Spell no' Ibsen!

Heia,
Det er så mye uenighet rundt omkring. I kulturlivet er vi kjent med at det kanskje blir best «resultater» om ikke alle er enige, men med samfunnsutviklingen er det kanskje ikke like soleklart lenger. Det er lett å miste motet av de gale gamle karene på podcaster og nettsider, hva?

Men det var uansett nesten sjokkerende fint å se på ansiktene og kroppsspråket til alle dem som hadde vært på den utsolgte konserten med det amerikanske bandet The Lemon Twigs på Parkteatret sist torsdag. ALLE smilte. Alle veivet med armene mens de snakket med hverandre, kjente som ukjente. «Ti av ti», «det beste jeg har sett noensinne», «har man opplevd en slik overbevisende sceneopptreden før?», «perfekt pop» og så videre var ordene som ble slengt rundt innimellom alle bjørneklemmene. Ja, det var et sjelden øyeblikk av lykkelig konsensus, et bevis på at mirakler er mulig, og ikke minst en bekreftelse om at musikk og felles kulturopplevelser i heldige øyeblikk har evnen til å få oss til å oppleve transcendens. Uansett var det ikke hyperbol eller fyll. Det er rett og slett en sjeldenhet å oppleve musikk av denne typen på en scene: Raspberries-aktig powerpop, luftig Flamin’ Groovies-r’n’b, surf-vokalharmonier, Todd og Macca og The Who - men med EGENART, sjel og utført med samme perfeksjon som er å finne på de deilige studioplater. Først, fra start, smelte de fra seg sine mest kjente låter i et bankende kjør. Knapt sekunder gikk mellom låtene deres. Og så tok de det til et nytt nivå. De to d’Addario-brødrene utfyller hverandre med briljanse, de to livemusikerene deres det samme, og så plutselig bytter de alle på instrumenter med stor eleganse. To sofistikerte svisker på Segovia-aktig nylonstrengegitar var ekstranummer.

Siden det ble kjapt utsolgt kan man tenke seg at noen hver gjerne ville byttet til en større venue. Men disse popmusikalske halvgeniene er tydeligvis mest orientert rundt optimale opplevelser for oss sammen. Det er faktisk deilig å møtes der alle er enige. Som deres fineste plate er døpt: A Dream Is All I Know. Leve drømmen.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Annonse

Ibsen-spessial med Anders Wyller

På albumet «John Gabriel Borkman må dø» har den norske singer/songwriteren Anders Wyller et ferskt blikk på Henrik Ibsens evige teaterstykker.

Det kan skje den beste: musikeren Anders Wyller har fått kjempekick på vår store dikter H. Ibsen. Hans nye album «John Gabriel Borkman må dø» har altså utelukkende materiale som tenker og synger videre fra Ibsens stykker. Og det er laget i samarbeid med den strålende musikanten Geir Sundstøl. Wyller er en strålende sanger (til og med sammen med Carola) og en enda bedre låtskriver som har stor personlig inspirasjon fra Brian Wilsons musikalske univers selv om det egentlig ikke merkes overtydelig i hans særegne musikk. Men nå altså Ibsen.

Hans nye album «John Gabriel Borkman må dø» har altså utelukkende materiale som tenker og synger videre fra Ibsens stykker. Det går mange av disse på norske scener for tiden, det er stadig nye ideer om hvordan best presentere dem på en scene. Men de ble da først skrevet. Og de kan leses med det indre som scene. Uavhengig av Wyller har jeg selv gjennomgått en Ibsen-fase etter at jeg kjøpte en gammel pocket av Gjengangere fra billigkassa utenfor Norlis antikvariat og tok det med meg på den dagens sommerlesing. OMG! Siden har jeg bestemt meg for at alle skal leses. Vi spurte Wyller om han kunne velge kun fem stykker av Ibsens solide produksjon, og fortelle litt om låtene som er kommet ut av den. Og hvorfor han i det hele tatt startet med dette her.

Lytt til albumer her.

— Det er selvsagt fullt mulig gjennom et helt liv å snike seg unna Ibsen. Men det kan også være at det et godt stykke uti der skjer noe uventet: at man ved en ren tilfeldighet stiller seg spørsmålet med Gjengangere i hånden; er det mulig å lese Ibsen – altså som en bok, en roman? Det er noe med at man har vokst opp med en slags forventning om at denne type tekst skal fremføres på en scene der det visuelle sammen med individuell tekstformidling skal gi deg opplevelsen. Så, ja! Jeg fikk et kick. Jeg leste sju Ibsendramaer i løpet av tre uker.

