Spell no Raga!

På torsdag ettermiddag var det lett som bare det å komme seg opp til Ekeberg-sletta, det var bare å gå på 34-bussen der jeg bor som vanlig og gå av på siste stopp, uten at det var horder som gikk inn på hvert stopp og sugde ut all oksygen fra Ruter-limousinen. Men 1230 fredag var det tjoka allerede før jeg gikk på, spesielt av den mennesketypen det er så mange av oppe på Tons-sletta: vennegjenger fra vestlandet med intern humor om hårtap og mageregionen, iført lunkne Comfyballs helt innerst, og med en t-skjorte som vel uansett straks skal av. Sild i tønne, og med en akkumulert varme og kroppslukt som gjorde at jeg ble glad for at jeg hadde husket å ta med medisinene mine. Når det er sagt er det faktisk ikke plagsomt mannsdominert festival i det hele tatt, hvert fall ikke i publikum. Veldig fint å erfare en så lite homogen menneskemasse, også aldersmessig.

Men det var altså mer eller mindre fullt på dekket foran hovedscenen allerede under første band. Og det var et av de store bandene i norsk rock. Om enn ikke helt som før.

Det pleier være fare på ferde når det, egentlig eneste, sentrale og ideologisk ledende elementet i et legendarisk band må byttes ut. Å fjerne Michael Krohn fra Raga Rockers er oppe der med å fjerne Lars Lillo-Stenberg fra deLillos eller Mark E. Smith fra The Fall eller noe. Jeg skal komme på noen mer aktuelle eksempler. Men det er der vi har havnet. Raga kan virkelig kalles legender fra 80-tallet og det tidlige 90-tall, men har hatt flere comebacks i forskjellig størrelsesorden, noen av dem mer interessante enn andre. Jeg husker jeg var syrlig på trykk mot et av deres sene studio-album, men live er det da alltid noe å hente. Krohn har fortsatt et helt ekstremt glimt i øyet, men mistet kanskje noe av sin x-faktor som sexsymbol med årene. Låtene er uovertrufne i sin enkelhet der Stooges-estetikken blir kokt ned så all kunst og overskridelse forsvinner og en tørr, introvert energi gjenstår. Det går rundt og rundt.

Og som tekstforfatter har han en helt egen evne til å treffe kjernen av den grimme (ofte urbane) eksistensen. Virkelig en helt. Men Krohn har slitt litt med helsa og har fått kols og astma - en gang møtte jeg ham ved heisen på Ullevål og han sa med sin karakteristiske varme glitring i øynene: «Jasså, så du skal dø, du også?». Heldigvis står vi begge fortsatt oppreist, i alle fall Krohn - som nå i stedet for å være vokalist er blitt rytmegitarist. Egentlig ikke så teit det. Han har vel skrevet alle disse minimalistiske, ofte seige, rockelåtene på gitar uansett, vi får uansettse ham på scenen, han sier ikke noe, starter alle låtene selv først, nesten umiddelbart, og gjør ikke stort ut av seg. Men han synger med på tekstene han selv har skrevet - så det virker som at han koser seg. Det gjør også redderen i rocken, hederskaren Eivind Staxrud som har vært «han nye» i bandet så lenge - han bidrar med den gitaristiske briljansen Krohn mangler. Rytmeseksjonen er den samme som ved oppstarten i 1982, no bullshit rulling og gåing fra Jan Kristiansen på trommer og Livio Aiello på bass. Litt eldre men ganske like.

Men det virkelig geniale ved årets utgave av bandet, og noe som gjør at man faktisk ikke savner Krohn ved mikken i særlig grad, er den vel så legendariske Ivar Eidem. Et stort herre-forbilde - en av byens første punkere, første rockekokker, første psykedelisk pop-rockestjerner, en herlig solo-artist og fortsatt mulig å oppleve som eklektisk DJ på Platemessa på Vaterland en søndag i måneden. Og pussig nok minst like stilig som da han sang i det skjønne popbandet Matchstick Sun eller da han fikk Spellemannprisen blant annet for å covre John Cales udødelige «Close Watch».

Egentlig kan de fleste menn som liker Raga synge en kompetent Krohn - man legger uansett automatisk om til Krohn-stemme når man synger med. Men Eidem la til en henslengt eleganse, en anelse mer melodi, og timing til materialet. Han ble litt sliten av den lange teksten i «Hun er fri» (kort versjon) men ellers sto hans innsats til 10 av 10 mulige. En skikkelig triumf, det svingte som det skal, tempoet fungerte stort sett, materialet beholdt sin lukkede storhet. Jeg aner ikke stort om bandets planer, men her er det bare å fortsette, vil jeg si. Greit å få litt inntekt, og denne låtskatten, i hvert fall de beste delene av den, fortjener og vil få et videre liv med unge lyttere, som det var mange av på sletta denne dagen.

Og jeg gikk derfra med en melodi i hodet der jeg sang «Eivind og Ivar» til melodi av Krohns «Ole og Ali».

Dette ble noe av en rockedag på Ekebergsletta, i stedet for Tom Morello fra RATM kom plutselig svenskenes tradisjonelle helter Hellacopters - vintage scandirock men som har fått en nødvendig perfeksjonering med årene og som svinger noe helt grønnjævlig på en klassisk rock-måte. Selv med ny leadgitarist for anledningen. Halve konserten hørte jeg gjennom en tynn teltduk i det svært godt besøkte presseteltet, rockjournalismen lever deluxe i hardrocken, her er det også presse fra hele verden. Selv etter snart 30 år som musikkjournalist i Oslo har jeg sjelden brukt mye tid i disse presseteltene. Pleier liksom å skrive dagen etter, men det gir en følelse av profesjonalisme å sitte der og hamre sammen med en haug andre folk og drikke vann, Ali-kaffe og spise gifler. Dette er et alkoholfritt arbeidsmiljø.

