Supersonisk sommer i Moss

Det så mørkt ut. Det var et dystert lokk over hele himmelen og evighetens sprinkleranlegg var påskrudd. En lang arbeidsuke og de uunngåelige ringvirkningene av en årlig sommerfest hadde tatt eierskap til brorparten av kreftene. Det var et tungt lokk der også. Da jeg lett skjelvende tok opp mobilen for å sjekke forholdene i Moss, gikk det opp for meg at det sto enda verre til der nede. Festivalnavnet Lyse Netter hadde nå fått en bitter ironisk klang. Fullt forståelig å droppe reisen til en annen by for å stå ute i regnet med blå lepper. Det hadde dessuten allerede startet, i den optimistiske 12-tiden. Men så var det dette med min betydelige hunger for denne typen opplevelser, da, og også en følelse av forpliktelse til og ønske om å støtte folk som gadd å prøve å skape noe skjønnhet i denne verden. Jeg gikk inn for å i det minste donere en slant - så kom jeg på at den brasilianske perlen Joyce hadde spilt konsert kvelden før med norske musikere som Henriette Eilertsen, Håvard Wiik og Nikolai Hængsle - det hele satt sammen av den hengslete supertrommisen Olaf Olsen, og rapportene begynte å tikke inn om enorme kick. Lørdagsprogrammet hadde flere potensielle høydepunkt enn jeg klarte å huske.

Før jeg rakk å angre hadde jeg tatt på skoene, merkelig nok pakket med en bok og tre aviser til turen (når skulle de tas i bruk, spesielt den nye essaysamlingen i hardback på 599 sider når jeg glemte å ta med mer hardført regnbeskyttelse enn en paraply?) og kommet meg ned til Oslo S uten å sjekke rutetidene først. Det viktigste var å komme i gang. Vips så var jeg i Moss, på kortere tid enn jeg noen ganger bruker på vei hjem fra jobb i sentrum i Oslo. Og nå satte sprinkleranlegget i gang for fullt - fra stasjonen tok jeg følge med Marius fra Kafé Hærverk som hadde vært der dagen før og klokelig hadde på regntøy og med hansker i sekken. Men fra vi ankom det vakre festivalområdet i Møllebyen med sine mange små venues inne og ute, var egentlig været glemt. Hedersmann Ando Woltmann sto i en regnvåt liten bås og var DJ mellom slagene, den hypnotiske grooven av «Rain» med The Beatles satt tonen ved ankomst. En god en. Så gjenkjente jeg et par andre folk jeg ikke kjenner gjennom annet enn felles sterk musikkinteresse - forøvrig et fellestrekk for store deler av publikumet denne dagen. Etter en noe affektert «vente 45 minutter før det første plastglasset» var resten av dagen himmelsk, og både innholdsrik og avslappende, uten den trettheten som ofte inntreffer i løpet av lange festivaldager. Altså, jeg var ikke der på jobb, jeg ønsket bare å oppleve noe fint, så i stedet for enda en lang og detaljert rapport fra en dag i min fritid fikk jeg mest lyst til å bare nevne seks høydepunkt.

Lokket over hodet mitt ble for alvor løftet av innendørs-konserten med Laraaji (81) og Mary Lattimore - litt meditativ bruk av prosessert gong, harpe og andre instrumenter reddet dagen, og ekstra fint å tilfeldig bli sittende mellom Nick Drake-venn Joe Boyd og den flamboyante undergrunnsfilosofen Ian Svenonius. Deltakerne på festivalen var i stor grad å se rundt på området, de dukket opp på scenen i hverandres konserter og hang også med publikum, sjekket ut Stian Carstensen, Tuva Syvertsen og alle de andre norske monarkene. Jeg ble introdusert for en rekke interessante personligheter som har satt sitt lille men viktige preg på alternativkulturen. Men like gøy var det å hilse på folk jeg kjenner og såvidt kjenner fra regionen - tydelig stolte over hva Moss hadde å bidra med denne dagen.