Gjengangere
Ibsenpsykosen min startet med denne. Det var kanskje mer overraskelsen over at det var så bra – at det på ingen måte føltes gammalt og uinspirerende – at jeg verdsetter denne høyt. For en evne Ibsen har til å gå inn i mennesker – i sjelsrota til kvinner – og menn – på den tiden!

«Fire enkle sjeler»
Låta passer egentlig for alle disse kammerspillene – som handler om kvinner der menn enten har viklet seg inn i dem, eller drømmer om å vikle seg inn i dem – eller kvinner som bare ønsker å vikle seg ut og vekk fra dem.

Fruen fra havet
Som drama, som noe storslått og cinematisk, er Fruen fra havet kanskje det sterkeste. Les denne først og deretter Virginia Woolfe’s Til Fyret – de henger på et vis sammen.

«Dregg – Ellidas sang» 
Jeg måtte bare forsøke å gå inn i øyeblikket der hun står med valget mellom et liv og en drøm. Hvorfor kom du ikke før, hvorfor kom du ikke før?

Hedda Gabler
Hedda Gabler – såklart selvskreven for en rolle i Succession. En blanding av prinsessen som ingen kunne målbinde og bortskjemt drittunge, dyppet i kjedsomhet – men også en genial konstruktør av infame spill mellom mennesker. Men mest av alt; så ulykkelig.

«Hedda Gabler» – det måtte så klart bli en Hedda Gabler-låt. Hedda – iskald og jævlig, men også fylt av herlig faenskap.

Vildanden
I Vildanden så går du fort inn i en modus hvor du tenker at nei, nei, nei – det må ikke skje ... Det er hele veien en foruroligende grunntone. I dette store voksenspillet, med dører som åpnes og hemmeligheter som dukker opp – går Ibsen inn i hodet og sjela til en 14 år gammel jente som tilsynelatende bare er en tilskuer til voksendramaene – men der hun påtar seg skylden for voksnes de valg. Og det ender jo ikke så bra.

«Det er som om jeg drømmer» Jeg har tenker at det i Hedvig fins en forutanelse om sin skjebne.

John Gabriel Borkman
Ibsens beste. Ferdig. Det som slår en når man leser Ibsen, det er jo at du som leser får ingenting annet enn dialog. Du får ikke noen støttepasninger fra forfatteren som skal dytte deg i riktig retning ... Ibsen reiser disse svære dramaene med disse komplekse menneskene kun basert på at de snakker sammen.

«John Gabriel Borkman må dø» er tittelen på plata; i dette skakkjørte trekantdramaet tenker jeg de alle tre har tenkt tanken at det hadde vært en lettelse om det skjedde.

«John og Ella» – og «Skjøten». De fikk hver sin låt, søstrene Gunhild og Ella. Det er jo iblant en lettelse å kunne skrive en reinspikka kjærlighetssang. Kjærlighetsscenen mot slutten av stykket er jo knallsterk. Men – og – Gunnhild som jo fremstår som sutrete, gørrkjedelig og forsmådd ønsket seg jo ikke noe annet hun; enn å leve sammen med mannen hun giftet seg med og en gang elsket. Hun fortjener oppreisning.

Annonse

Ukens blandede bilder

Tre kinofilmer av svært varierende slag og kvalitet, samt en god strømmefilm basert på en super strømmeserie? Ja, faktisk.

Vi starter ukens oversikt med en genuint opprivende redegjørelse for bondeopprøret i England i 1381. Ikke bare er hendelsene som skildres hårreisende; måten de skildres på er tidvis rive-ut-håret frustrerende.

Hvis du sneier innom Facebook fra tid til annen har du kanskje fått servert en snutt i feeden hvor godeste Andrew Garfield forteller deg at han spiller i en film som heter The Uprising (om nevnte bondeopprør), at filmen er skrevet og regissert av Paul Greengrass (United 93, Bloody Sunday m.fl.) og at du bør se den.

Jeg, på min side, synes at du ikke i hvert fall ikke må å se den. Til det er filmen altfor ‘selvmotstridende’, i hvert fall på måten den gjør sitt ytterste for at klær, redskaper og arbeid oppleves som så tidsriktig primitive, slitsomme, møkkete og krevende som overhodet mulig – samtidig som lerretet fylles av computergenererte skyer og lynnedslag mens lydbildet domineres av tordenskrall på boks.

Til alt overmål valgte filmselskapets amerikakontor å insinuere (i en pressemelding) at filmen forteller om opprinnelsen til Robin Hood – noe det britiske hovedkontor på ingen måte hadde godkjent. Og som vitterlig og uansett ikke er sant. (Robin Hood kjempet for de fattige da Prince John regjerte og King Richard var opptatt med korstogene, altså på 1200-tallet.)

