Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann

Klokken er 09:30 og jeg løper så fort min stadig mer sviktende fysiske form tillater nedover Hans Holmboes gate, forbi Grieghallen, Lille Lungegårdsvann og inn på Bystasjonen. Jeg slår meg selv i ansiktet, ikke hardt, bare bestemt, et triks jeg plukket opp fra Kristoffer Hæstads selvpisking, som jeg antar skal fungere som en slags espressoshot for superegoet, som overstyrer den utslitte, nervøse kroppen med en klar beskjed om å skjerpe seg. Det fungerer tålelig, jeg karrer meg inn på Coopen og kjøper en sekspakning med Hansa, før jeg i et mer bedagelig tempo går mot de tre bussene som skal kjøre oss til Sandnes.

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann. Av og til lurer jeg også på hvorfor jeg ikke bruker mer tid og krefter. Det er mange som legger ned så mye av sitt liv inn i denne fordømte skandalen av en sportsklubb, at jeg føler meg som en dagdriver, en medhårssupporter til sammenligning. Slik har det ikke alltid vært. Joda, det har alltid vært noen som legger ned adskillige timer i tifoarbeid, rekruttering, medlemsmøter, sanggrupper, reisegrupper, kort sagt alt som hører til livet som fotballsupporter av det mer fanatiske slaget. Nå er det likevel noe som har endret seg, noe har fanget oss, som om Brann ikke lengre bare er en Sportsklubb med tilhold i Idrettsveien, men en slags flerbruks-anvendelig katalysator, en kraftmotor for byens kultur, identitet og verdisett. Det handler selvsagt fortsatt om fotballen, men fotballen og supporterkulturens grasrotsetos blir i økende grad en mangefasettert uttrykksform i seg selv, for tilhørighet, verdier, aksjonisme, kulturelle anakronismer, spontanitet, lek og lokalhistorie.

Klisjeene om Bergen er mange. Flere av dem er også helt sanne. Det er alltid en slags oppjaget desperasjon etter selvhevdelse i byen, en dyrking av det egne, det partikulære, det som gjør oss annerledes. Dynamikker som dette er rent brennstoff for tribunekultur, hvor det er nettopp slike ting som har en tendens til å fremheves, snarere enn det sportslige. I Bergen veives det med hanseatiske flagg, det synges gamle sanger om byens skjønnhet og bergenserens lynne, nettopp fordi det er viktig for både byens stolthet og mindreverdighetskomplekser å stadig understreke forbindelsene dagens Bergen har til en for lengst tapt storhetstid. Brann er dog ikke bare Bergens lag. Brann er hele Hordalands lag, «fra Halhjem i sør / Til Lindås i nord», som byens store trubadur, Ove Thue, synger. Denne bredden i supporterkulturen gir seg virkelig til kjenne på vei til Sandnes.

Buss nummer én er et lite stykke sosialantropologisk avhandling om vestlandet, med alt det innebærer av både by-, strile- og ungdomskultur. En Sandviksbosatt tjommi forsøker å selge leiligheten sin, og har derfor bestemt seg for å ikke drikke øl før han ser dagens første vindmølle. Det mumles et par Don Quijote-vitser fra den nystartede, svært løse grupperingen «Stril i eksil», en gruppering som på mange vis er innfatningen av supporterkulturen her i vest – en slags pun, bestående av like deler høykultur og rølp. Gruppens banner prydes av strilehelten og visekongen Ivar Medaas. Det drikkes, det synges, det diskuteres mediestrategier, litteraturkritikk, politikk og fotball. I det vi nærmer oss Os, synges det om GHB og Terje Søviknes. Slik er det kanskje overalt i fotball-Norge, det kan jeg ærlig talt ikke vite noe om.

Miljøet rundt SK Brann har alltid, som supportermiljøer flest, vært preget av tydelige DIY-prinsipper. Det var dog i fjor vinter at en ny, målrettet og grasrotbasert form for aksjonisme virkelig begynte å gjøre seg gjeldende, i form av en sak som for øvrige deler av fotball-Norge kunne virke meningsløs, bakstreversk, ja til og med uvesentlig. En frostkveld blir jeg oppringt av en tjommi, en av disse kisene med den konstruktive kombinasjonen av stadige innfall og høy gjennomføringskraft. Han forteller meg at Sportsklubbens styre har planlagt å bytte ut naturgresset på Brann Stadion med kunstgress, bak ryggen på supporterne, og vil trumfe det gjennom før årsmøtet. Han sier at han har prøvd å få tak i flere, men du vet, folk har ting å gjøre, men det har jo ikke du, Joakim, så – jeg har en gardin og noen spraybokser, skal vi henge noe greier opp på stadion og se hva som skjer? Sannsynligvis hadde jeg ikke noe bedre å gjøre på, kanskje var jeg i en fase hvor jeg leste mye, kanskje hadde jeg sovet hele dagen i en pøl av ølbokser, tøsesorg og japanske rollespill, kanskje hadde jeg arbeidet godt og spist en sunn middag, dagene glir litt inn i hverandre for en middelmådig løsarbeider. Jeg pakket meg inn i mine tykkeste rene klær og møtte ham i Kong Oscars Gate. – Hva faen skal vi skrive da? Spørsmålet var betimelig. Plastgress på ærverdige stadion er en krenkelse, det var helt sikkert. Slike ting driver man med i klubber vi ikke liker å sammenligne oss med, i landsdeler vi ikke anerkjenner eksistensberettigelsen til. Man kan legge plastgress på en parkeringplass på Valle, fair nok, men ikke på Brann Stadion, stedet både min far og min farfar hadde mytologisert for meg helt fra barnsben av som en arena for tjuagutters gudbenådede finesse, ubønnhørlige arroganse og skandaløse nedturer. Gresset på stadion står midt oppå en myr, bokstavelig talt, en synkefelle for alle langvarige ambisjoner, hvor gresset fester sine røtter så dypt i det våte element, at selv den mest lettsindige før eller siden vil synke ned i jordsmonnet, og for evig bli en del av et århundre av døde drømmer og tapte illusjoner. Vi velger et adskillig enklere budskap: «Ekte gress på stadion!». Det får holde, tenker vi. Banneret henges opp på et gjerde utenfor byens storstue, og klubben fjerner det umiddelbart, men en slags spire synes likevel å ha blitt sådd. Andre grupperinger følger opp med organiserte demonstrasjoner, med alt det innebærer av tung lokalforankret symbolikk. Foran statuen av Roald «Kniksen» Jensen, byens store fotballsønn, samles et drøyt hundretalls branntilhengere med pyro og banderoller.

