Arrangerer Norges første musikkfilmfestival
– På sikt håper vi å kunne skape mer interesse og diskusjon rundt estetikk og formspråk som avgjørende elementer når vi snakker om kvalitet i film, sier Ida Madsen Hestman i Sonisk musikkfilmfestival.
Tekst Yngve Sikko
26.10.2022Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Er det spesielt gode tider for musikkfilmer og -serier nå? Det føles litt sånn, men kanskje er det bare forrige vinters snakkiser, The Beatles-TV-serien Get Back og Kanye-dokumentaren Jeen-Yuhs, som fortsatt sitter i.
Og ikke minst Summer of Soul (...Or, When the Revolution Could Not Be Televised) (2021) om Harlem Cultural Festival, en flott gratiskonsert i New York, som samlet alle dem som ga blanke i det rike, hvite Amerikas månelanding (som foregikk helt samtidig, og ja, en god del mennesker ville faktisk heller se live-musikk enn å følge med på månelandingen TV).
Og Tina Turner-dokumentaren Tina, og Trainwreck: Woodstock 99. Amazing Grace. Whitney.
Det er nok å ta av fra de siste årene.
Denne helgen arrangerer Cinemateket i Trondheim Norges første musikkfilmfestival, Sonisk.
Ida Madsen Hestman er kommunikasjonsansvarlig, styremedlem og sitter i Sonisk musikkfestivals programutvalg. I tillegg representerer hun kulturnettstedet TBA, som er festivalens samarbeidspartner. Hestman har også bitt seg merke i musikkdokumentarenes renessanse – særlig på strømmetjenestene.
– Men hvorfor en hel musikkfilmfestival?
– Hvorfor ikke? Musikk synkronisert med visuelle bilder er vel det formatet de fleste av oss får hyppigst servert gjennom en dag på telefonen, uten at vi tar så mye stilling til det. Samtidig er filmer om musikk noe som aldri blir irrelevant – tvert imot, mener hun.
– Å dedikere en festival til musikkfilm, gir dessuten muligheten til å kuratere et program som består av mindre kjente, men gode filmer, og filmer som er mer utfordrende formspråket eller i valg av perspektiv. Så er det også noe verdifullt i seg selv i det å kunne vise eldre klassikere fra musikkhistorien som folk kan se på nytt, eller for første gang, på kino. På sikt håper vi å kunne skape mer interesse og diskusjon rundt estetikk og formspråk som avgjørende elementer når vi snakker om kvalitet i film.
Fra åpningsfilmen Nothing compares om Sinéad O’Connor fredag, til siste film søndag kveld, In the Court of the Crimson King: King Crimson at 50, viser festivalen i alt ni musikkfilmer.
– Hva skiller en god musikkfilm fra en dårlig?
– Vi ser mange musikkdokumentarer i dag som alt for ofte lener seg på «talking heads» og veldig statiske formater, som sjelden utfordrer oss som publikummere, og som er forutsigbare, og har et veldig konvensjonelt filmspråk. En god musikkfilm klarer å eksempelvis gjengi artistens indre liv og kunstnerskap på en måte som gjør at vi kan forstå eller avkode på et helt annet nivå, enn om vi leser en biografi i ei bok. Filmformatets fordel er jo å utnytte lydbildet og alt det som ikke sies med ord, slik at man på en interessant måte kan dra oss inn i universet til en artist, eller ideene bak musikken – og samtidig gi oss et eller flere blikk utenfra.
– Hvilken film er dere mest gira på å vise?
– Vi er stolte av alle filmene vi har på årets program. Men vi vil gjerne trekke frem Anonymous Club, om singer-songwriteren og anti-influenseren Courtney Barnett. Filmen er skutt på 16mm-film, og tar opp psykisk helse – noe som forresten er et gjentakende tema som gjelder flere av filmene på årets program.
Har du konto? Logg inn