forhindre bruken av tjenestene deres på måter som kan skade artister».

Lettere sagt enn gjort. Hvordan skal man forhindre at noen plukker lyder fra internett, smelter dem om og legger dem ut igjen? Går vi inn i en tidsalder der opphavsrett nærmest blir umulig å definere, eller må bare bransje og lovverk bare bli enige om noen nye løsninger?

Opphavsrett ≠ personvern

Det hele minner om debatten rundt sampling, og den senere debatten om piratkopiering og fildeling.

– … eller det som skjedde på 60-tallet, da den engelske fagforeningen reagerte på The Beatles' bruk av mellotron på Abbey Road. De mente instrumentet tok arbeid fra musikere, sier Willy Martinsen.

Han er kommunikasjonsdirektør for TONO, samvirket som er eid og styrt av norske låtskrivere, komponister, tekstforfattere og forlag. Organisasjonens mandat er å beskytte opphavsretten: holde orden på når og hvor musikk brukes, for så å fordele penger mellom de som eier den. Siden AI-modeller som lager musikk er basert på allerede eksisterende materiale, beskyttet av opphavsretten, sier Martinsen at man i disse tilfellene er forpliktet til å spørre om tillatelse til å bruke materialet. På samme måte som Kanye West spurte og fikk tillatelse av King Crimsons Robert Fripp for å lage «POWER».

– Australske The Avalanches, for eksempel, baserer musikken sin langt på vei kun på samples. Disse klareringsrundene er derfor en sentral del av prosjektet deres.

Men man må kun registrere seg hos TONO om man vil bruke tekst eller komposisjon. Dersom man er ute etter å bruke spesifikke innspillinger, som lydfilene Drake- og The Weeknd-låta er basert på, for skape noe som til slutt ikke likner det originale produktet, må man klarere rettighetene direkte med artister og plateselskap. Men hvem kan hindre en i å stjele hvilken som helst stemme og bruke dem til sin egen fordel, dersom de ligger fritt tilgjengelig på internett? Det er tvilsomt at Trump, Biden eller Obama gitt tommel opp til å være med i de virale gaming-videoene, for eksempel.

– Det har ikke noe med TONO å gjøre, sier Martinsen, og trekker linjer til tilfellene der svindlere har ringt foreldre der de – med genererte stemmer – utgir seg for å være deres barn, tryglende om penger så de skal slippe å bli drept av en kidnapper.

– Vi skiller mellom opphavsrett, altså det som har med kunstverk å gjøre, og retten man har til sin egen stemme. Det går på personvern. Drake har et vern for sin person og sin stemme. I tillegg kommer ikke retten til å la andre bruke det kunstneriske uttrykket ditt, etter du har lagt det ut på en plattform med reklameinntekter, sier Martinsen.

– Slå deg løs med å bruke stemmen min

Han når Tidens ånd over video, sammen med kollega Inger Elise Mey. Hun er jurist, og har ledet medieavdelingen i TONO siden 90-tallet. Hun har altså opplevd mang en digital musikkrevolusjon fra innsiden.

Hun kom nylig tilbake fra en AI-konferanse i Brussel, der EU er i ferd med å utvikle nye retningslinjer for bruk av kunstig intelligens.

– I stedet for å si nei, bør vi finne nye løsninger. Tannkremen er ute av tuben, sier hun.

Men noe har man rett til å si nei til, i alle fall om man bor i EU. I området gjelder nemlig noen direktiver, som Digitalmarkedsdirektivet. Dette inneholder en rekke bestemmelser for datautvinning – regler for hva man kan trene AI-modeller på, og hvilke rettigheter man har til å reservere seg mot å bli brukt til slike modeller.

– Vi er i tenkeboksen for øyeblikket, med å finne ut av hvilket ledd i denne prosessen TONO passer inn, hvilken policy vi skal ha og hva våre medlemmer forventer vi håndterer. Målet er etterhvert å komme frem til noen felles bestemmelser på dette, i første omgang i Europa, sier Mey.

Hun forteller at det i EU nylig er fremmet et utkast kalt The AI Act, et forslag til håndtering av såkalte «høyrisikoområder». Dette er felt der man ønsker mer kontroll over bruken av kunstig intelligens, som overvåking, datasikkerhet og spørsmålet om bruk av IP-rettigheter.

– Men man ser foreløpig ikke på kultursektoren som såpass kritisk at man vurderer å forby AI-modeller i kunst og kultur, sier hun.