Klubben må til slutt bite i gresset. Den 2. februar 2021 kalles det inn til ekstraordinært årsmøte, hvorpå styret blir møtt med et sjeldent skoleeksempel på godt organisert aksjonisme i et medlemsdemokrati. Medlemsmøtet, som for anledningen foregår digitalt, blir regelrett kuppet av et bredt utvalg velforberedte, retorisk sterke og svært koordinerte supportere. Forslaget om kunstgress blir nedstemt. Klubbens ledelse syntes å ikke helt forstå nøyaktig hva det var som traff dem, og hvilke krefter de hadde satt i sving.

Hadde klubben vært klar over hva som kom til å skje, for eksempel gjennom sosiale medier, hadde de sannsynligvis rukket å forberede seg bedre. Hadde misnøyen strandet i noen sinte tweets, med noen minst like sinte likes, ville det vært enkelt for makthaver å simpelthen ignorere det. Ratios på twitter, behagelige og ubehagelige meningsytringer, tunge faglige diskusjoner og innspill, alt dette er i bunn og grunn støy. Opplysende støy? For all del. Radikaliserende støy? Absolutt. Men det er ikke på langt nær så konkret, så handlekraftig, som man forestiller seg, midt i denne vage strømmen av meningsbærende mennesker. På flere vis minner sosiale medier ganske mye om et humanistisk fakultet. Hadde samfunnet for øvrig vært slik, så hadde alle stemt Rødt og absolutt ingenting hadde manifestert seg som noe annet enn kjekling, posering og opphetede diskusjoner. Uansett hva man tenker og sier om «fellesskap» og «sosial rettferdighet», er man fremdeles bare en samling individer som sakte men sikkert kommer til å gli fra hverandre, like for like, helt uten å ha satt et eneste merke på samfunnet. I motsetning til sosiale medier og humaniora er supporterkulturen full av folk som møtes, organiserer seg og agerer i de formene man har disponibelt. Man får ting til å skje, egentlig uten at hverken makthavere eller den gemene hop på internett nødvendigvis får det med seg.

Etter fjorårets nedrykk har Brann helt sluttet å tape fotballkamper. Allerede i september rykket laget opp til øverste divisjon igjen og kampen vi reiser til er egentlig en ren formalitet. Også i Sandnes ble alt nøyaktig som forventet. En kontrollert borteseier, bygget på uhøflige mengder øl og gauling. På bussen hjemover synges det om krigsprofitører, brødmangel i Hellemyren og den Sandviksbosatte får endelig solgt leiligheten sin. – Førti under takst! meldes det resignert, før også denne kjensgjerningen på magisk vis blir forvandlet til allsang. Svette, fulle, kokende og syngende – alt dette er uttrykk for en større og viktigere kultur. Dette merkelig forpliktende, og samtidig uforpliktende, fellesskapet, hvor hvem som er med varierer fra gang til gang, og det eneste kravet er at man deltar uten forbehold, er kanskje det beste utgangspunktet for aksjonistisk mobilisering. Det er lettere å skape felles front mot hva enn det måtte være, hvis man vet at man når som helst kan få tyve likesinnede med seg til å handle. Fotballen i en ganske unik posisjon i så måte. Her finnes det ikke et formelt organisasjonshierarki, sosial status er i bunn og grunn midlertidig opphevet, rekkevidden er like stor som fellesskapets, ikke individets. Man handler som en masse, både på tribunen og overfor makten, og den enkelte representerer hele den kulturelle floraen av supportere, ikke seg selv og sine kjepphester. Rom som dette finnes det svært få av i dagens samfunn.

Vår tids atomisering er ikke utelukkende en diskusjon om teknologi og kapitalisme, det er en vedvarende ideologisk fundert oppspaltning, integrert i selve kjernen av de arenaene vi liker å tro er fellesskapsdannende, offentlige og statseide. For å parafrasere Lars Ove Seljestads store arbeiderklasseroman Blind, så starter individualiseringsprosessen – opphevelsen av kollektiv handling, tankegang og verdisett – allerede i det man trer inn skoleportene for første gang. Fra første skoledag vurderes man som enkeltindivid, straffes som enkeltindivid, lykkes alene, dropper ut alene. Mot dette er fotballtribunen, en uatskillelig del av idrettsverdenens mest uapologetisk laissez-faire kapitalstyrte sport, ironisk nok en av få arenaer hvor individet fremdeles kan opphøre fullstendig, bli en del av en større enhet, en felles kropp, en felles røst, gjennom nitti minutter, uke etter uke, år etter år. I motsetning til mobben, demonstrasjonen og protesten, er dette fellesskapet langvarig, i mange tilfeller livet ut.