Anyhoo … The Uprising gir oss historien om en bonde, som gikk under navnet Ploughman, og som efter å ha mistet sin kone og to barn til pesten sliter seg grim og grå på sine ufrukbare jorder. Når lensherren krever inn økede skatter mens alle hans undersåtter lider, og motsetningene mellom det man på fint kan kalle forskjellige sosiale strata blir ekstra tydelige, eksploderer Ploughman (Garfield) og igangsetter – uten egentlig å intendere det – noe som snart skal bli til the Uprising.

Det som burde vært en intens og interessant dramatisering av genuint spennende historiske hendelser, får dessverre (og nokså raskt) et kjedelig, skisseaktig og uengasjerende ‘historietime-video’-preg over seg. De snille (allmuen) og de slemme (den fjorten år gamle King Richard II sine voksne ‘rådgivere’) er fremstilt på så overtydelig vis at enhver spenning forsvinner. (Samt at en senere sekvens, hvor kongens skrivere (intet trykkeri her, vettu) skriver så blekket spruter og svetten renner, er så utilsiktet latterlig at det er vanskelig å forstå at ikke filmskaperne selv så hvor galt dette bar av sted.)

Men altså: Hvis du huser en tenåring som kunne ha godt av en liten leksjon i historie, som ennå ikke har tatt inn over seg hvor lett folk lar seg lede av karisma, slagord og løfter om Guds velgjørenhet, eller som sliter med idiomer som ‘makt korrumperer’ og desslike …

… ta dem for all del med på denne. Om ikke annet kan det hende de lærer noe.

\

Mens vi er inne på filmer som kunne og burde vært bedre, tar vi likesågreit tak i Resident Evil. Årets utgave er en såkalt reboot, mens de originale filmene (seks i slaget) startet sin ferd mot undergangen allerede i 2002. Hovedrollen i dem alle ble tolket av Milla Jovovich; Paul W. S. Anderson skrev og regisserte flesteparten av dem, og hele franchisen er basert på videospillet av samme navn. Noe som totalt sett forteller mer enn nok.

Noe helt annet som også kan være informativt, er å lytte til samtalene anmeldere imellom like før en pressevisning starter. Det gir ofte et godt bilde av hva slags film man har i vente (ut fra hvem som har dukket opp for å se og anmelde, hva de har lest seg frem til på forhånd, hvilket forhold de har til tidligere filmer i franchisen/fra regissøren/etc. – og hva de spesielt gleder seg til (eller over) med filmen som skal vises).

I så måte skuffet samtalene forut for Zach Creggers Resident Evil ikke. Praten var preget av fyll-ord, dårlig grammatikk og et ekstremt fokus på overflate snarere enn innhold (e.g. lyddesign, tech spec, etc.) – i hvert fall de mest høylytte av samtalene/monolog-møtene.

Åkkesom. Zach Cregger er mannen bak fjorårets snakkis og birolle-Oscarvinnende Weapons, og også her står han for både manus og regi. At filmen i det minste filmteknisk ville henge sammen, var følgelig hevet over tvil. Beklageligvis går det med Resident Evil omtrent som det gjorde med Weapons, idet filmen efterlater oss med en distinkt all style, no substance-følelse. Men den starter ganske bra.

Cregger har nemlig snudd litt om på konseptet og i stedet for å følge Alice (rollen Milla Jovovich hadde i sine seks filmer) er det denne gang en mer hvermannsen-aktig dude ved navn Bryan som leder oss gjennom uhorvelighetene.

Bryan (Austin Abrams) er budbilsjåfør for et firma som i hovedsak tar oppdrag for sykehus. Han har nettopp funnet ut at kjæresten er gravid, er rimelig stresset, sitter fast i en strevsom ‘jeg må ha en signatur her’-situasjon – og takker (mot bedre vitende) ja til et oppdrag som betaler dobbelt. En bag (med et hjerte, en nyre, en lunge?) skal leveres til sykehuset i Raccoon City, sporenstreks. Sneen laver ned, veiene er islagte og Bryans bil har sommerdekk – men han har som sagt tatt jobben, og gir seg i kast med elementene.

Siden han kjører altfor fort på smale og superglatte skogsveier, samtidig som han forsøker å snakke med kjæresten angående en mulig abort, er det ikke rart det går galt. Men at det skal gå så galt, hadde vi ikke sett for oss. I det minste ikke vi som hverken har spilt spillet eller kan huske handlingen i Jovovich-filmene.

