Siden tidenes morgen har vi fortalt hverandre historier. Men nå har vi nådd et punkt hvor narrativet, fortellingen, er blitt overvurdert, mener litteraturviter Peter Brooks. (Foto: Magnus Kölbring / EyeEm)
Alt er en historie. Alle har en historie å fortelle. Det er vår tids demokratiske trosbekjennelse. Og er den ikke sann? Fra din egen livshistorie, både den du forteller til andre og historiene du forteller deg selv («in order to live», som Joan Didion skrev), til sjokoladepapiret, via «Om oss»-seksjonen på alle bedrifters nettsider. Fortellingene er overalt. Strømmetjenestene renner over. Også i politikken finner man dem, fortellinger som forsøker å tegne opp samfunnets utvikling under et distinkt verdensbilde, som man deretter kan knytte seg til og forme identitet rundt, hvilket er hendig i fravær av 1900-tallets gode, gamle politiske system, hvor materielle faktorer og andre objektive interesser i stor utstrekning bestemte hva folk stemte på.
Alt dette er ikke bare positivt. Det kan det ikke være. Og blant dem som er kritiske til denne historiefortellinges tidsalder, finner man også en av dens fødehjelpere.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Forført av fortellingen
I oktober kom boken Seduced by the Story. I den vendte litteraturviter og forfatter Peter Brooks tilbake til et tema han ofte har besøkt før: narrativet. I 1984 skrev han Reading for the Plot: Design and Intention in Narrative, som ble en klassiker. Brooks mente at narrativer er noe dypt menneskelig, og koblet konseptet historiefortelling til Freuds begjærsbegrep. Lysten til å lese videre ble ifølge Brooks drevet av en slags tekstens erotikk. Noe lokket deg videre, ett og ett avsnitt av gangen. Et narrativ.
40 år senere mener Brooks at narrativiseringen har spunnet ut av kontroll. I et intervju med den tyske avisen Die Zeit denne uken, bejamrer Brooks seg over det han kaller «storyfiseringen av virkeligheten».
– Det pleide en gang å være noe som het politisk talekunst, retorikk, som man lærte bort på skolen. I dag handler det bare om å fortelle en historie, sier han til avisen.
Gjør oss sårbare
Når alt er historiefortelling, er det den som forteller de beste historiene som vinner, mener Brooks. Det gjør folk mer sårbare for folk – politikere, selskaper, og så videre – med dårlige intensjoner. Første setning av Seduced by the Story lyder som en advarsel det allerede er for sent å ta inn over seg: «There’s nothing in the world more powerful than a good story. Nothing can stop it. Nothing can defeat it».
Siden 1970-tallet har Brooks prosjekt vært å hevde at narrativer er en nøkkel til å forstå både en selv og omverdenen. Etter Reading for the Plot fulgte Brooks opp med Body Work: Objects of Desire in Modern Narrative (1993), Psychoanalysis and Storytelling (1994) og Law's Stories: Narrative and Rhetoric in the Law (1996).
Bruken av ordet narrativ har for øvrig eksplodert i norske medier, meldte nylig den nye politiske nettavisen Altinget. For ti år siden ble ordet brukt 336 ganger.
I fjor: 1919.
Begjæret etter mer
Begjæret etter historier har vist seg umulig å stagge. Vi vil ha mer, mer og så vil vi ha mer. Netflix-sjef Bela Bajaria uttalte noe lignende i et intervju med kulturmagasinet The New Yorker: suksess handler om å innse at «folk liker å få mer».
Reklamebransjen forsto narrativenes betydning tidlig. Politikerne gjorde det med Ronald Reagan. Reagan, amerikansk president fra 1981 til 1989, og skuespiller før det, regjerte medievant «per anekdote», som Brooks formulerer det. Han inviterte ofte folk opp på talerstolen for at de skulle få fortelle sin historie. Han forvekslet, sier Brooks til Die Zeit, nærmest virkeligheten med filmene han hadde spilt i tidligere.
Også innen andre felt grep historiefortellingen om seg. Innen filosofisk etikk oppsto ideen om at enkelte moralske spørsmål utelukkende kan forstås gjennom narrativer. I næringslivet, stadig mer styrt av spekulative investeringer knyttet til en usikker fremtid, handlet det om å presentere et narrativ som folk kunne tro på, og forhåpentligvis spre videre. Elon Musks ambisiøse teknovisjon for sine selskaper, med påfølgende astronomisk stigende aksjekurser, kan tjene som et tydelig eksempel. Så tror ikke folk lenger på historiene de er blitt fortalt, og aksjekursene går ned.
I boken «Seduced by Story» (176s, 2022) ser litteraturviter Peter Brooks på fortellingenes kraft med et kritisk blikk. (Foto: Penguin Random House)
Meningsløse fortellinger
Da George W. Bush i 2000 presenterte sin nye adminstrasjon, understreket han de veldig amerikanske fortellingene de ulike ministrene representerte, og det var da Brooks pipe fikk en annen lyd. Han spurte seg: Hva var poenget med dette? Joda, en skal sikkert lytte og ha empati, men disse historiene, de er jo så tankeløse? Dårlige?
Den type historier møter man nå overalt, mener Brooks. «En meningsløs opphøyelse av historiefortelling», som han formulerer det til Die Zeit.
Brooks tror riktignok fortsatt at historier er en viktig del av livene våre. Men vi må ikke forveksle dette med selve livet. Brooks maner frem den franske filosofen Paul Ricœur: «vi blir våre egne livs historiefortellere, men vi er ikke våre livs forfattere». Det er mye vi ikke har kontroll over.
– For tiden visker storyfiseringen av virkeligheten ut disse grensene.
Brooks er videre bekymret for at vi har mistet av syne grensene for hva historiefortelling kan og ikke kan gjøre, og peker samtidig på en nødvendighet:
