– Staten overser de tingene som virkelig terroriserer folk

How to Blow Up a Pipeline har, med sin konkrete tittel og instruksjonelle narrativ, ikke bare skapt oppmerksomhet blant kinogjengere og kritikere, men også innad i det amerikanske maktapparatet. I april meldte The Intercept at myndigheter i Kansas City i Missouri hadde mottatt en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen, selv om trusselen, slik den fremstod i rapporten, ikke så ut til å inneholde noe spesifikt.

Så kan man spørre seg: en økende trussel mot hva?

Det er muligens et under at en film som dette ikke har blitt laget før nå. Klimaekspertene har ringt i alarmbjellene i årevis, og det blir tydeligere for hvert år, når verdens land samles på FNs klimakonferanse, at nåtidens ledere ikke er i stand til å snu skuta. I 2021 tok derfor den svenske aktivisten og forsker i humanøkologi ved Lunds universitet, Andreas Malm, til orde for at sabotasje og ødeleggelse av eiendom som tilhører den fossile energiindustrien, som før eller siden vil påføre oss lidelse, sykdom, fattigdom, krig og død, er logiske komponenter i en kamp mot klimaendringene. Boka bærer det samme navnet som filmen, som har norsk premiere 26. mai.

Olje og Malm

«Dette var en handling gjort i selvforsvar». Slik lyder den siste replikken fra filmen, laget av Daniel Goldhaber. Til Tidens ånd forteller amerikaneren at han umiddelbart fikk bilder i hodet av å lese boka, selv om det er en sakprosabok. Han har jobbet med film siden han ble uteksaminert fra Harvard, og i 2018 slo han gjennom med den internettske thrilleren Cam, om en sexarbeider som en dag ser seg selv være erstattet av en annen, identisk, strømmende kvinne.

Tidens ånd møter Goldhaber i et betongdekket markedsføringskontor i Oslo, etter han ble ferdig med å vise filmen sin til et norsk, oljerikt publikum – et klimabevisst folk som helst vil pumpe opp så mye olje som overhodet mulig (for å finansiere det grønne skiftet, selvfølgelig).

– På visningen i går kunne jeg definitivt føle på den konflikten, sier Goldhaber.

– Forholdet Norge har til olje og klimaendringer er ekstremt komplisert, delvis fordi det er et land som systemisk anerkjenner klimaendringer, og som har gjort så mye for å adressere det, samtidig som dere finansierer kampen med oljepenger.

Etter en allerede lang dag i møte med pressen, som kanskje eller kanskje ikke krevde et ekstra kaldt holde i møte med fryktspredende tabloidskribenter, falt ikke den utsendte journalistens innledende moroklump-spørsmål i god jord hos Goldhaber:

– Liker du terrorisme?

– Heh. Ehm ... Pass. Det er ikke et særlig interessant spørsmål. Jeg er mer interessert i hva som defineres som terrorisme, hvorfor staten bruker terrorisme som en betegnelse for visse handlinger. Jeg mener terrorisme er noe staten bruker for å definere handlinger de selv mener er truende, mens de overser de tingene som virkelig terroriserer folk.

– Kjente du til Andreas Malm fra før? Når slo det deg at boka hans kunne bli en spillefilm?

– Nei, How to Blow Up a Pipeline var mitt første møte med ham. Det slo meg umiddelbart da jeg leste den. Den inneholder bilder og ideer alle som var involvert med filmen trodde kom til å funke bra – ideen om at noe kan bli gjort for å kjempe mot klimaendringene.

– Hva slags effekt har filmen hatt på offentligheten, bortsett fra et og annet bekymret organ?

– Ja, det har vært en del sikkerhetsadvarsler knyttet til filmen. Den har fått et bredt spekter av mottakelser, folk som har vært begeistret, folk som har kritisert – på begge ender av det politiske spekteret. Og det var målet, å få folk til å snakke om disse ideene. Forhåpentligvis fortsetter det å skje.

– Har du vært overrasket over noen av mottakelsene?

– Nei, de har vært forutsigbare, dessverre, med tanke på dagens politiske klima og hvordan visse folk reagerer på visse ting. Vi var klar over det da vi lagde filmen. Vi prøvde å lage noe som ville engasjere så mange mennesker som mulig.

– I Norge hadde vi også vår andel klimaprotester i kunstgalleriene, som skapte mange overskrifter til tross for at ingen malerier ble skadet. Samtidig har mer ødeleggende protester, som fastlenking og hindring av trafikk, knapt blitt omtalt. Tror du slike kreative protester kan være mer effektive enn de som pirker på eiendommen til en såpass stor industri?

