Susannas uendelige skrik gjennom naturen

Det såkalte norske jazzeventyret har mange flere kapitler. På lørdag har St.Hanshaugens stolthet Susanna en stor konsert på Munch sammen med Oslo Sinfonietta, der mer ny musikk vokser ut av Charles Baudelaires grusomt vakre poesi. Hun har også en ny EP ute nå som heter The Harmony of The Evening, utgitt på hennes eget label SusannaSonata. Hun er en artist som ser nødvendigheten av å gjøre ting selv, men karrieren hennes er også preget av mange samarbeid. Og denne karrieren har nå vart i to tiår. Kongsberg-kvinnen har mye å være stolt av.

Du kan feire 20 år som plateartist nå. Det har vært gøy å følge deg disse årene så langt. Når du setter på debuten List of Lights and Buoys, i den grad du gjør sånt, kjenner du deg selv igjen, eller smiler du av mer ungdommelige valg og stilistiske ønsker du hadde den gangen?

— Hehe ja det er ikke så ofte jeg hører på de eldre tingene, men det hender jo at jeg snubler over det. Eller for eksempel skal sjekke hvordan «originalen» er. Noen ganger har jeg også opplevd å høre musikken på en kafé eller lignende, og jeg har tenkt «å hvem er det igjen" før jeg innser at det er meg, haha. Jeg synes utelukkende det er gøy å høre, faktisk, det gir meg masse minner om prosessen som førte til resultatet. Det tar meg tilbake til den tiden da jeg lagde låtene eller vi arbeidet med plata.

Det er mange nye prosjekter og forskjellige vinklinger i kunstnerskapet ditt, fra det intime til det mer prangende - fra psykedelisk folkrock til kammermusikk til vakre piano-covere av AC/DC og tilbake igjen. Uten at det noen gang er tvil om hvem det er som er avsender. Er dette nødvendig for å kunne holde på din egen kunstneriske nysgjerrighet?

— Jeg tror jeg har vært helt avhengig av å la alle de musikalske retningene i meg kunne eksistere og utfolde seg samtidig. Det er mer som en viltvoksende plante enn som en planlagt strategi. Jeg har gått dit kreativiteten har ført meg, og det er et såpass galskapandes liv å være kunstner at om jeg ikke skal følge mitt kreative hjerte, kan jeg like gjerne gjøre noe annet.

Følg hjertet, Susanna. Du har også drevet plateselskap i flere av disse årene. Kult å ha kontroll over egen produksjon, men sikkert også noe av et Sisyfos-arbeid i den trange nye virkeligheten for innspilt musikk. Men du holder motet oppe, kan vi klare å bygge et nytt fellesskap der nede?

— Ja, i snart tretten år har jeg drevet plateselskapet SusannaSonata. Tida flyr! Jeg tror mye av grunnen til at jeg fortsatt gir ut musikk er fordi jeg har dette selskapet, og styrer både det kunstneriske og det forretningsmessige. Det har vært litt av en ferd så langt, og jeg blir vel mer og mer dystopisk på vegne av både innspilt og levende musikk. Men jeg har samtidig også troen på felleskapet, som du nevner, og nye måter å gjøre ting på. Så jeg er en optimistisk pessimist.

Annonse

Du gir ikke bare ut deg selv der, det har kommet flere interessante ting, nå sist det muligens selvforklarende prosjektet Brutter med Christian og Fredrik Wallumrød. Klarer du å selge inn det for nye kunder og lyttere?

— Jeg tror det! Det er et arbeid i kontinuerlig utvikling, men jeg synes det er veldig spennende og interessant å arbeide med andres utgivelser også. Så det blir det mer av. Det trengs selvfølgelig mer ressurser på den fronten; det er egentlig det som hindrer meg fra å ikke gi ut alt jeg vil og får tilbud om. Til tross for at markedet på mange måter sprenges av all ny musikk som gis ut, er det et stort behov for plateselskaper som kan utgi og spre ordet om musikken. Og det er et behov for plateselskap som ikke først og fremst er opptatt av å skaffe seg masterrettighetene til masse innspillinger slik at selskapet deres blir mer verdt til den dagen de skal selge. For det synes jeg ikke er et godt miljø for bærekraftig skaping og utøving av musikk. Don’t get me started!

