Stengt gitar

Det er heilt umogleg å få stemt gitaren, og snart skal dansen begynne, i salen er alt ein god del folk, dei fleste i salen er nok av dei som har noko med det å gjere pluss kameratane og venninnene deira, alt i alt ein heil flokk, ser eg gå rundt i salen når eg no kikker opp frå skjulet eg har bak det lange håret som heng foran auga mine. Eg står bygd over gitaren og skrur og skrur på ein stemmeskrue, eg skrur den heilt ned og strengen dinglar nesten laus då eg klimprar på den, eg skrur oppover oppover, eg høyrer tonen gli oppover, eg klimprar på to strenger, kan det no være rett? nei framleis surt som berre det, eller? og eg skrur vidare, eg skrur og skrur, opp og ned, eg skrur og skrur og trommeslagaren dunkar alt han er god for og klirrar med cymbalar og bassgitaristen dunkar han også og han andre på gitar står og slår akkord etter akkord og eg får honen ikke stemt denne elendige gitaren min. Eg skrur til og strengen ryk. Eg kastar håret bakover og ropar at strengen rauk. Dei andre held berre fram med bråket sitt.

Det bare var noe med disse innledende setningene fra en av kortnovellene i Jon Fosses Prosa frå ein oppvekst (Samlaget, 1994) som dukket opp i bakhodet mens jeg leste Thurston Moores etterlengtede memoarer Sonic Life (Faber, 2023). En av musikkårets klart mest påventede bøker. Det er flere nydelige beskrivelser av flisete gitarstrenger og prøvende musisering i boken hans, spesielt fra de tidlige årene da han knapt visste opp-ned på forsterkeren og et gledesfullt bråk ble skapt under kummerlige kår, til stort sett laber interesse for omgivelsene. Men også liknende beskrivelser av epokegjørende opptredener på viktige spillesteder senere i karrieren. Han har beholdt sitt noe ukonvensjonelle traktement av gitaren hele veien, mange slitte strenger, men er likevel, med rette, ansett som en av de aller fremste utøverne på elektrisk gitar de siste førti årene. Kanskje spesielt i tandem med sin tidvise makker Lee Ranaldo. Jeg vil si at lyden av de to er noe av det nærmeste jeg kommer himmelriket - det er en klar religionserstatning. Det er ikke bare vakkert, det er som om frekvensene av lydkontakten de har mellom seg lurer seg inn til områder som hittil ikke er nådd.

Sonic Youth

Moore er så klart mest kjent for sine mange år i det virkelig legendariske alternativrockbandet Sonic Youth, som var fabelaktige i hele sin karriere, men som hadde et slags kommersielt vippepunkt noen år i første halvdel av 90-tallet, da flere av deres noe yngre etterfølgere på godt og vondt ble en del av mainstreamen. De tok veien fra temmelig vanskelig no wave-kunstpunk til mer glossy alternativrock, som i kjølvannet av Nirvanas suksess i 1991 katapulterte nær sagt all bråkete ny-rock oppover i de kommersielle divisjonene. Men Sonic Youth fikk et lengre liv da de ikke lenger prøvde å være med på vekst-tanken og heller konsentrerte seg om å være det de er: et eksperimentelt rockband.

Om du av en eller annen grunn ikke kjenner til dette bandets katalog kan jeg nevne noen opplagte høydepunkt. Den meget skremmende men i dagens ører også skjønne singelen «Death Valley ’69» fra 1985 med Lydia Lunch på vokal. Det kunstneriske gjennombruddet med albumet Daydream Nation i 1998, med den rocknostalgiske hiten «Teen Age Riot» som vel er tidenes låt de gangene man hører den, og Lee Ranaldos svevende vakre «Eric’s Trip». Jeg klarer ikke se på et tent hvitt stearinlys uten å tenke på Gerhard Richters kunstverk på forsiden av det albumet.

De ble kjent for et langt større publikum to år senere med velproduserte Goo, denne gang med et vel så ikonisk omslag signert Raymond Pettibon. Kim Gordons låt «Tunic» gir meg frysninger bare av å tenke på, særlig ordene «I think I’m dissappearing, getting smaller every day». Låten handler om Karen Carpenter, et av 70-tallets største mainstreampopstjerner (og en glimrende trommis!) som døde av spiseforstyrrelser. Denne typen mytologisering av spesielle skjebner er gjentagende i Sonic Youths univers. En annen låt som bruker samme ord er vel så magiske «Disappearer». SY er bra når de rocker ut, men aller best når de lar gitarflarn flyte rundt i lytterens bevissthet, så de blir til liflige farger.

