Søndagsbrev

God søndag,
Dette er egentlig et forsøk på å se om dere har lyst til å lese utsendelser fra Tidens Ånd på søndager. Hva ellers skal man gjøre enn å lese? Man kan gå i kirken. Man kan også gå på platemesse på Folk nede ved siden av Hør Hør der. Senere kan man gå på konsert med Vilde Tuv på Parkteatret, eller på jazzjam i kjelleren på Parksalongen. Der var vi faktisk i går på en av årets konserter, med det temmelig unike norske rockbandet Reolô. Norsk og afrikansk og midtøstensk folkrock med en touch av Grateful Deads "Bird Song"? Hør for eksempel denne bangeren. 

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Det Vilde kor

Vilde Tuv er på utkikk etter sannheten, og kan kanskje finne den på Parkteatret i kveld søndag.

Det er ganske få som kan sammenliknes med artisten Vilde Tuv. I kveld holder hun konsert på Parkteatret i anledning utgivelsen av albumet Truthbomb. På albumet kombinerer Tuv musikalske elementer fra den kritikerroste debutplaten D' meg (2016) - en plate spilt inn hovedsakelig som one-woman band med basstromme, gitar og vokal - og blokkfløyte-eposet Melting Songs (2021) som vant Spellemann. Derfra gikk hun videre til teaterforestillingen Smeltasang som vant Heddaprisen, verket Solplommesom er nominert til Edvard-prisen, og soundtracket til filmen Den stygge stesøsteren, som har blitt en global kultfavoritt.

Hallo Vilde, denne herligheten heter Truthbomb. Definer sannhet. Kanskje ikke lenger den letteste oppgaven?

-Flere ting kan være sant på en gang, og sannhet er subjektivt. Samtidig tror jeg det finnes noen objektive sannheter, som at mennesker alltid har en positiv intensjon med handlingene sine, at man prøver å forbedre noe ved hver handling, dette gjelder også når man gjør noe destruktivt. Jeg tror sannhet er en magefølelse, og at vi styrker denne hver gang vi lytter til den. Jeg har vært opptatt av hvordan sannhet føles i kroppen, og limbotilstanden mellom at man erkjenner en ny sannhet, og når man klarer å belite seg og handle i tråd med det man forstår er sant. Noen ganger kommer andre sannheter i veien og det er flere sannheter som må forhandle seg imellom, andre ganger stemmer ikke det nye verdensbilde overens med det gamle og det tar tid å justere seg. Andre ganger igjen har man ikke den indre eller ytre tryggheten til å tørre å gjøre det som er sant.

Skjønner. Denne tredjeplata er og låter «større» og inkluderer flere folk enn hva vi er vant til med deg. Fortell litt om hvem som er med og hvorfor. Dukker noen av dem opp på Park?

- På Parkteatret har jeg med meg Axel Barratt-Due på trekkspill og Elise Macmillan på fiolin, vi har brukt høsten på å fortolke platen for et nytt format, og utforske hvordan man får vreng på trekkspill. Det er helt magisk å spille med dem. Som special guest har vi også med Stix Omar som skal gjøre et show. Ingen av musikerne fra platen, men mer en videreutvikling! Platen er enda mer ferdig nå spør du meg.

Du var tidlig ute med blokkfløyte, som har vært dominerende i populærkulturen siden. Hvordan er din kontakt med det instrumentet - går det rett fra hodet og ut i musikk?

- Siden jeg spilte fløyte i klassisk orkester som barn, har jeg alltid nynnet med fingrene i blokkfløyte-grep. Jeg har ikke absolutt gehør, og jeg liker ikke å øve på skalaer eller musikkteori, men jeg jammer løs og det kommer frem nydelige ting!

Har du noen ritualer når du lager musikk?

- Hva gjelder min egen musikk har jeg bare holdt på med admin nå i månedsvis. Imorgen skal jeg på avvenning fra admin, og da skal mine nye rutiner være: morgensider, lese og tenke, styrketrening, jamme og skrive, rydde og organisere, planlegge og arkivere. Når vi øver med bandet har vi en god oppvarmingsrutine som vi baserer dels på bandmedlemmenes daglige helsebehov, og dels på aksept av hvordan vi høres ut.