Lytt til Brutter her.

Nei, det er ofte mer behagelig å snakke om det kunstneriske. I senere år har du med hell jobbet mye med tekstene til poeten Gunvor Hofmo, et materiale som du i det siste har turnert som duo med Harald Lassen. Og et skikkelig høydepunkt så langt i karrieren må være hvordan du har fått angrepet tekster fra Charles Baudelaires Les Fleurs du mal og presentert dem på din helt egen og naturlige måte, flere ganger. Hva slags kick er det du får av disse tekstene, og hva har noen tekstlinjer fra midten av 1800-tallet å fortelle mennesker av vår moderne verden?

— Jeg synes det er vanskelig å forklare kicket, men diktene til Baudelaire i denne spesifikke oversettelsen av Anthony Mortimer har skapt et ras av musikk i meg. Jeg elsker det billedlige men også alle lagene i tekstene. Det er en helt enorm stofflighet i materialet, som for eksempel ledet meg inn i kassettsusingen til Stina Stjern, og derfra har tatt meg videre til store tekstilpaneler og den visuelle iscenesettelsen av musikken. Å synge disse tekstene er nærmest en religiøs opplevelse.

Du er nettopp ute med en ny EP som heter The Harmony of The Evening. Flott tittel, men hva er dette for noe prosjekt egentlig?

— Ja! Dette er en EP med fire låter fra Baudelaire-syklusen innspilt med KORK. Disse fire låtene er arrangert av Jarle G. Storløkken, og én av dem er komponert av Stina Stjern, i utgangspunktet for kassetter. Tekstlig behandler disse diktene tiden, som går og går, og brutalt suger livet ut av oss, i The Enemy, en meditasjon (eller andakt i nynorsk oversettelse) til sorgen, og til slutt kveldens harmoni der vi formelig kan høre kronbladene lukke seg i solnedgangen. Innimellom disse sangene kommer Stinas Rose-Pale Dawn. EP’n er en slags epilog til albumet Baudelaire & Orchestra som utkom i fjor. 

Det var vellykket, vil jeg si. Lørdag kveld skal du ned til det der skjeve bygget ved siden av den i mine øyne sterke skulpturen The Mother av Tracey Emin. Konsertene på Munch kommer liksom med en medgift av de kulturelt viktige hendelsene i det gamle museet på Tøyen back in the day med Bill Evans og norsk avantgarde-jazz. Er konserter i gallerier og museer «noe annet» enn å spille på Rockefeller eller en basic jazzfestival?

—Ja, det er helt klart noe annet å spille i museer og gallerier, og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å ved flere anledninger spille på gamle Munch da de sveivet i gang live-programmet igjen etter mange års stillhet. Jeg liker spesielt godt de nære forbindelsene mellom kunstartene, som blir så tydelig i sånne hus og sånne settinger. Og jeg er glad for at både Munch og Henie Onstad har blitt ganske aktive på dette feltet. Viktig å understreke at disse stedene bør få lov til å være scener og plattformer for mer eksperimenterende uttrykk. Med dagens ekstreme kommersialisme føles det som det snart kun er A-ha og Aurora som kan spille noe som helst sted, og tjene inn utgiftene forbundet med konserter kun ved billettsalg. Utsolgt = alfa omega = livets rett i kulturbransjen i dag.

Æsj. Hva kan vi vente på konserten du har på lørdag?

— Det blir premiere på nytt samarbeide med solist-ensemblet Oslo Sinfonietta. De er helt rå, og Jarle Storløkken og Jan Martin Smørdal har skrevet nye arrangementer til denne besetningen, pluss at Jan Martin har komponert noe ny musikk for anledningen. Vi skal bruke scenografien som opprinnelig ble laget til Baudelaire & Piano på Henie Onstad i 2020 (av Thale Kvam Olsen), og lysdesign gjøres med utgangspunkt i noen av Munchs bilder; fargebruk og strek, sånne type ting. Jeg har med meg Stina Stjern på kassetter og koring, og Christian Eggen dirigerer. Så dette blir en festaften i Festsalen!

Sjekk også tidensand.no jevnlig for flere saker.