– Jeg synes filmen stiller spørsmål om moral, fremfor taktikker. Den drøfter hvorvidt ødeleggelse av fossilt brennstoff kan regnes som selvforsvar. Og den forteller historien om folk som mener det kan det. Men det finnes ingen magisk løsning. Jeg tror at media bare dekker det media forstår, som er veldig lite. Det trenger ikke å være tilfellet med individuelle journalister, men det er sånn med institusjonene. Jeg tror at menneskene som styrer mediene er den slags folk som synes museumene er hellige kuer, som må forsvares uansett hva. Jeg tror begge deler er legitime former for protest, men vi må innfinne oss med at museer er leketøyene til eliten. De er steder der oljepenger og annen institusjonell velstand har blitt hvitvasket, sammen med deres omdømme. Museer og store kunstverk har lenge eksistert på denne måten for forsterke ryktet til monarker og kirken. Å få folk til å konfrontere disse maktstrukturene er fullstendig legitimt.

– Vi så at det var mange høyreradikale som plutselig så ut til å begynne å bry seg om kunst, etter galleriprotestene.

– Ja, for selv om man ikke skjønner hva det innebærer å stoppe lastebiler fulle av olje, for eksempel, så skjønner man at store kunstverk og museer er kjennetegn på status quo. Å true dem, symbolsk og kulturelt, betyr at status quo trues. Det er derfor man får reaksjoner fra høyreradikale. Det er også derfor jeg synes det er verdifull praksis, selv om det har begrensede muligheter til å faktisk forandre noe.

- Jeg har selv sagt at jeg har villet brenne alle historiens store malerier, hvis det hadde gjort at vi hadde sluttet med fossilt brennstoff. Det hadde vært en rettferdig byttehandel. Faktisk hadde vi sluppet ekstremt billig unna, hvis det var en mulighet.

Endetid

– Det ser ut som at alle kulturer har behov for en forestilling om en apokalypse. I Gilgamesh kan vi lese om en velkjent oversvømmelse og byggingen av en stor båt. I Koranen står det at solen og stjernene skal slukne, og Det nye testamentet har sin Johannes' åpenbaring. Kan dette være en av grunnene til at vi har blitt oppmerksomme på klimakrisen på akkurat dette tidspunktet i historien, tror du? Fordi vi er sekulære, ferdige med den kalde krigen og mangler en undergangsfortelling?

– Det kan være noe i det. Klimakrisen er ikke noe nytt, den har pågått i 300 år. Og vi har visst det. Siden industrialiseringen har vi snakket om kostnadene, ødeleggelsen av naturen ... Og vi har ikke klart å takle det. Det har nok forandret apokalypsens ansikt. Men noe annet som er verdt å merke seg er at grunnen til at apokalypsen alltid har eksistert i kulturen er fordi apokalypsen alltid har eksistert i livet. Imperier faller, byer kollapser, naturkatastrofer skjer. Vi har alltid lett etter mening i det. Jeg tror en av tingene som skiller klimaendringene fra tidligere underganger er at det er et globalt problem, et problem vi selv har skapt, et problem vi kan stoppe når vi vil, men som vi velger ikke å gjøre noe med. Det er unikt. De siste hundre årene har vi blitt vår egen verste fiende, og det har skapt en stor kognitiv dissonans i kulturen.

– Hvordan da?

– En av grunnene til sekulariseringen er at vi mer eller mindre har blitt guder selv, med tanke på alle de egenskapene vi tidligere har tilskrevet guder som nå kan oppnås gjennom vitenskap. Vi kan til og med forandre været, om enn ikke så vellykket ennå. Jeg tror det har skapt en eksistensiell maktesløshet, en passivitet. Vi ser hva som kommer, men føler oss maktesløse til å stoppe det. Avhengigheten av nostalgi er derfor veldig interessant, måten kulturen i vesten har stått frosset fast siden rundt 9/11. Man skulle tro at en slik kultur, som klamrer seg til fortiden, er livredd for fremtiden.

– Men vi har også noen futurister som ser positivt på fremtiden. Hvorfor tror du ikke de er overbevisende på samme måte som futuristene på starten av 1900-tallet?

– Problemet er at futurisme har blitt kvakksalverne i Silicon Valley sitt domene. Jeg har jobbet med klimafilm hele mitt profesjonelle liv, og jeg husker i 2012, da jeg jobbet på en klimadokumentar (Chasing Ice, journ.anm), at alle snakket om at Elon Musk skulle redde oss. Problemet er at så mye av den optimistiske futurismen er basert på forestillingen om at vi kan konsumere oss til en bedre fremtid. Som i The Ministry of the Future, skrevet av Kim Stanley Robinson. Altså, han er en smart fyr, men i hans verden er blokkjeden den store tingen som skal hjelpe oss!

- Jeg tror problemet er at folk tror det finnes en løsning innenfor det eksisterende systemiske paradigmet, som er basert på evig vekst. Evig vekst og bærekraft er fundamentalt motstridende.

– Tror du menneskene som produserer disse repeterende kulturuttrykkene, er klar over denne motsetningen? Skjønner de innerst inne at de har kjørt seg fast, selv om de er kapitalister og tror på profitt?