Det var ikke bare undergrunnshistoriens kulthelter som sto på plakaten, der sto også Heidi Bjerkan, som på sin rolige måte har vært med på å forandre mat-Norge med sin kongstanke bak Credo i Trondheim - forøvrig en av få luksusrestauranter som har arrangert jazz, rock og impro-konserter. De hadde en av bodene, og man fikk en helt ny energi av en servering med potent sild, potet, dill, syltet løk og rømme sammenliknet med vanlig mer banalt spicy festivalmat. En liten men veldig fin del av feelingen av at dette ikke er helt som andre festivaler.

Musikken til Bertrand Burgalat er snodig men sjelfull, svært godt hjulpet av bandet Catastrophe - sjarmerende franskmenn og -kvinner som hadde en løs innstilling til sceneshow og hierarki men var veldig flinke for det. Et ekstra løft å høre teatralsk fransk lounge-art-disco-pop med en improviserende norsk strykerseksjon med blant annet de geniale snusmumrikene Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe i grava.

Det franske kollektivet var heldigvis like etterpå også backingband for Sean O’Hagan, som har vært en personlig favoritt for meg i rundt 30 år. Selv da et av hans prosjekter the High Llamas hadde et visst kommersielt momentum og han var i posisjon til å jobbe med Brian Wilson var konsertene alltid skjøre, spinkle og merkelige greier. Vi som var tilstede elsket ham uansett den gang - og nå. Jeg ble rørt av første strofe han sang her i Moss. Få hits ble fremført, det hele startet med deler et underlig verk som ble øvd inn foran publikum før konserten, og en av sangerne prøvde seg på trommesettet fordi de følte det kunne være en god idé der og da. Det var ikke bare håndtegn om når det kom nye temaer i låtene, han forklarte musikerne underveis i mikken. Seans datter var med på hverdagslig men rørende vokal, i en lånt norsk allværsjakke og fotballskjerf. Superfansene Elvira Nikolaisen og Sondre Lerche sang flotte sanger - og da de alle sluttet med en virkelig bevegende utgave av Pete Seeger og andres folk-anthem «If I Had A Hammer» føltes det som å være tilstede på en essensiell visefestival på ukjent tid og sted der vi gjennom musikken kunne endre opinionen. Og en bekreftelse på hvordan denne festivalen på ingen måte er u-profesjonell, men kanskje en smule anti-profesjonell. Start-tidspunktene på nettsiden ble stadig endret, men det føltes bare som at man kom på bedre ideer for optimalisert lykke.

Jeg må innrømme at jeg kvapp til da jeg så den britiske kulthelten Lawrence ankomme området i sin ikoniske caps med blå plast-visor og pilotbriller. Noen husker ham fra det strøkne britiske indie-bandet Felt på 80-tallet, eller mer outrerte Denim i britpop-epoken, eller for dokumentaren Lawrence of Belgravia om den fattigfornemme popdrømmeren som bodde i kommunal leilighet men fortsatt hadde visjoner om sin kommende storhet. Og den har vel på et vis inntruffet på medium nivå med bandene Go-kart Mozart og nåværende Mozart Estate. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men dette ble dagens overraskelse - potent glampunk med en vokalist i toppform, som en skjerpet Mark E. Smith, kanskje og med et samkjørt band som virkelig fyrte av i låter med refrenger som «I'm living on a tenner a day / Goodness gracious, a tenner a day»! og «We're gonna make a record and put it out on Record Store Day!». Bassisten minnet om Mike Watt i storhetstiden, og trommisen var tydelig av dem som mener at cymbaler er feigt, for han hadde ingen slike, ei heller hi-hat. Men det svingte for det.