Et senere albumhøydepunkt er helt klart Murray St. fra 2002, oppkalt etter studioet deres nede ved Ground Zero på Manhattan, som på flere vis ble ubrukelig etter de to flyene som forandret vesten og verden for godt året før. Dette vil jeg i dag kalle en softrock-klassiker, alt stemmer her, låtskrivingen er konsis og vibbene omfavner lytterne. Hør for eksempel på «Rain on Tin». Aaaah. Det er også strålende ting å hente på deres aller siste album The Eternal fra 2009, og egentlig alle deler av karrieren.

Symbolfigur for undergrunnen

Men Thurston Moore er også legendarisk for sin rolle som en stor symbolfigur - ikke bare for å fremheve gledene ved eksperimentell musikk, samtidskunst, sjeldne jazz-LPer og punkhistorikk i den bredere rockundergrunnen, men også for å være en kroppsliggjøring av den romantiske visjonen mange har hatt av nedre Manhattan på 70-, 80- og 90-tallet, pre- og post- punk, og alt det spennende som skjedde på gateplan den gangen, sosialt og kulturelt. Det var en ganske annen by enn den man som turist kan oppsøke i dag. Den er fortsatt ganske ålreit, men det er et klart inntrykk av at penger har glattpolert byen, og at all den verdiskapning som foregikk den gangen folk kunne bo sammen i rønner og deli-mat var rimelig nok til å overleve på, og det var helt greit, er en umulighet i dag. Men man kan fortsatt finne denne verden gjennom å oppsøke den i bilder, video, lyd og skrift. Og det er det mange av oss som gjør, rett som det er. Gamle New York er et eget land, akkurat som sekstitallet i London og Paris på 20-tallet. Det er mulig å ta turen.

For fans av disse epokene, og av Moores deltakelse i dem, er det så klart helt nødvendig å lese Sonic Life. Detaljrikdommen er enorm, og de mange historisk viktige menneskene som kommer i hans vei, helt fra hans første besøk i byen, folk som var eller senere ble sentrale innen samtidskunst, film, avantgarde-musikk, poesi, pop og rock’n’roll, er rett og slett hoderystende. Det er som å lese verdens fineste telefonkatalog. Det står egentlig vel så mye om folk han har møtt, og konserter han har sett, promotorer bandet har sovet over hos og plater og blekker han har skaffet seg, som det er grundig gjennomgang av kunsten han selv har skapt, og om utviklingen av hans personlighet. Her ligger også noe av problemet, det nærmer seg oppramsing, med en fanzine-redaktørs katalogtro oversikt. Skrivestilen er også litt fanzine-aktig til tider. Selv om han gir av seg selv nå og da, snakker om familien, vennene, barna og sine etterhvert to koner, er det muligens litt for mye postpunk-nerderi til å bli et skikkelig, litterært menneskeportrett.

Det er sikkert mange flere av oss som definerer oss selv ut fra våre interesser og vårt arbeidsliv. Jeg gjør nok det selv. Så det er kanskje også en følelse av at man lar seg irritere av ting man kan kjenne igjen i seg selv. Og man leser glupsk videre likevel.

Yin & yan

Hans tidligere bandkollega og mangeårige hustru Kim Gordon fikk stor oppmerksomhet for sin bok Girl in a band (2015), og den hadde selvfølgelig store kvaliteter, men var hemmet av at hun var traumatisert av banaliteten ved bruddet, mannen hadde funnet en yngre kvinne, og det la et grått lys over mye av det store de hadde utrettet sammen - i alle fall i boken. Som om bandet ble redusert til å være en maskulin rockedrøm. Vel, Moore gjør egentlig ikke verdens største innsats for å motbevise det inntrykket, selv om han riktignok tar endel forbehold og sikkert har et annet syn på overskridelsens natur og guttedrømmer sett fra der han nå er i godt voksen alder. Selv om han skriver godt om eksistensen et band kan ha sammen, på godt og vondt, i en skranglete og dårlig utstyrt bandbuss - eller i deres tilfelle i mange år: en liten van. Jeg har ofte parafrasert kritiker Susanne Christensens ord om paret Gordon/Moore, og derigjennom parets og bandets enorme appell, om at hans mytomani og hennes mytekritikk var yin og yang-elementene som gjorde kunsten deres så pregnant.

Moore går ikke veldig dypt inn i bruddet og i tiden før og etter det, av hensyn som han skriver, men understreker at livet hans forandret seg totalt da han innså at han var fullstendig forelsket i Eva Prinz, og slik er det med den saken.

Backstage-idealisme

Jeg ble også sittende og tenke på tre sterke minner av møter med Moore, som også er relevante til historien han forteller i boken sin.

