Slutt med schtøgg KI ellers blir vi krystalliserte alle sammen

Kjære leser

God søndag. En deilig langhelg på hytta for noen, etterdønningene av en harmdirrende men feststemt 1.mai-markering for andre. Det er alltid meningsfullt å være til stede, enten man finner en parole å gå bak eller bare står og ser på. Det siste der føles ikke lenger som passivitet, det er samtykke! Dessuten får man jo sett og lest alle parolene for de forskjellige kampsakene. Det er mange svært viktige politiske saker om konflikter hjemme og ute som flaggheises her, men det er vel aller best å holde en nærhet til noe som har med arbeiderrettigheter å gjøre. 

Annonse

Og i år føltes det prekært, for det handlet om mer enn stipender og økonomi i kunstlivet der vi gikk, det var snarere som om vi stilte oss bak et forsvar for selve kjernen av det vi holder på med. Det var særlig den ofte geniale tegneseriekunstneren Flu Hartberg (husk hans seneste bok «OsloLovers») som var pågangsdriver for en velbesøkt klynge som protesterte mot uregulert bruk og innpass av KI i kulturen vår. Sjekk ut arbeidet som den nye organisasjonen KiKi holder på med. Det var morsomme og fungerende slagord med Hartberg på en iherdig brukt ropert som frampisker, flott tegnede plakater og andre greier, samt et herlig lite jazzband i stedet for korps, som inneholdt mange av våre fineste unge musikere. Dette er en holdning og vinkling som kan være mer virkningsfull - KI gjør at mange av de som holder på med sånt får færre og mindre betalte oppdrag, men vi alle mister en følelse av nærhet til noe av det mest menneskelige som finnes: uttrykksbehovet. Ja det må jobbes politisk og med lobbyvirksomhet, men få nå for fader alle til å innse alt vi mister, og hvilke onde krefter som faktisk står bak denne «revolusjonen». Det er skadelig og farlig, men som vi sang er det også harry og schtøgt. Kampen fortsetter.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Forleden var det en sak jeg ikke ønsket å klikke på om at det virket mindre hipt å gå med Astrup Fearnley-tote bag nå enn før, og at åpningene ikke var like happening som tidligere. Og at det var noe negativt. Og på grunn av kunsten. Med tanke på hvor latterlig publikumssøkende og «kunst er noe alle kan forstå» alle de andre kunst-institusjonene er blitt, skal man da ikke applaudere at en privat pengebok som den de har nede ved Tjuvholmen der faktisk gidder å tenke litt smalere og henvende seg til dem som virkelig er interesserte? Når det er sagt bruker jeg Leonard Richard-totebagen fra den suksessutstillingen en god del, siden den tåler all overvekten av bøker og plater som til stadighet kommer min vei. Kommende uke er det faktisk endel aktivitet der nede. Onsdag 6. mai klokken 17 er det rett og slett ekfraseskriveverksted! Der kan man altså forsøke å lære å skrive tekster om og til kunstverk, ledet av forfatter Simen Hagerup, en av de mer fantasirike sådan og som i senere tid har oversatt endel Ursula K. Le Guin til norsk. Han skal ta utgangspunkt i en forholdsvis ny ervervelse på huset: den iransk-tyske kunstneren Nairy Baghramians Dwindler_Prone_up (2018).

