Splid mellom studenter og ledelsen ved Filmskolen: – Vi er bekymret

Høgskolen i Innlandet ønsker å opprette et tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen på Lillehammer og Fakultetet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), også kalt tv-skolen og spillskolen.

På skolen er det varslet endringer i hvordan studiet er lagt opp, der stikkordene er tverrfaglige samarbeidsformer og et «dynamisk audiovisuelt høgskolemiljø».

Det har fått 33 studenter ved Filmskolen til å reagere. Den 6. januar signerte de et opprop på bransjenettstedet Rushprint.

– Vi er bekymret, sier student Jens Dahle-Granli til Tidens ånd.

– Vi er imot en sammenslåing, fordi vi er redd for at det vil ødelegge filmskolens autonomi. Vi er veldig få studenter per linje, og savner en ledelse som viser åpenhet om planene og utredninger, og som tar i mot diskusjonen om samarbeid på tvers av fakultetene.

Dahle-Granli er 26 år, produsentstudent ved Filmskolen og sitter i skolens fakultetsråd. Sammen etterlyser studentene som har signert oppropet faglige begrunnelser for endringene fra ledelsen, og mener det mangler informasjon og utredning av konsekvenser.

– Skolen er svært anerkjent

En liknende situasjon oppstod ved Den danske filmskolen i 2019. Rushprint skrev da at studenter hadde satt opp sprerringer på skolens område, og krevde at rektoren gikk av etter ledelsen hadde annonsert «nye planer med akademisering og fellesundervisning».

I kronikken for det norske oppropet spekulerer filmstudentene om de varslede endringene har noe å gjøre med at Høgskolen i Innlandet, som Filmskolen er en del av, ønsker oppnå status som universitet. De stiller seg uforstående til hvordan «prosesser som handler om akademisering» kan ha en positiv innvirkning på det frie kunstfeltet, noe Kjetil Vassdal, tidligere hovedlærer i filmfoto, sier seg enig i et tredje innlegg på nettstedet. Vassdal skriver at dette er «bekymringer faglærere ved filmskolen har varslet ledelsen på DNF (Den norske filmskolen, journ.anm) om i lang tid.»

– Vi synes det er viktig å bevare at vi er en yrkesutøvende skole som vil jobbe i filmbransjen, og finne vår egen stemme så vi kan skape gode, norske filmer. Skolen har fungert såpass bra i 25 år, og bransjen er enig. Studenter har fått jobb før de er ferdige på skolen, sier Dahle-Granli.

Han er fornøyd med bachelorprogrammet som det er i dag: et treårig løp der kullet følger hverandre fra start til slutt. Han er bekymret for at bacheloren kommer til å «vannes ut» hvis den implementeres i en master – altså at kunnskapen spres utover fem år istedenfor tre.

– Skolen er svært anerkjent. Når man har den bachelorgraden får man som oftest jobb med en gang. Så det er synd at man prøver å redusere kvaliteten for at den skal passe inn i en integrert master.

Tett miljø

Strømming og sosiale medier har ikke bare drept salget av film på fysisk format og forminsket kinovinduet (perioden der filmen eksklusivt er tilgjengelig på kino), det har også gjort at filmen gir inntrykk av å stadig slekte mer til hjemmeskjermens øvrige form og innhold.

Slikt må en filmskole forholde seg til. Skal Den norske filmskolen fortsette å utdanne folk til å lage kinofilm, selv om besøkstallene fortsetter å synke, eller bør de føye seg etter innholdsbegrepets premisser, og forberede studentene på en sammensatt bransje som ikke skiller mellom store og små skjermer?

Denne endringen manifesteres i endringene som bekymrer studentene i oppropet. Først og fremst frykter de at det tette studiemiljøet på Filmskolen skal splittes opp ved å gi studenter frihet til å velge hvor mange år de skal gå. Hittil har man kunnet gå en treårig bachelor i Lillehammer, eller en separat master i Oslo. Ledelsen vil nå åpne opp for at man skal kunne gå videre fra bachelor til master om man ønsker det.

– Det som er så fint med skolen er at nivået ofte jevnes ut det første året, fordi man lærer av hverandre. Man får en god og dyp relasjon der man tør å stille hverandre dumme spørsmål, sier Dahle-Granli.

Den andre bekymringen kommer av at ledelsen angivelig vil kutte ned på antall felles produksjonsøvelser, der studentene får sjansen til å simulere arbeidslivet, fulle dager på sett med et fullstendig poroduksjonsteam. Resultatene fra disse produksjonene blir ikke vist for offentligheten utenom avgangsfilmen, som gjør at man som student tør å prøve og feile.

– Vagt og misvisende

Tonen er en annen hos dekan Eli Bø, i telefon med Tidens ånd. Bø sier at hun, sammen med dekan for Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi, fikk i oppdrag av Høgskolen i Innlandet (HINN) å utrede muligheten for et tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen, TV-skolen og Spillskolen.

Bø vil skape én skole, og påpeker at det bør være mulig å gå rett videre fra en bachelor til en master.

Også stusser hun over hva studentene legger i begrepet «akademisering».

– Det er jeg usikker på. Det er vagt og misvisende. Vi er jo alle tilhengere av utdanning – vi er en skole, og de er studenter, sier hun.

Bø sier at Høgskolens ønske om et tettere samarbeid mellom fakultetene ikke har noe med universitetssøknadene deres å gjøre, slik studentene antyder. Filmskolen kommer dessuten alltid til å ha produksjonsøvelser, understreker hun.

– Det er skolens identitet. Det er avgjørende at studentene skal jobbe praktisk. Vi kommer ikke til å sende inn studentene på lesesaler. Det er ikke sånn man jobber på noen filmskoler.

– Men øving er vel ikke det samme som eksamen?

– Evalueringspunktene kommer ikke til å forandres, bortsett fra at de vil kunne gi studiepoeng. Vi skal fortsatt gi studentene rom til å eksperimentere og feile, det har alltid stått sentralt i pedagogikken vår. Som vi har det i dag har skolen bare én eksamen etter tre år, som betyr at hvis en student skulle stryke eller er fraværende, så har de mistet alle de tre årene. Derfor bør vi dele opp studiet i kortere studiepoengivende moduler. Høgskolens studentombud har også vært veldig opptatt av dette, for å beskytte studentenes rettigheter og sikkerhet.

Bø sier at filmproduksjon, underholdning og media har forandret seg stort siden skolen ble grunnlagt i 1997, og at skolen alltid har måttet holde seg relevant.

– Da filmskolen startet gikk folk på kino hele tiden. Det gjør man ikke lenger i samme grad. Nå finnes produksjonsmetoder og historiefortellingsformater som er plattformoverskridende. Innen spillefilm jobber man med spillmotorer på samme måte som spill gjør, for eksempel, og Skam var jo utviklet for alle plattformer.

– Er det ikke nettopp dette studentene er bekymret for, at innholdsprodusering skal gå på bekostning av filmproduksjon?

– Det kan det hende de er redde for, men det er viktig for meg å understreke er at på filmskolen jobber vi med historiefortelling for film. Det som er viktig er at spillefilmen og dramatikken skal fortsette å leve. Vi skal fortsette å jobbe praktisk og vi skal fortsette å utdanne spesialister på høyt nivå. I et fremtidig samarbeid er det viktig at Filmskolen bevarer sin faglige identitet. Vi skal ikke slå studieprogrammene ved Filmskolen, tv-skolen og spillskolen sammen, men vi skal åpne opp for samarbeide. Det tror jeg vil skape et sterkere fagmiljø som også vil styrke det filmfaglige miljøet og filmen som kunstform.