Du har med stort hell jobbet med musikk til teater, film og poesi/bok i mellomtiden. Det er sikkert noe du vil fortsette med.

- Det er en måte jeg liker å samarbeide på, for jeg får jobbe kreativt med andre, samtidig som jeg har kontroll over det musikalske. I 2026 skal jeg komponere for et nytt prosjekt med Scenekunstkompaniet Øy, Kompani D, Dissimilis og Dansens Hus som har premiere i mai, samt et prosjekt med Jennie Bergsli og Molly Engblom med premiere til høsten på MDT i Stockholm. I 2025 har jeg blant annet laget musikk for Smeltasang for Unge Viken Teater som vant Heddapris for beste barneforestilling og body-horror/norsk kostymedrama-filmen Den Stygge Stesøsteren som har fått et imponerende internasjonalt liv. Det nye for meg er at jeg også føler meg klar til å samarbeide mer med andre musikere. Har slitt litt tidligere, jeg har så lav stemme, så jeg har syntes det har vært vanskelig å holde min posisjon i samarbeid med andre. Men det har kommet seg.

Utover å spille konsert, hva vil en perfekt søndag for deg innebære, fra start til slutt?

- Bytte på å sove og leke med barnet mitt på formiddagen, gå på tur i solen, lage middag til familie eller venner. Lese avisen. Planlegge uken som kommer.

I materiellet ditt er det et foto av et stykke trukket laks og agurksalat. Er det den matretten som best beskriver musikken din, eller har du noe annen favorittrett?

- Det kommer kanskje feil ut som støtte til den norske lakseindustrien, og det var ikke meningen. De handler ikke tråd med min sannhet. Men jeg prøver å få poteter til å bli inn! For det er sunnere enn pasta og ris, det smaker søtt og gjør at middagen automatisk blir god, og det dyrkes lokalt her i Norge.

Poteter er veldig bra, det. Du bor i Oslo nå, hvordan vil du egentlig beskrive byen slik du ser og hører den?

-J eg synes at følelseslivet mitt er flatere her enn i Bergen, og vet ikke om det skyldes endringer i hormoner, eller om det kan være at det er for lav luftfuktighet her? Kanskje man trenger den fukten for at følelsene skal funke.

Brings

Vi var også på et lystig foredrag om Tor Åge Bringsværd på Litteraturhuset i går, fremført med energi av Janne Stigen Drangsholt. Siden det er søndag publiserer vi her et essay av Audun Vinger om forfatterskapet, opprinnelig på trykk i Vinduet #3 2020, her gjengitt digitalt for første gang, med tillatelse fra redaktør Priya Bains. Opprinnelig ingress: Deichman i Bjørvika kan ses som en hyllest til Tor Åge Bringsværd. Han fikk omsider fabelprosa inn i varmen.

Dokumentet het «Brings». På mange måter var det en relikvie fra fortiden, et brev fra en svunnen tid. Alt man gjorde og tenkte før mars 2020 virket jo uansett mindre relevant nå, som om det var en grunnleggende erfaring i oss som manglet før, preget som vi var den gangen av en herlig naivitet og tro på uendelig vekst.

Selve dokumentet fra i fjor var i alle fall svunnet hen, forduftet, ja jeg følte vel mest at det hadde blitt ranet eller enda verre, at det hadde rømt fra meg. Av alle dokumenter som skulle fly av gårde og forlate min stadig mindre trofaste Mac, som i økende grad lot til å besvime nå og da, var det selvfølgelig dette ene, som jeg virkelig trengte nå, som ikke var der lenger. Alt annet unødvendig skrot var jo definitivt der fortsatt, og rotet det til for meg, stagget meg i min ferd videre mot nye erkjennelser. Jo, forresten, ytterligere et dokument til hadde forduftet fra skrivebordet, viste det seg da jeg lettere nervøs sjekket, det som het «TO DO LIST», også nedskriblet et par viktige passord, huskeliste over penger til gode i frilanseriet, noen referansenumre, et par knallideer til kortprosa, noen sitater, ja all det sentrale informasjonsløsøret det er hensiktsmessig å ha samlet i hvert fall ett sted. Før man glemmer det. Jeg tok det som et tegn. Det er nok ikke bare denne flyttbare Macen som er gammel. Samtidig var det noe fantasifullt over det hele, nesten imponerende irriterende, et tilfelle av å være uheldig på et nærmest avantgardistisk nivå. Akkurat som kameraten min som fortalte at han en periode i ung voksenalder hadde pleid å våkne på natten, gå i søvne og så tisse i skoene sine. Det var visst en temmelig vanlig lidelse. Hadde jeg gått inn og slettet dokumentet halvveis med vilje i et tilfelle av selvskading og så glemt det hele? Eller hadde dokumentene blitt levende, og fløyet som papirfly mot Island, som i en Tor Åge Bringsværd-tekst?