For å gjøre en altfor lang historie kort: Bryan blir ad ørten (nokså fikse; det skal sies) omveier klar over at noe er gått fryktelig galt, enten ute på landsbygda – hvor både han og andre krasjer, dør, etc. – eller i Raccoon City. Like fullt gir han alt for oppdraget sitt, og for håpet om å komme hjem til kjæresten så de omsider kan snakke sammen, ansikt til ansikt. (Mobildekningen der Bryan befinner seg er, naturligvis, dårlig.)

Men som seg hør og bør i filmer som denne, baller uheldighetene på seg simultant med at skrekkelighetene antar stadig nye og progressivt verre proporsjoner. Som nevnt er det hele – filmteknisk sett – upåklagelig godt gjort, men enkelte av Bryans taktisk-praktiske valg er av det bisarre slaget, og mange fine kameravinkler og billedutsnitt til tross (eller kanskje nettopp som følge av disse) frykter vi for en gjentagelse av det intellektuelle vakuumet til Weapons.

For dem som lengter efter en filmatisering av et favoritt- og/eller kultspill, er dette kan hende tipp-topp. For den som gjerne skulle sett en god og smart film som overrasker med en snedig og klisjéfri slutt, er Resident Evil anno 2026 ikke så topp. Sant å si er den snaut nok tipp.

\

Barne- og ungdomsfilmen Tilbake til Tottori er heldigvis langt bedre. Som forrige gang – dette er en oppfølger til Tottori! Sommeren vi var alene, fra 2020 – dreier Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen filmen sin rundt søstrene Billie og Vega sine strabaser. Sist, da jentene i filmen var henholdsvis 4 og 8 år, måtte de skaffe hjelp til pappa, som hadde falt og skadet benet da de tre var på skogstur. I årets film er Billie 12 og Vega 16, og historien en litt annen.

Søstrenes mor, som allerede i forrige film slet med psyken, er fortsatt dårlig. Efter at faren flyttet til Filippinene for å bli life coach (eller influenser; litt uklart) er situasjonen forverret, blant annet ved at også storesøster Vega er deprimert. Så deprimert, faktisk, at hun søker bedring ved en institusjon.

Lillesøster Billie ser raskt at det å være alene med en mamma som enten hviler eller drikker – eller blir illsint for den minste ting – ikke er attraktivt. Dessuten savner hun Vega, og vil så gjerne hjelpe henne til å bli bra igjen. Slik at alt kan bli bra igjen. Kanskje til og med så fint som da de to gikk på sin magiske eventyrferd gjennom Setesdaltraktene, til fjellet Futabolten?

Med dette i tankene legger Billie ut på en tur hvis mål er å feste til film (via et analogt Nikon-kamera og 1 stk. filmrull) magiske øyeblikk fra nevnte turterreng, sette disse i en bok og gi den til Vega, slik at Vega kan se at verden fortsatt er full av fine ting, og at livet er verdt å leve. Planlegging er dessverre ikke Billies sterkeste side, så det går ikke lang tid før hun støter på problemer. Heldigvis treffer hun på det ene hyggelige mennesket efter det andre (og et par ikke så hyggelige, riktignok) – og jobber seg sakte og usikkert mot sitt mål.

Skuespillet er gjennomgående godt, om enn ikke like naturlig som sist, da jentene (søstre i virkeligheten, og barn av manus- og regiduoen bak begge filmene!) var så unge at de så ut til å glemme at de ble filmet. Foto og klipp er også fin-fint, og bruken av bilder fra førstefilmen (som illustrasjon av Billies minner) er perfekt kalibrert. At den ikke når helt opp til forgjengeren skyldes først og fremst et par små-stive scener, samt at 2020s nydelige samspill søstrene mellom, vanskelig kan replikeres nå.

Men en fin film for barn og ungdom på ‘filmsøstrenes’ alder er det like fullt blitt.

\

Som avrunding skal vi dele noen tanker om en tilsvarende fin film – som dog hører hjemme i en litt annen kategori. Vel er også Ring min agent! – filmen en slags oppfølger og vel støtter også den seg tungt på sitt filmatiske forelegg (i dette tilfellet den eminente Netflix-serien som på originalt het Dix pour cent), men her dreies handlingen rundt harde realiteter, løgn og bedrag og sviende nederlag. På lattervekkende vis.