Og på søndag, når den store utstillingen Grammars of Light tas ned, skal den elskede musikeren Anja Lauvdal, kjent for ambient, jazz, pop, og en kombinasjon bare hun kan, holde en konsert inne i lokalene. Nærmere bestemt inne Cerith Wyn Evans’ installasjon StarStarStar/Steer (Transphoton), der «slanke, høye søyler pulserer mellom lys og mørke». Det er et virkelig flott rom. Og Anjas musikk lindrer alltid slitne hjerter. Men glem for all del ikke det verket som virkelig gjør inntrykk i utstillingen (som helt riktig ikke er for Hvermansen), nemlig det innerste rommet øverst, der de viser Ann Lislegards fortryllende doble videoverk Crystal World (after J.G. Ballard) fra 2006, der hun evner å kombinere dyster-frodig science fiction med sterk brasiliansk arkitektur. På hvilken måte må man bare komme seg ned dit for å forstå. Verden blir som kjent bare mer og mer ballardiansk for hver dag som går. Og det er jo både spennende og skummelt. Men det gir anledning til å gjenløse eller lese for første gang noe av denne helt utrolige engelske forfatterens verk. Som for eksempel The Crystal World fra 1996, om en reise til en avsides vestafrikansk jungel der det har vært intet mindre enn en tidslekkasje, og alt organisk liv krystalliseres og gjøres om til glitrende, diamant-aktige former. Alt blir virkelighetslitteratur om du ser lenge nok! Med tanke på greiene borte i USA, kan det også være «festlig» å lese Ballards fremtidsroman Hello America! (1981) om en pikaresk oppdagelsesferd gjennom den tidligere stormakten USA som nå er gjengrodd, med skyskrapere og kommersialitetens monumenter som stikker opp av sanden. Tegn til liv er det likevel, men hva slags? Les den også. Og stikk innom den svært vitale brasilianske musikkhelten Marcos Valle på BLÅ den 6, country/garasjerockheltene i The Long Ryders på MIR den 7 - for kun nevne et lite fåtall av de fristende kulturaktivitetene man kan delta på. Benytt muligheten!

Ukens blandede bilder

Ukens, for ikke å si sesongens, største og heftigst markedsførte film heter The Devil Wears Prada 2, og står sannsynligvis høyt på manges liste over ‘den kan jeg tenke meg å se’-filmer.

Oppskriften er den samme som sist, bare litt mindre interessant (all den tid vi vet hvordan det ender); stjernene er de samme som sist, bare litt eldre (på en fin måte, idet ingen av dem blir utsatt for en Jamaal Jackson-type ‘jeg er onkel Michael, jeg’-KI-filtrering); spenningsnivået er forsøksvis på samme plan som sist, bortsett fra at der er ingen reell spenning (for vi har sett alt før) – mens sponsoravtalene er laaangt mer åpenlyse og vemmelige enn sist.

\

Renoir er ikke bare navnet til en meget kjent og anerkjent maler, det er også navnet til en meget kjent og anerkjent filmskaper (sønn av maleren) – og tittelen på en meget merkverdig film.

Kinofilmen Renoir har sin handling lagt til utkanten av Tokyo på slutten av 1980-tallet, og sentrerer rundt livet til elleve-årgamel Fuki, hvis far er i ferd med å dø av kreft, mens moren stresses i stykker av jobb- og omsorgsoppgaver. Det finurlige ved filmen (i tillegg til godt spill, flott foto og en interessant historie) er at Fuki har et eksepsjonelt livlig indre liv, som vi får ta del i på et vis som gjør at vi ikke alltid vet hva som er fantasi og hva som er virkelighet. (Sier ikke mer.)

Ukens mest interessante kino-film, uten tvil.

\

Ukens snåleste finner vi på Netflix. Den heter This Is a Gardening Show og har Zach Galifianakis som vert. Enough said.

Eller, vent: Hvis du har sansen for Zach, og kanskje allerhelst den type humor han byr på i standupspesialen Live at the Purple Onion, vet du hva du har i vente her – og bør snarest benke deg foran skjermen.

Hvis du ikke er så begeistret for Zach, og/eller ikke kjenner til den standupsaken, synes jeg du skal gi serien en sjanse likevel. Den består av seks episoder à 16 minutter, så du behøver ikke investere mye tid før du vet hva du mener om den.

I tillegg til hans vanlige rot og rør legger han for dagen en genuin interesse for hagearbeid, jordbruk og dertil relaterte emner – samt et inderlig ønske om å gi barn en ekstra grunn til å beholde sin medfødte fascinasjon for alt som spirer og gror. (Han interagerer med, intervjuer og sjarmerer en skokk med forskjellige unger; noen ganger til ekstremt morsom effekt.)

Som en hyllest til både Zach og serien nesten-avsluttes ukens lille post med samme setning som Zach bruker på slutten av hver This Is a Gardening Show-episode: The future is agrarian!