Et halvt rundstykke. Det beste man kan gjøre når noe går tapt er å prøve å gjenskape det. Sa ingen noengang. Jeg hadde beskrevet, i pinlig detaljrikdom og med historiske miljøbeskrivelser, et møte jeg hadde med forfatter Bringsværd på det attraktive hjørnebordet ved vinduet på Kaffistova i Oslo for noen år siden, der planen var å snakke om sci-fi litteratur og modernisme og J.G. Ballard, som Bringsværd hadde beskjeftiget seg i starten av sin forfatterkarriere på 60-tallet og tidlig oversatt til norsk, og det eventyrlige, britiske poesi/kunst—tidsskriftet Ambit hvor Bing & Bringsværd, og ikke minst Ballard, var bidragsytere, men hvor det fort gikk opp for meg at han, men egentlig også begge to, var mest interessert i støvete tanker om et halvt med hvitt og et halvt med brunt. Her menes det altså gode gammeldagse rundstykker, den typen bakverk vel de færreste forholder seg til i dag, men som uansett smaker underlig godt sammen med en kopp svart kaffe av den typen som kan bli temmelig besk om den ikke forlater kolben ganske raskt. Det hvite rundstykket løftes forøvrig betraktelig av en paprikaskive og en ørliten klype med kruspersille. 

Jaja. «Brings»-dokumentet og artikkelen det huset, skulle etter planen så omhandle en lesning av Bringsværds den gang aktuelle bok Mens jeg har dere her, eller Om det å bli gammel (Cappelen Damm 2019), en ganske tussete og gubbete liten bok om alderdommens fine, men også langt styggere sider, som Bringsværd selv skrev at venner hadde advart ham mot å utgi. Den var full av varme og klokskap og glede over fantasiens grenseløshet, med elementer av selvbiografi og poetikk, slik man etter hvert er vant med i hans hundremeterlange bibliografi, men også knadd med dødsbevissthet og med informasjon og hjertesukk av typen som ikke får verden videre og som stilte forfatteren i et litt uggent lys. Hyppig vannlating, baling med medisiner og bekledning, skråblikk på forvorpenheter i samfunnsutviklingen. Den typen ting.

Tekstmassen. I det store og hele et godt stykke unna den sprelske stilen i de seks, syv, åtte andre tidligere bøkene av Bringsværd som jeg hadde gjenlest og slukt i en raptus sist sommer, inkludert underveis i en på det tidspunktet ikke påkrevet tur til Lofoten. Bøker som var blottet for sjangerhemninger, full av spillopper i satsspeilet, plottmessig potensialitet, løse tråder, anarkisme, dikt og fremtidstro, skrevet alene eller i tandem med hans hjertevenn Jon Bing. Og ikke minst med sinnrike illustrasjoner og med-diktende typografi av samtidige kunstarbeidere i forlag og andre sammenhenger som Thore Hansen, Peter Haars, Hans Jørgen Toming og Gunnar Lilleng. Det er for meg en gåte at disse små kunstverkene fortsatt kan plukkes opp for en tier i bokavdelingen på diverse loppemarkeder, og enda verre å tenke at på grunn av at det på ubestemt tid ikke er loppemarkeder lenger, «på grunn av korona», vil antakelig disse bøkene kastes i stedet, og nå har jo sannelig folk hatt tid til å rydde boder og kjellere, og jeg frykter det verste for hvordan noen halvveis gulnede bøker fra Gyldendal på begynnelsen av 70-tallet egentlig kommer til å prioriteres.