Det første var på osloklubben So What! i Oslo (der houseklubben Jæger ligger i dag), to dager i 1999. Da var Moore der sammen med multitalentet Jim O’Rourke (som i en periode også var viktig ekstramedlem i SY). De hadde duokonserter og diverse kunstnerisk aktivitet, og det var også visning av en vakker film som etter hva jeg husker i dag var en poetisk fortelling om unge Thurston på gutterommet i Connecticut, der han fantaserer om New York City og dagliglivet der inne, og leser utklipp fra forskjellige punkfanziner og musikkaviser som hang på rommet hans. Etterpå gikk han duknakket (pga lav takhøyde) rundt i tømmerhogger-skjorte og snakket med all fansen, utvekslet adresser og telefonnumre, og oppførte seg som den drømmen av en interessert undergrunnsidealist vi alle trodde han var. Og som han fortsatt er.

Seks år senere på Øya-festivalen i Middelalderparken, der de avholdt en glimrende konsert, ble jeg og en journalistvenn av en eller annen grunn invitert inn backstage, sammen med skandalerockeren Pete Doherty som på det tidspunkt var kjærest med Kate Moss. Jeg tror det var fordi vi møtte på Lee Ranaldo, alternativrockens hyggeligste person. Men det var ikke bare backstage, det var inn i det aller helligste der vi satt sammen med barna deres og spiste opp den gode pizzaen deres og fikk vin og det hele. Det kommer godt frem i Moores bok at samholdet med fans, andre musikere og kontakter man knytter på veien har vært en del av bandets filosofi, om det enn kunne bli litt mer slitsomt med årene, de er jo tross alt på jobb. Doherty var man of the moment, men også ganske langt ute da, og det var sterkt å se Moore snakke dypt med ham, gi ham en faderlig klem, veteranråd, og så sende ham videre ut i sitt usikre liv. Etterpå kom vi oss ned til Stratos sammen med Doherty, men det er en annen historie.

I 2014, et par år etter bandet ble oppløst, var det et litt mindre glamorøst møte. Moore har vært mye i Oslo sammen med sine musikervenner i frijazz, støy og impro-miljøene, ja en liten Norgesvenn rett og slett. Etter bruddet med Gordon, som også ble avslutningen på bandet og hele indie-verdens illusjoner, og hans status var drastisk sunket. Han var bare ein mann. Det var likevel gøyalt å høre ham i samtale med Lasse Marhaug nede i kontorlokalene til NyMusikk på Grønland, om kassett-kultur, noe begge har vært opptatt av lenge. Seansen begynte med at de trakk ut båndet av en kassett, slik at vi kunne lukte på det og komme i riktig stemning. Mmmm. Det var under arbeidet med utgivelsen av en bok om kassettens historie i kunst og undergrunsmusikken at Moore først ordentlig møtte forlags- og sosietetskvinnen Eva Prinz, som også var tilstede. Tidligere hadde hun hatt et forhold med Jim O’Rourke, og det er visstnok traumene etter det som er grunnen til at han rømte til Japan for aldri å returnere. Det var også flere lettere negative artikler om henne her og der en periode, muligens overdrevne, men hun hadde tross alt vært alternativrockens store homewrecker.

Det ble smågufne vibber rundt om i lokalet etterpå, de nusset, og vi følte oss alle litt forsmådde. Teit, men sant. De er fortsatt gift og bor i London, så det er vel snart glemt dette her også. Alt godt til dem begge.

Samtalen om kassetter kan forresten høres her

Hva skjer nå?

Jeg hadde håpet å se Thurston Moore igjen i Oslo på en boksamtale, for eksempel på Tronsmo, men en hjertesykdom han har slitt med en periode, og som ble verre i høst, gjorde at alle aktiviteter rundt boka måtte avlyses eller utsettes. God bedring!

Det er så klart riktig, og fett, å legge ned bandet når magien uteblir. Slik er det altfor få band som har respekt nok til å tenke om sin egen historie. Men om det er ett rockband som vi alle fortjener å høre igjen før verden tydeligvis går under, må det være Sonic Youth. Det har gått noen år nå, kanskje paret kan være på talefot og gjøre noe sammen igjen for a greater good og for kulturhistorien. Kanskje spille en benefit-konsert for et viktig, nedleggingstruet vintage konsertsted i New York, noe sånt.

Enn så lenge kan vi kose oss over arkivmateriale som lekker ut med jevne mellomrom, senest i år med albumet Live in Brooklyn, 2011, fra deres aller siste konsert i hjembyen. Vemodig, men også sterkt å høre på.

Tross sine svakheter, og en betydelig lengde, kan mange som er interessert i denne epoken mer enn gjerne lese Sonic Life, det er beskrivelser av hvordan folk levde før der som virkelig føles som å lese et fint eventyr. Kanskje vi kan håpe på en slik memoarbok fra Lee Ranaldo etter hvert også, han har en annen innfallsvinkel, men en like god observasjonsevne, og har jo en rekke poesisamlinger og andre bokutgivelser på samvittigheten fra før. Forresten folkefinansieres for tiden en liten bok om Lee Ranaldo av festivalen Lyse Netter, der han opptrådte i fjor. De trenger flere bidragsytere, så sjekk bare ut her.