– Selv om EU parlamentet akkurat nå drøfter om man kanskje også burde inkludere lyd og bilde i den generelle bestemmelse om bruk av AI på slike høyrisikoområder.

På samme måte som musikkbransjen etterhvert møtte piratkopiering med strømmetjenester, er det flere artister som har tatt til orde for at bransjen må finne løsninger som møter behovene til de som vil bruke andres stemmer og låtmateriale til å generere deres eget. Grimes skrev mandag på Twitter at hun synes det er «kult å smelte sammen med en maskin», at hun «liker ideen om å opensource all kunst og drepe opphavsretten».

Hun har sagt seg villig til å dele inntektene 50/50 på suksessrike AI-genererte låter som bruker stemmen hennes. «Slå deg løs med å bruke stemmen min uten straff», skriver hun. «Jeg er ikke tilknyttet noe plateselskap og har ingen juridiske bindinger». Samtidig tar hun forbehold om at hun muligens vil være nødt til å be om å fjerne de giftigste tekstene fremført av hennes egen stemme. Vennligst ingen nazisme, og vennligst ingen låter om å drepe babyer.

Den elektroniske musikeren Holly Herndon – som sammen med sin partner, Matt Dryhurst, har en podkast om samarbeidet mellom mennesker og kunstig intelligens – ligger også tilsynelatende foran både bransje og lovverk. På sitt album fra 2019, PROTO, bygget hun et datasett av sin egen stemme, som hun deretter genererte til et kor som medvirker på albumet. På Twitter skriver hun at disse stemmene er tilgjengelige mot betaling på en tjeneste hun har laget, kalt Holly+. Tjenesten kan angivelig også lisensiere låtene, slik at du vil kunne dele inntektene med Herndon selv.

I en tråd nevner hun merkelige, juridiske grensetilfeller av hva som dekkes og ikke dekkes av opphavsretten, som da Tom Waits i 1992 vant frem i retten da Doritos etterliknet stemmen hans i en reklame. «De mest interessante aspektene av rettigheter knyttet til stemmeimitasjon har å gjøre med personvern», skriver Herndon. «Du kan ikke beskytte en stemme med opphavsrett, men som kunstner beholder man eksklusive, kommersielle rettigheter til navnet sitt. Derfor kan man ikke la det virke som at en sang kommer fra en viss kunstner, uten deres samtykke».

Willy Martinsen fra TONO synes Herndon er inne på noe.

– Man bør få på plass et system så det går an å søke om tillatelse fra en representant for, for eksempel, Kanye West, dersom man vil ha ham til å rappe et av versene dine, så de også tjener penger på dette, sier han.

– Ja, for eksempel en portal der man slår seg sammen med plateselskap, forlag og rettighetshavere. Men vi har ikke kommet dit ennå, sier Mey.

Martinsen er sikker på at dette vil gå seg til etterhvert.

– Dette skjer gang på gang, at teknologien leder an, og at lovverket følger etter, sier han.

Peker på strømmetjenestene

Tidens ånd har henvendt seg til Universals norske kontor for en kommentar, og ble der henvist til det amerikanske hovedkontoret. I skrivende stund har vi ennå ikke fått svar på henvendelsen.

Man kan imidlertid gjøre visse antakelser om hva de mener om saken, basert på den siste ukas offentlige ytringer. Universal forsøker så godt de kan å fjerne «Heart on my Sleeve» fra internett, selv om den dukker opp igjen så fort den har blitt fjernet. Tidligere i april sendte Universal et brev til plattformer som Spotify og Apple Music, der de ba dem om å blokkere AI-plattformer fra å kunne hente inn materialet de eier som ligger der – den informasjonen sånne som Ghostwriter977 kan putte inn i en modell, og forme til en «ny» låt.

Inger Elise Mey har liten tro på denne måten å håndheve brudd på opphavsrett. Hun fokuserer heller på mulighetene disse teknologiske fremskrittene skaper. Hvordan den konkrete forvaltningen av et AI-verk vil se ut, er imidlertid ennå uvisst.

Mey sikter til en sak fra januar, der Getty Images saksøkte Stability AI – selskapet som står bak bildegeneratoren Stable Diffusion – fordi de fant åndsverket sitt blant de AI-genererte bildene.

– Hvis musikken som blir generert besår av en stor del materiale som er tatt fra Youtube eller Spotify, så er det klart at de som har opphavsrett også har lyst på en del av pengene disse låtene tjener inn. Det er ikke et lovtomt valkuum, bare fordi noen har funnet nye måter å generere musikk på, sier hun.

Martinsen ser også lyst på fremtiden.