Sommerlesing med Jan Kjærstad

Finnes det noen norsk forfatter med flere nedslag i kulturmedienes enquetehistorie enn Jan Kjærstad? Vel, så er han da også den flinkeste i klassen, og en som meget gjerne deler av sin entusiasme og kunnskap på en smart måte.

Han har gjennom sin diktning vist at han forstår seg på mediene og moderniteten, helt fra debuten med novellesamlingen «Kloden dreier seg stille rundt» i 1980, og som en viktig redaktør i tidsskriftet Vinduet. Fra 90-tallet ble han huuuge folkelesning med Jonas Wergeland-romanene, samtidig som han fortsatte med grundige essays og andre tekster og utgivelser i et bankende kjør frem til i dag. Kanskje noen kan lage en samleutgave av det noe mindre kjente tidsskriftet BØK som han redigerte sammen med Jon Fosse noen år på nittitallet?

I høst, nærmere bestemt 18. september, kommer romanen «En verdig sak for Thomas Hegel», som jo ser svært så interessant ut med mange kjente elementer i en uvant sammensetning.

Kjærstad ser på lesing av andre som en sentral del av det å kunne skrive selv, og var ikke overraskende lett å be om å fortelle om sommerens bunke.

AV

***

Jeg leser ikke noe mer – eller mindre – om sommeren enn jeg gjør resten av året. Halve forfatterarbeidet består i å lese. Så det jeg har lest så langt i sommer, er bøker som venter på tur. La meg særlig nevne Jean-Noël Orengos roman «You Are the Führer’s Unrequited Love» (Penguin Books, 2026). Den kom på fransk i 2024, men siden min fransk ikke er på det nivået som da jeg i studenttiden gikk med Le Monde stikkende opp av jakkelommen for å virke interessant, leste jeg den engelske oversettelsen av David Watson som kom i vår. Roman? Det er vel like mye et essay, eller en metafiksjon. Om Albert Speer. En ufattelig fascinerende personlighet. De megalomane arkitektoniske ideene. Vennskapet med Hitler, nesten en «bromance». Boken forsøker å trenge bak det Speer selv skriver i de bøkene han ga ut etter fengselsoppholdet. Visste han virkelig ikke noe om utryddelsen av jøder?

I Lina Schollin Asks andre bok, romanen «Tallums sång» (Albert Bonniers Förlag), følger vi tre personer hvis veier møtes på Skogskirkegården rett utenfor Stockholm. De plages av hvert sitt problem. Tre synsvinkler. Velskrevet. Medrivende. Er det lov å bruke ordet «oppbyggelig»? Og enhver som leser denne historien, vil få lyst til å dra rett til Stockholm og Skogskirkegården, som også er et landskapsarkitektonisk mesterverk, signert Gunnar Asplund og Sigurd Lewerentz.

En bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok, er Kristoffer Leandoers «Det är läsaren som skriver boken» (Natur och Kultur, 2025), et langt essay om hvor mye leseren selv bidrar med i møtet med en skjønnlitterær bok. Zadie Smith har sagt at leseren gjør femti prosent av arbeidet, og Leandoer utbroderer dette synspunktet og eksemplifiserer med en drøss romantitler. Det er jo dette alle forfattere ønsker seg – en leser som er meddikter! Hvis man tviler på sin kreativitet, eller lurer på hvorfor man så ofte har en annen tolkning av en roman enn en venn som har lest samme roman, er Leandoers bok full av kloke og overraskende redegjørelser og sveip inn i verdenslitteraturen.

Pinlig nok har jeg ennå ikke lest romanen «What We Can Know» (Jonathan Cape, 2025) av Ian McEwan, enda jeg kjøpte den med en gang den materialiserte seg i fjor. Men nå er jeg klar, og den skal få mitt beste lesested: i sofaen på hytta. Jeg tror utsikten til fjelltopper vil passe godt til en roman som handler om at havet har steget og bibliotekene har blitt flyttet opp i høyden. Jeg har fulgt McEwan fra den første novellesamlingen hans, jeg har også fått møte ham flere ganger. Tillat meg en digresjon: Under en middag for noen år siden spurte jeg om hvorfor han hadde latt hovedpersonen i «The Children Act» drikke Talisker, jeg regnet med at han hadde en dyp, symbolsk begrunnelse for velge akkurat denne skotske maltwhiskyen. Men nei, han hadde ikke peiling på whisky, fortalte han. Talisker var bare det whiskymerket han oftest fikk i gave. Jeg må innrømme at den godeste McEwan fikk en ripe i lakken der. 

Jeg er i svensk modus, merker jeg, og den neste som skal til pers er Isak Holmgren, «Oskar Hemlings usla nöjen» (Nirstedt/Litteratur, 2026). Debutant, 26 år. Mye diskutert i Sverige akkurat nå. Derfor. Jeg er nysgjerrig. Hva er dette? Det ser lekent og eksentrisk ut, med assosiasjoner til Pessoa. Jeg åpner romanen på måfå og leser en aggressiv tirade. Jeg gleder meg.