Min lykkeligste time hittil år inntraff oppe i det store og lekre studioet til den ytterst sjelfulle festivalkuratoren Emil Nikolaisen inne på området. Dette fungerte også som en backstage for festivalens store og små stjerner, men var også en slags venue - glidende overganger. Jeg satt og så på Colm Ó Cíosóig, trommeslager i dypt elskede My Bloody Valentine, og andre rolig rigge opp til en eller annen all-star jam. Det tok tid men det gjorde ingenting, for den viktige fyren Richard Norris var DJ imens det pågikk. Han har fortid fra punk, psykedelia, acid house og annen beslektet musikk, med store prosjekter som The Grid og Beyond The Wizards Sleeve. Etter å ha hørt ham være uhyre medrivende DJ her gikk jeg rett inn og bestilte hans ferske selvbiografi. En av mitt livs definitive favorittsjangre er britisk freakbeat og psych fra 60-tallet, som også gjør seg meget godt som dansemusikk når det blir spilt høyt på et godt anlegg. «Anymore Than I Do» av The Attack, «How Does It Feel» av The Creation, «Path Through The Forest» av The Factory og så videre. Når jeg hører slike låter mister jeg det helt. Plutselig var det som å være i en gammel film, Blow Up eller noe, med rare menn i dress og mørke solbriller på som danset med franske skjønnheter i en stakkato stil man sjelden ser nå til dags. Eventuelt som en vellykket dag på The Factory på Manhattan. Amerikanske låter som «My Little Red Book» av Love og «Open My Eyes» av The Nazz fikk bein og øyne til å gå i kryss på flere av oss - og det var ekstra rørende i og med at Emil Nikolaisen har jobbet med Todd Rundgren, som var med i det bandet i starten av karrieren.

Jeg måtte ut og roe meg, og klarte å kapsle meg inn i meg selv på den fantastiske og for anledningen stappfulle bokkafeen House of Foundation - der en av nypsykedeliaens fødselshjelpere, den skjønne Pete Kember hadde en fantastisk dronete, høylytt, sjelfull og rytmisk solokonsert. Han har bakgrunn fra Spacemen 3, Spectrum og som Sonic Boom. Musikk som er en del av min oppvekst men som også er tidløs og har appell for nye lyttere i dag. Dette har et åndelig-religiøst aspekt ved seg, vil jeg si. Folk begynner å oppføre seg eksentrisk, men jeg bare lukker øynene og danser svevende i mitt indre. Jeg kommer på et viktig MTV-program tidlig 90-tall som het 120 Minutes som spilte endel slik musikk, og det var et intervju med da oppløste Spacemen 3 som gjorde dypt inntrykk. Kember og hans tidligere blodsbror Jason Pierce satt med svært mørke solbriller på i hvert sitt studio og snakket kunst-narkotisk og bedrøvet om brutte bånd og skjøre nerver.

Jeg rakk noen låter med norske Moon Relay, men brukte litt tid til å ringe diverse hoteller uten hell - mens jeg koste meg med freakbeat fra DJ-en glemte jeg å sjekke togtider og siste hadde gått. Den spesialoppsatte nattbussen var utsolgt. Det var liksom ikke så nøye der og da - musikken var viktigst, dessuten var det et element av magisk realisme over hele festivalen som gjorde at jeg regnet med at noe plutselig ville materialisere seg. Og én eneste ledig plass kom selvfølgelig i siste sekund mens jeg sto der på måfå. Inn til Oslo diskuterte jeg northern soul-kulturen, acid house-epoken, Myllarguten, garasjerock fra Boston, norsk musikerutdanning og barneoppdragelse med en skotsk bekjent som forklarte at han hadde spilt sekkepipe store deler av livet. Det føltes som en helt naturlig samtale med tanke på hvor vi befant oss mentalt etter en opplevelse som Lyse Netter. De fleste vil nok komme tilbake neste gang, men det slår meg at denne merkelige familiesammenkomsten også har internasjonal appell. Såpass spesielt herlig og inkluderende var det.