Det er uansett mye å ta av — Bringsværd har produsert enorme tekstmasser. Det er egentlig litt vanskelig for meg å redegjøre for hvilke partier som tilhører hvilken bok, siden motiver gjentas og blandes og kommer tilbake, og vi egentlig mest er utsatt for en konstant strøm av inntrykk og fantastiske gester. Det er utgitt mange «compilations» med brokker fra Bringsværds bibliografi smurt sammen i ett opp gjennom årene, antologier med diverse tekstudrag fra her og der. Allerede i 1974 kom den første samlingen, snasne Karavane i Lanterne-serien, som samlet noveller fra Rundt solen i ring fra ’67, skrevet sammen med Bing, og de få novellesamlingene Bringsværd hadde rukket å utgi til den tid, samt et knippe «nye tekster», flere av dem skulle også dukke opp i den usedvanlig digressive romanen Den som har begge beina på jorda står stille, samme år. Tittelen fungerer like godt som et dikt på boksiden, viser det seg, og man merker hvordan historien om «Mannen som samlet på 1. september 1972» er en lynsterk novelle i seg selv; en vagt relatable tekst om en fyr som samler på alle aviser og all informasjon fra verden over om akkurat denne dagen i historien, og lar samlingen overta livet sitt, før det hele bokstavelig talt tar fyr og skader ham alvorlig, hvorpå han bruker sine siste krefter i sykehussengen på å gjenskape inntrykkene og minnene fra samlingen, ett for ett.

Idéen først. Bringsværds forfatterskap kler absolutt antologien. Ikke at han gjentar seg, selv om han gjør det også, hvem gjør vel ikke dét, men vi ser hvordan ideer utvikles, forkastes og plukkes opp igjen, felt flyttes om på og fortelles i nye former. Han har selv fortalt, i den glimrende boken (og antologien, den også) Pustehull. Råk 1 (1989) hvordan ideen kommer først, og han så finner ut i hvilken form eller format ideen passer best. Er det en fabel, grunnlag for en voksenroman, en absurd novelle, plott for et teaterstykke, et springende reise-essay, en fantasifull barnebok, eller rett og slett en billedbok? Det får vi se på. Tilfeldighetene er våre venner, som han har skrevet. De to aller første setningene i Bringsværds debututgivelse i ’67 var uansett lovende nok for det skulle komme:

Det var en gang to knappenåler som hadde en ballong sammen. — Ve det, sa den ene, — nå stikker jeg i stykker din halvdel.

Det kunne jo like godt blitt teksten til ei epokegjørende vise, det. På sett og vis ble det jo også det.

Kjepphester. Selv etter så mange tiårs stødig produksjon, et lass av priser og utmerkelser og respekt og glade lesere, er det et lite element av agg å spore hos Bringsværd hele veien, en smule irritasjon over den altfor lave statusen som barnelitteratur, bildebøker og science fiction har hatt i hele hans skrivende tid. Dette er jo noe man blir jevnlig gjort oppmerksom på av dem som holder på med dette, som om det er en del av skriveakten å vise sin indignasjon på vegne av standens status.

Karsten og Petra-serien, for eksempel, i senere år omgjort til en temmelig overfladisk barnefilm-serie, kan ikke avfeies som enkelt masseproduserte barnebøker med simple historier som kan lanseres for stadige nye kull med småbarnsforeldre, det er noe av det han er aller mest stolt over å ha funnet på og skrevet. Det er litteratur som åpner fantasiens dører for de yngste, og det er det viktigste han gjør. Han forteller i den lille boka Min vei til science fiction (Nb, 2020), utgitt etter et foredrag for Nasjonalbiblioteket, om hvordan hans bestemor leste opp på kontrafaktisk vis fra Ole Brumm og fikk skjerpet hans apetitt for den vidløftige fantasi. Han vokste opp i en trang generasjonsbolig i Skien med utedo på gangen, og en intern kommunikasjon blant hans mange slektninger som bodde der, med en rekke egenkomponerte ord. Dette språket, og oppdagelsen av et gigantisk hus som rommet mange gaver og som ble kalt bibliotek, er årsaken til at Bringsværd havnet ut på bokstavenes og bøkenes livsvei. Det er som om han har brukt resten av livet på å foredle og formidle akkurat den gleden og innsikten han fikk som barn, og klart å beholde den storøyde entusiasmen for oppfinnsomhetens muligheter. Når man som voksen leser hans barnebøker, enten for egne barn eller bare av nysgjerrighet, kjenner man temperaturen, iveren og kunnskapslysten, dirre på boksidene, nesten som man kan varme seg på dem på en hustrig høstkveld. Ja, det er muligens et forblommet språk som manifesterer seg her nå, men det er vanskelig å forbli uberørt av den betydelige empatien som sitrer ut av Bringsværds bokstavrekker. Det blir en samtale mellom forfatter og leser: Se hva vi kan oppnå sammen ved å bruke språket og tankene og hendene!