Så snart den snedige introsekvensen er over, kastes vi inn i begivenhetene, og siden serien takket av er mye skjedd: Agentbyrået er oppløst, Andréa (Camille Cottin) er blitt regissør og Noémie (Laure Calamy) er produsent, mens resten av teamet er spredt litt rundt omkring. [NB Dersom du ikke har sett serien: Vent med denne filmen. Kast deg i stedet over serien, om du kan finne den. Kjenner du VPN-triksene vil Netflix USA være stedet å starte.]

Andréas første film skal snart spilles inn. Alt ser lovende ut, humøret er på topp og alle universets lykkestjerner er posisjonert på gunstigste vis. Inntil de plutselig ikke er det, likevel. Det meste som kan skjære seg gjør nettopp det, panikk- og kaosbarometre sprenges både her og der – og drastiske tiltak må iverksettes.

Ikke overraskende går det meste på trynet uansett, i hvert fall en stund. Så begynner brikkene å falle på plass (parallelt med at stadig flere kjente figurer dukker opp) – og vips, så har man en ‘dramedie’ av fineste franske forviklingsslag.

I hvert fall nesten-fineste. Litt for mange plottråder må legges ut og nøstes inn igjen i løpet av filmens litt for korte (i hvert fall sammenlignet med seriens) spilletid. Men sjarmerende og morsomt blir det, like forbannet.

Fem i bagen med David Dajani

Spiller på Pure Ecstasy på Kafé Hærverk lørdag 26 september

Vi kommer ikke langt uten undergrunnskulturens fotsoldater. Og David Dajani er en karakter som har vært med på å gjøre Oslo og Norge til et skarpere sted å leve. I alle fall om du er opptatt av sterk musikk. Han gjorde seg først gjeldende som house og techno-nerd barnestjerne for ca 25 år siden (ikke at noen holder tellinga), men har også vært sentral brobygger mellom lurvete scener i nevnte undergrunn via rockbandet Pirate Love og senere Mirage, som utga debutalbum i fjor. Han er en iherdig DJ og klubbgjest også. Kanskje spesielt på Oslos beste musikk-utested Kafé Hærverk. Der har han den månedlige klubben Pure Ecstasy. Sammen med makker Krass inntar han grytene kommende lørdag, den 26. september. Og i sakens anledning fikk vi snoke litt i bagen hans.

Gemini presents: «Revolution EP»
(NRK Sound Division 12")
Lytt her
- Peak Spencer Kincy fra 1997, noen få år før han helt plutselig forsvant. VELDIG særegent og weird sound, men også overraskende fengende med tanke på dansegulvet. Kanskje ikke så rart at Daft Punk namedroppa han på klassikeren«Homework» i låta «Teachers», ved siden av andre musikalske storheter som George Clinton og Brian Wilson? En ekte legende og læremester fra den andre bølgen med Chicago-produsenter -og DJs fra første halvdel av 90-tallet.

Dust-e-1 «Return 2 Dust EP»
(DustWORLD 12")
Lytt her
- Nydelig, techy firespors EP med progressive og dreamy vibes fra Montreal-baserte Alex Sheaf på denne tolveren som kom tidligere i år. Bedre at dere sjekker ut selv, enn at jeg kaster bort for mye tid på å forsøke å beskrive, i hvert fall. Åpningskuttet på a-siden, «Fizical Body», er ett av mine yndlingsspor her.

Tasti Box «Tasti Box»
(Collective Direction, 2XLP)
Lytt her
- Endelig noe «nytt» fra legendene i Tasti Box, som slapp sin første og eneste tolvtommer i 1990(!). Denne samleren med (for det meste) ikke tidligere utgitt materiale fra hovedsakelig 91-93, skuffer ikke med sin atmosfæriske og trippy blend av house, techno, acid, breaks, ambient og gjennomsyra psykedeliske vibe. Et vakkert vevd lydbilde, tidløst og klassisk, som passer like godt til stua som til klubben.

Seofon «Prota»
(Visible 12")
Lytt her
- Flytende og lysergisk trance med drivende tung techno i bunn, som vi pleier å spille mye av på Pure Ecstasy når kvelden har kommet godt i gang. Noe av den beste undergrunns-trancemusikken jeg har oppdrevet er faktisk fra USA på midten av 90-tallet (som denne), selv om mange kanskje kjenner til sjangeren som et mer europeisk fenomen. Men hva vet vel jeg om hva du kan om amerikansk trance?

Atnarko Bear «Tunnel Vision» (Epic Break Mix)
(DB 12")
Lytt her
- 9 minutter pluss i breakbeat-trance-himmel'n! Når jungle-breaket kommer inn mot slutten og alle tonene klinger sammen, er det bare å lukke øynene og drømme seg inn i de tidlige morgentimene…