Men det er unektelig noe spesielt med å se på disse Hellacopters-gutta. Stilige og aktive uten å egentlig virke så tilgjorte. Dette er sånn de er.

Det samme kan man ikke si om The Hives, det svenske bandet fra cirka samme tid, men som fikk et slags mainstream gjennombrudd for lenge siden en gang. I utgangspunktet liker jeg de to-tre typeriktige garasjerock-riffene deres, og den rene sounden, men det blir for mye god stemning, kostymer, liv på scenen og kauking mellom låtene. Kanskje jeg er litt vel sær her nå. Det er jo bare rock’n’roll, eller hva? Jeg møtte min kollega i skrivefaget, svært metalfestival-rutinerte Asbjørn Slettemark, som derimot mente det var svært på sin plass med litt publikumsfrierier og lett showbiz etter en lang rekke alvorlige konserter.

Den store, kommersielle fornyeren av tungrock, den Ozzy-sertifiserte Yungblud, meldte også avbud, ekstra leit i og med at han er en artist mange sikkert hadde som hovedgrunn til å komme seg opp hit i det hele tatt. Det var flere unge dobbeltgjengere å se på sletta. Sikkert ganske irriterte da de så hans Instagram-innlegg fra privatflyet da han hadde landet for å opptre et annet sted dagen etter! Vi får håpe legen har forklaringer. Inn fra historien kom selveste Joan Jett & The Blackhearts. Hun har jo «den» rockhiten, men har en god pedigree fra glampunk som en del av det essensielle bandet The Runaways. Fett for rockepublikummet som vaser rundt og drikker pilsen til 116,- (ikke 136 som jeg meldte i DN - det var for Tons of Pils, som om det er mulig å skjønne forskjellen) og er i ferd med å finne tilstanden. Men neppe et godt plaster på såret for Yungblood-fansen, hva? Der tok jeg feil, for plutselig dukket det opp hundrevis av unge kvinner som sang intenst med på alle versene på «Cherry Bomb» og «Do You Wanna Touch». Joan på 67 så rå og typisk amerikansk ut, hun, men hadde energi og utstråling, og hadde en sjelden politisk appell om USA og Trump som faktisk føltes viktig der og da.

Inspirert av en Facebook-oppdatering fra jazzgitarist Staffan William-Olsson, som bor i området som blir tiltalt badet i rockelyd og derfor får være på plass hvert år og skriver fornøyelige kort-anmeldelser av alt han ser, stakk jeg før dette innom det nå Berlin-baserte amerikanske bandet Elder. «Midtskill-musikk» kalte han det, og det var velfrisert stoner prog med deilige drypp av ambient psych. Langhåret eleganse, saktevoksende, behagelige temaer, litt synth - pene gutter men likevel troverdige. Dette var på telt-scenen, som gir en deilig og på en soldag nødvendig innkapslet følelse som gjør at man kan involvere seg med musikken på en dypere måte. Virkelig oppfriskende.

Klokken begynte å tikke seg nærmere Kampen - den mellom Norge og Frankrike. Det var roing i publikum i flere konserter på torsdagen, og følelsen av Det Norske begynte å bli faretruende kraftig. Derfor viktig å finne en kontrast i vrengebildet av det norske men veldig norsk likevel: Mayhem. Inne i teltet var det dagens klart mest høylytte publikum, dette var musikk som ble elsket, om man kan si noe slik. Min innfallsvinkel til musikken er ikke headbangende, kanskje, mer atmosfærisk og stemningsmessig, med fokus på tritonus og teknikalitet og det imponerende med låtkonstruksjonene, teksturen og det dype. Litt pompøs innfallsvinkel, eller? Neida, dette er musikk man kan nyte på forskjellig vis, det var tydelig på dem inne i det stappfulle teltet. Mange unge jenter med ansiktsmaling, men også mer vanlige friskuser som bedrev crowdsurfing, ble hentet inn av vaktene, før de løp gledesstrålende inn i mengden igjen for å gjenta. Materialet er ganske eksperimentelt og allsidig, og med bassist Necrobutchers mer punk/metal-aktige bevegelser er det tidvis litt liv på scenen. Det operatiske elementet ved Atillas vokal gjør at jeg blir mindre redd av helheten. Ja, det mest skumle visuelt er nok den ganske nye britiske gitaristen Charles «Ghul» Henger, som i sin kontrollerte kroppsholdning og groomede skjegg likner veldig på Andrew Tate. Bortsett fra dette: en av de beste konsertene jeg så på Tons i år.

Det ble dermed ganske absurd å gå ut til en stappfull slette med landslagsdrakter, ja det første jeg så var faktisk Sigurd Wongraven med sønn på vei for å finne seg en god plass. Kasper Wikestads røst gjallet ut av den store PA-en, det ble satt opp til trommer og RO! Og i det hele tatt.

Jeg elsker fotball, jeg, men det var også mange av dem som enten trakk seg tilbake til campen, forlot åstedet, eller så på Rival Sons i stedet. Men 20 000 ble for å se kampen. Hadde det blitt storseier hadde alle husket dette som en smart idé. Men med tanke på Yungbluds kansellering kan man kanskje si at det manglet en metal-headliner på scenen denne dagen. At man klager på sparing av Haaland og co betyr at man ser på fotball som en underholdningsvare man har betalt for, og ikke blodig alvor.

Det var kunstgalleri, skateboard-park, motorshow, tattoo, tusen matboder, sigarboder, alt mulig dill og alt mulig dall. Men Tons of Rock er og blir en herlig festival der alle er der for musikken. Det er en festival man får tilbake trua på at det går an.