Fabelprosa. Bringsværd (og Bing) har gått mye i forsvarsposisjon om sci-fi-begrepet opp gjennom årene, og de fant antakelig et styrkende felleskap i følelsen av utenforskap fra det litterære etablissement, i alle fall i de første tiårene. Sci-fi er noe mer enn fjerne romstasjoner og merkelige monstre og invasjon av jorden, skrev de nevehyttende i mang et antologiforord, foredrag eller essay. Likevel følte de kanskje for å tilnærme seg etablissementet likevel, ved å omdøpe det de skrev og leste av andre som fabelprosa. Bringsværd var fortsatt like flammende i sitt forsvar i den lille pamfletten som kom tidligere i år.

For meg er science fiction — eller fabelprosa, som jeg gjerne kaller det — både en forlengelse av tidligere tiders eventyr og fabler, og samtidig den mest effektive metoden jeg vet om for å kommentere ting som skjer omkring oss, i vår egen hverdag, hvis vi ønsker å øve politisk samfunnskritikk og vitenskapskritikk (noe som er minst like viktig). For — og dette kan ikke nok understrekes — science fiction er ikke opptatt av tekniske nyvinninger og dippedutter i og for seg, men av hva alt dette gjør med oss som mennesker. Å legge handlingen til fremtiden er bare et knep vi bruker for å få den nødvendige avstand til vår egen hverdag, slik at vi kan se den klarere og tydeligere. På samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst— uformelige farveflekker, streker og prikker. Det er først når du går et par skritt tilbake at du begynner å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng. Og det gjelder ikke bare avstand i rom.

(Min vei til Science Fiction, Nb 2020)

Pointillismen er et bilde som Bringsværd ofte har kommet tilbake til for å beskrive deler av sitt litteratur og samfunnssyn. Med innføringen av fabelprosa-begrepet klarte de vel også etterhvert å overbevise om den litterære verdien i arbeidet deres. Det må derfor være en liten triumf for kongstanken at det i det glinsende nye hovedbiblioteket nede i sci-fi-bydelen Bjørvika i Oslo er en egen avdeling, ja en egen liten halvetasje, friskt døpt nettopp Fabelprosa. Rettferdigheten seiret, omsider!

Her finnes fantasy og sci-fi bøker fra magasinet i hyllene (om enn for få faktiske bøker, en følelse som dessverre melder seg i enkelte seksjoner av signalbygget), og man kan ellers sitte og lese i noen gode stoler med tilhørende lamper, eller arbeide ved benkerader, slik som jeg gjør i skrivende stund, og det gjør virkelig mange nå. Det kan virke som at det verste turisttrøkket fra sommeren 2020, da man gikk i kø og tittet opp som første gang man trasker rundt på Manhattan, er erstattet av roligere, jevnere bruk, og jeg ser virkelig frem til å ukentlig bryte den totimersgrensen på besøkstid som det noen ganger trues med over lydanlegget der inne. Det er en sivil ulydighet man kan leve med å utføre. Det er godt mulig Bringsværd fortsatt er fornærmet over at man flyttet fra de gode gamle lokalene på Hammersborg. Konservative holdninger om avansert arkitektur, sammenslåing og flytting av signallbygg inntreffer som kjent gjerne allerede i 30-årsalderen, og Bringsværd ble 80 i fjor. Men det er noe med hele bikubebygningen i Bjørvika, rulletrappene mellom sjangeretasjene, det åpne magasinet i kjelleren, 3D-printeren man kan leke Gud med, Fremtidsbiblioteket, den frodige tidsskriftavdelingen og de mange visuelle arkitektoniske referansene til skogen, der papirboka blir født, som like fullt må føles som hjemmebane for ham. Mine egne bange anelser og om stedet og strøket er i alle fall fløyet av gårde.