– Jeg tror egentlig folk flest bare vil jobbe. Noen vokste opp med tegneserier og har lyst til å lage tegneseriefilmer, og det får være greit. Problemet er heller at det har blitt det eneste kunstneriske uttrykket. Det at vi har Super Mario-filmen, som egentlig bare er en 90 minutter lang Mario-reklame ... Det er rart at folk er villig til å bruke penger på å se noe sånt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Men jeg tror det er en indikasjon på en kultur som bare vil føle seg trygg. Og til en viss grad forstår jeg hvorfor. Det er skremmende å være i live, det er fint å føle seg som et barn og kulturen vår har gjort det den kan for å infantilisere oss. Så det burde ikke komme som noen overraskelse når vi oppfører oss som barn heller.

– Man kan se voksne mennesker bli defensive på samme måte som barn gjør, når man kritiserer deres foretrukne IP.

– Mhm. Men det vil bli tatt fra oss før eller siden. Det er ikke bærekraftig. Før eller siden kommer vi ikke lenger til å klare å pumpe ut Nintendo Switch-konsoller som om de er godteri. Vesten vil vokse opp før eller siden. Det må den.

– Hva synes du om klimaangst, er det feigt eller berettiget?

– Jeg synes det er fullstendig berettiget. Vi må huske at covid er klima. Det var en av de største forstyrrelsene av sosialt og økonomisk liv i generasjoner.

– Hvordan er covid klima?

– En av de største konsekvensene av å varme klimaet er økt forekomst av spredning av nye virus. Covid er bare starten, bare vent til vi får vår første sopp-epidemi. For det kommer. Covid ble spådd for 30 år siden. Vi så det. Med globale reisemønstre, økt urbanisering og varmere klima får man pandemier. Det er bare det som skjer. Jo raskere alt beveger seg, desto fortere får man en ny pandemi.

- Jeg har stor tro på folks emosjonelle intelligens, evnen vår til å forstå når noe er galt. Vi er fortsatt dyr, fortsatt i harmoni med naturen vår. Vi forstår ikke alltid hvorfor eller hvordan, men vi kjenner igjen at noe er galt. Så selvfølgelig er det berettiget å ha klimaangst.

– Hva synes du om apokalypse som begrep for å beskrive klimaendringene, da?

– Jeg bruker det hele tiden, men har nok ikke tenkt godt nok over det til å svare på det spørsmålet. Noen ganger tenker jeg på myten om Noas ark, at det som antakeligvis skjedde var at det fantes et lokalsamfunn som fryktet massive regnbyger, før regnet kom og én av dem var forberedt. Var det en apokalypse? Jeg tror dette er noe mennesker har forholdt seg til i alle tider, og at dette bare er en av mange apokalypser vi har stått ovenfor. Det er viktig å anerkjenne at Sahara var en av de mest fruktbare stedene på jorda. Det finnes også masse beviser for at pyramidene, Sfinksen og mange av bosetningene rundt i det området, er mye eldre enn det vi har trodd. Jeg synes det er interessant. Noen ganger lurer jeg på om det fantes en betydelig mer avansert menneskelig sivilisasjon, nedgravd i sanden som la seg over landskapet og gjorde det til en ørken. Er det en apokalypse? Det er flere sivilisasjoner og imperier som har kollapset som følge av overforbruk av naturressurser. Dette er bare en stor en. Og gjennom kollaps, så får vi krig, som er det jeg frykter mest av alt, på grunn av avanserte våpen og atombomber som nå eksisterer.

– Hva tenker du om klimaaspektet i Russlands invasjon av Ukraina?

– Det er hundre prosent klima. Krigen i Syria handlet om klima, og Irak handlet om klima, på forskjellige måter. Irak handlet om å styrke USAs strategiske oljeinteresser.

- Oljeprisen er knyttet til dollaren, og er var en av grunnene til at USA har gjort alt i sin kraft for å vedlikeholde sitt globale herredømme over oljen, fordi det per definisjon er slik USA forblir på toppen. Tenk at vi brukte to billioner dollar på den krigen, penger vi heller kunne brukt til å bygge om infrastrukturen til å bli fullstendig bærekraftig. Men vi gjorde det ikke – med vilje, fordi det hadde truet vår globale dominans. Så ja, hvorfor vil Putin ha Ukraina? Fordi han vil ha tilgang til vann og fruktbar jord. Han vet han ikke kommer til å ha det ellers. Det er absolutt et strategisk grep for å forberede seg til det som kommer. Uten Ukraina har ikke Russland noen god havn.

– Når tror du vi kommer til å se klimarevolusjoner?

– Det avhenger av hvordan du definerer det. I form av ustabilitet, så skjer det allerede. Jeg vet ikke når vi kommer til å se en organisert motstand. En av tingene historien ikke forbereder oss på er nivået av propaganda, og mangelen på tilgang til genuin, autentisk informasjon.

- Mange unge defineres i dag politisk av hva internett viser oss, ikke av lokalmiljøene våre. Vi er så opphengt i algoritmen uten alltid å erkjenne at Instagram viser oss hva Instagram vil at vi skal se. Det er ikke sånn en revolusjon bygges og organiseres.