Solveigs sang

Solveig Sørbø er blant de mange unge norske komponistene man gjerne skulle sett oppført oftere på norske scener, slik er det bare. Men da må man ta saken i egne hender. Sørbø, som også har vært en viktig radio-formidler av speida musikk av alle mulige former, kan i kveld møte et utsolgt Parkteateret, da det er norgespremiere på Heroin Chic. Dette er noe så sjelden som en norsk indie-opera, og som oppmerksomme lesere forstår, tar den utgangspunkt i Maria Kjos Fonn’s gufne men populære roman. Enda bedre! Historiske verk har en enorm tiltrekningskraft på dagens publikum, men vi trenger holde fast i samtiden også. Om enn en temmelig dyster variant av den, som her.

Ok Solveig, hva kan gå galt i kveld?

— Noen kan bli syke. I en liten, uavhengig produksjon som denne er dette ekstremt sårbart. Ingen understudies her akkurat!

Tvi-tvi. Hvorfor ønsket du å lage opera av denne romanen, eller hvordan kom samarbeidet i stand?

— Jeg intervjuet Maria om musikken i boka som del av programmet Solveigs Speisa Musikk. Jeg hadde allerede en idé om at jeg ville skrive en opera og ante at Heroin Chic kunne egne seg. Det skulle vise seg at den egnet seg enda bedre enn jeg hadde skjønt da, for Maria lot seg også rive med. Handlingen med jenta som trekkes mot avgrunnen, med mye drama på veien og et mulig dødelig utfall, er jo melodramatisk og operatisk passende. Jeg var tydelig klar på at det måtte bli min versjon, for jeg syns religiøse og makabre ting er mye mer inspirerende musikalsk sett enn lange dialoger i Brugata.

Satt forfatter Kjos Fonn ved siden av deg da hun skrev librettoen, samarbeidet var tett?

— Noe av tiden gjorde hun det! Det gikk med ganske mange kopper kaffe og vodka. Noe av tiden var det jeg som satt lenket til Mac’en og sendte ting fram og tilbake. Jeg diktet også libretto innenfor operaens univers.

Fortell litt om ensemblet og sangerne og hva det er de bringer til torgs.

— Jeg må skryte litt av Ensemble Oslo. Dette er noen av byens beste frilansere, håndplukket av Hans Petter Mæhle. Det er ikke lett å spille 85 minutter helt ny musikk. Det er endel doblinger og triplinger av instrumenter som krever presisjon, blant snnet. Solistene er megagode. Ivar Magnus Sandve er skikkelig god i rollene som den slibrige sanglæreren og den shabby rockeren. Mange nyanser og et stort skuespillertalent! Vakker stemme også. Johannes Aas har en vanvittig vakker og mørk stemme og går inn i rollen som den destruktive underbevisstheten «D». Stor musikalitet. Jeg er helt forelsket i Siv Misunds tidvis metallpregede dybde, og tidvis iskalde og fyldige stemme. Hun har dessuten gitt meg en dypere forståelse av «moren» som hun tolker på overbevisende vis. Også i rollen som Den sørgende synger hun virkelig hjertet ut. Og selvfølgelig Susanna Wolff som har hovedrollen som Elise og vrenger sjela og synger rusa, villt, aper etter barokk, synger sint, hennes karakter har litt av en reise, og Susannas stemme er dramatisk nok til å bære den. Og barnestjerna vår Sofia Neacsu da, som rører meg til tårer. Det er en veldig stor og krevende rolle for et barn, som hun gjør med bravur! Hans Petter Mæhle holder det hele sammen, er utrolig imponerende hvordan han har kontroll på hele arkitekturen live! Det ble som vanlig lite prøvetid, og den har han forvalta med lunhet, glimt i øyet, og stramme tøyler.

Klarer du å se det utenfra og beskrive stilen på verket?

— Det er relativt melodisk og man kan etter noen lyttinger synge med på deler av det, eller i hvert fall kjenne det igjen. Noen deler har et mer avansert klangspråk og skjeve taktarter. Og det er mange referanser og inspirasjoner i det. For eksempel er det en sats der strykerne spiller noen luftige glissandier som kan minne om Brittens En midtsommernattsdrøm, og det er en annen sats som lyder som en slags rockelåt i operadrakt. Det er også deler som er ganske harmoniske, men som har toner og klanger som går på tvers av forventninger og gir et hint om at noe ikke er som det bør være i fortellingen.

Er det viktig å ha det på et rockekonsert-sted som Parkteatret?

— Det var de som ville ha oss! Og jeg liker det. Det gjør det tilgjengelig også for folk som ikke går jevnlig i Bjørvika. Og de er så gode der, så vi føler oss godt ivaretatt. Gleder meg til hva lystekniker finner på, de som jobber der er jo veldig musikalske og er drevne i å legge fett lys på konserter!

Hva er det med opera-formatet som gjør at det kan pirke bortpå sjelen selv til det moderne mennesket i 2026?

— Stemmen er en nøkkel. Vi har speilnevroner som gjør at vi merker på kropp og sjel hva sangeren føler. Opera kan, som film, komprimere hele liv til en time eller to. Da får man en berg og dalbane-reise gjennom livet i revy frem til lyset/mørket i enden av tunnelen. Jeg har lagt inn ting i musikken som jeg har hatt i meg i tjue år. Opera er så konsentrert, og det er kanskje også noe med katharsis, at vi får oppleve noen ekstremer der som vi ikke får i våre små hverdagslige liv. Hverdagen er jo klippet vekk, og igjen står konsentrerte øyeblikk av barndom, søvn med hint om evig søvn, dop, vill kjærlighet, fanatisk tro med martyrfantasier, drøm eller død. eg er utrolig spent — og vi er alle veldig slitne.

Annonse