Da gode bøker var ferskvare. Bringsværd og forfatterne han kjempet for er godt representert i hyllene i fabelprosa-avdelingen. De fikk også hjelp av den publisistiske tidsånden da mye av dette ble trykket. «Til Sigmund Hoftun — vår litterære jordmor», står det i takkelisten på Bokklubben-antologien Østenfor sol fra 1971. Den i enkelte kretser herostratisk kjente forlagsredaktøren som var en av Gyldendals sentrale skikkelser fra 60- til 80-tallet (les temanummer om ham i Vinduet #1 2011), var kjent for å være uhyre raus med oppdragene og uten evne til å stagge sine heftige utgiverimpulser. Noe som til slutt skulle bli hans bane. Han ga f.eks. Olav Angell tilslag på å oversette alle de 10 bøkene Angell hadde på ønskelisten sin første gang de hadde et møte om mulige oversetteroppdrag for forlaget, han utga svært mange norske forfattere uten veldig stort kommersielt nedslagsfelt, og likeledes var det med serien med science-fiction i gjendiktning, rekken med norske sci-fi forfattere og antologi-seriene Bing & Bringsværd fikk ansvar for.

Hoftun var også mannen som var ansvarlig for billigbokrevolusjonen i Norge, noe som ikke bare var godt for skjønnlitteraturen og lommeboka, det var godt for selve demokratiet og folkedannelsen. Det eksisterer noen flotte bilder av ham fra et avisintervju under lanseringen av en av Gyldendals legendariske bokserier, der han poserer i en rikholdig og med dagens øyne usannsynlig hipt utseende bokhandel, samt noen unge progressive mennesker som står inne i en trang trikkekupé og leser politisk sakprosa med en hånd. Man kan formelig se Norges ånd utvides, bokside for bokside. Rundt sola i ring med B&B fra 1967ble omtalt som den første skjønnlitterære billigbok-debut i Norge, her var det å være moderne og umiddelbare det helt sentrale. Det er noe veldig lite høyverdig kanon-aktig, og mye mer dagsaktuelt bruksvennlig over endel av disse utgivelsene, slik man kanskje kunne håpe bøker og tidsskrifter skulle kunne oppleves som igjen en gang, noe man stapper i frakkelommen på vei til jobb for å få litterære kick og en ny opplevelse av hvordan verden henger samme. Den berømte Lanterne science fiction-serien, som etterhvert strakk seg mot 60 utgivelser i de fjorten årene den eksisterte, er jo faktisk ganske ettertraktet i dag, blant annet på grunn av sine strøkne Peter Haars-omslag, og finnes ikke like lett på loppemarkeder. Det ble utgitt klassikere og mye som er glemt av de fleste i dag, men det var også interessant med underserien Nazar, som fant sitt navn i planeten i Nils Klims underjordiske reise av Ludvig Holberg, og mer hadde form som et aktualitetsmagasin i paperbackbokform. Den første i serien er usedvanlig fristende (noen som har et eksemplar til overs?), med fotonovellen «Den store fisken i Reikjavik» av Bringsværd, som ser ut som en tidlig bloggpost, en rekke essays og noveller fra Europa, indre Norge og store verden viser bredde, det er en filmavdeling med bl.a Resnais og Lang, foredrag om JG Ballards psykiske landskap og intervju med forfatteren, og ikke minst et meget heftig utdrag fra Ambit-tidsskriftet som publiserte britens kortromaner formet som eksplisitte annonser, utformet av den britiske popkunstneren Eduardo Paolozzi.

Det var en åpenhet i forleggeriet den gangen som fortsatt virker forfriskende å oppdage i 2020.

Og man kan si som Bringsværd gjorde i sin lille oppslagsbok i boken Sesam 71 fra det året:

Faen. Nå har de senket ->takhøyden igjen. Må huske å skaffe nye ->knebeskyttere

Uten å gå for dypt inn i problemstillinger knyttet til takhøyde når det gjelder kunstneriske ytringer i dag, noe Bringsværd høyst sannsynlig tenker mye på for tiden, slik han tenkte og skrev mye om det i de politiserte 70-årene, er det uansett lett å merke en sterk anarkistisk salutt gjennom deler av forfatterskapet hans, og da spesielt den sprelske første fasen. Plukk opp nyutgivelsen fra 2019 av hans gjennombruddsroman Den som har begge beina på jorda står stille, og la oss like gjerne ta med alle undertitlene her nå, (eller: Alveolene kommer!) Om de merkelige hendelser som lørdag 26. og søndag 27. mai 1973 rystet London. En digresjonsroman. Vel blåst!, og hva er det du finner? En slags lun, godmodig motkulturell satire-mitraljøse, informert av surrealismen og patafysikken, en bok uten noen egentlig start eller slutt, en bok som røsker tak i verdensoppfatningen, holder den opp og skoggerler av den, uten egentlig å tråkke noen for hardt på overbevisningen heller, og med solide doser politisk alvor. En bok man etter det engasjerte permsmellet ved endt lesning nesten er nødt til å utbryte: Hva i huleste var det jeg leste nå?! Høres ut som noe vi trenger mer av i dag, det også.

Det trengs flere historier, selv om det noen ganger føles meningsløst å bringe mer fantasi inn i en verden som har mer enn nok av virkelighet. En dag på biblioteket blir jo like mye en metode for å fjerne seg fra verden som å koble seg på den. Jeg ser på skogen inne på Deichman og tenker på Future Library-prosjektet til kunstner Katie Paterson, der det skal samles inn hundre manuskripter fra kjente forfattere de nærmeste hundre årene, med fortellinger som ikke skal kunne leses før om hundre år, og som etter ideen skal kunne fortelle etterkommerne våre om hvordan vi levde en gang. Det ble plantet tusen trær ute i Nordmarka, en egen skog i skogen, som en markering for dette, og trærne skal også en gang brukes til å bli papiret antologien som samler historiene skal trykkes på. Margaret Atwood leverte det første manuskriptet i 2014, og Ocean Vuongs bidrag for 2020 ble nettopp nedsenket.

I Bringsværd-boken Syvsoverskens dystre frokost. En underholdningsroman på liv og død (1976) som også ble nyutgitt nylig, og som også inneholder et virvar av fantastiske forelegg, er figuren Nigel Harris kort innom en drøm, som i ettertid viste seg å å ha vært en skisse til en novelle om en urealisert romanfigur ved navn Ludolf. Novellen «Ludolf i Gyldendals skoger» dukket opp i en av de mange samlebøkene senere. Den handler om Ludolf som finner ut at han vil skrive en bok. Så han får høre at han trenger et forlag, og tropper dermed opp på Gyldendal i Universitetsgaten. Etter å ha kommet seg forbi den tunge kobberdøren, møter han to kontordamer som sier at den nok er den litterære sjefen Brikt Jensen han må snakke med. Etter to dager i stolen får han audiens. Det er bøker og papirmanuskripter fra gulv til tak, han kan knapt skjelne Jensen.

«Alt dette må jeg lese», sa Brikt Jensen. «Og det blir bare verre og verre. Når jeg sa noe slikt før i tiden, så kunne jeg i det minste slå oppgitt ut med hendene. Nå kan jeg ikke det engang. Hvis jeg slår oppgitt ut med hendene, så raser det bare to tusen bøker i hodet på meg. Alt jeg kan gjøre er å smile trist. For det tar så liten plass.» Og så smilte han trist.

Ludolf vil fortsatt skrive en bok, selv om Jensen resignert forteller om hvor mange forskjellige bøker som kommer hvert år. Han tar Ludolf med på en fire timer lang kjøretur ut til noe han kaller Gyldendals skoger, og sender ham inn. Der finner Ludolf en fortvilet forfatter som forsøker å bestyre en rekke høye stabler med noe som ser ut som den samme boken. Men stablene blåser hele tiden ned. Det er den fortvilte mannens bok som ble utgitt året før. Etter en stund går han ut av skogen, og møter Jensen igjen. Jensen lurer på om det fremdeles er slik at han trenger et forlag.

Ludolf ser ned, og sier

«Ja».