Susanne Christensen: – Det er noe provinsielt i Oslo og noe nyskapende i provinsen
Vi tok en prat med Susanne Christensen om Norsk kunstårbok, som hun er redaktør for, og det utviklet seg til en samtale om det litterære ordskiftet og krakilske kritikere.
– Introspeksjonen der man spør seg selv, hva syns jeg egentlig om det jeg akkurat leste, om den filmen jeg så ... den står i fare for å gå til helvete, sier Susanne Christensen. Foto: Pernille Marie Walvik/Oktober forlag
Norsk kunstårbok er blitt utgitt siden 1992, og er den eneste boka om norsk kunst som utgis årlig. De to siste årene med litteraturkritiker og essayist, Susanne Christensen, som redaktør.
– Så, hvordan er tilstanden i norsk kunst, Susanne?
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
– Kunsten er alltid i forandring, den svarer på ulike verdens- og livssituasjoner, og er hverken i en bedre eller verre tilstand enn verden for øvrig, men kanskje er jeg blant dem som tror på forestillingskraftens utopiske potensial og kunstens kritiske muligheter, svarer Christensen.
Norsk kunstårbok 2022
Susanne Christensen (redaktør) Har utkommet årlig siden 1992 (30-årsjubilieum i år!) Utgis av kunstbokforlaget Uten tittel
Hennes redaktørprosjekt, forteller hun, har vært å flytte boken ut av hovedstaden.
– Tidligere, hvis man ville være cutting-edge, har man søkt seg til de store byene. Inntrykket var at man i distriktene drev med «hobbykunst», at det var et nesten primitivt forhold til kunst. Men Norsk kunstårbok viser at de som virker utenfor Oslo i mindre grad har behov for noen tilknytning til hovedstaden. Det er noe provinsielt i Oslo, og noe nyskapende i provinsen, de er mer knyttet opp til internasjonale diskusjoner.
Det handler også om den stedsspesifikke kunsten, ifølge Christensen. De har kvittet seg med forestillingen om at man skal sitte på kafé i Oslo og snakke om Derrida.
– I provinsen foregår en langt mer direkte og politisk diskurs som knytter seg til de faktiske stedene der problematikken er. Som i Kirkenes, Svolvær, der man faktisk ser isen smelte eller må forholde seg til russiskættet befolkning hver dag.
En kunstårbok er tradisjonelt sett oppsummerende, en retrospektiv gjennomgang av året som var, sier Christensen. Selv synes hun det er mye mer interessant å lese lengre, essayistiske tekster, tekster som kan ta tankene ned i et lavere tempo, som behandler temaer på en nyansert, langsom måte. Derfor har hun forsøkt å styre boken mot en utforskende form. Hun kaller boka «billedkunstens svar på tidsskriftet Vagant».
– Verden vi lever i blir stadig mer diffus. Introspeksjonen der man spør seg selv, hva syns jeg egentlig om det jeg akkurat leste, om den filmen jeg så... den står i fare for å gå til helvete. Derfor er vår kunstbok er et forsøk på å favne det store bildet, gi et godt og mangfoldig overblikk. Det er viktigere enn noen gang at man tar seg tid til å fordøye og reflektere.
– Du må bruke et nyansert språk hvis du skal forholde deg til kunst. Altså, du kan ikke bare si at det bildet er blåfarget og der er det en firkant. Du må spørre hvorfor firkanten er blå. Du må komme inn i en spørrende tilstand, nesten som å dagdrømme, hvor du bruker språket til å finne forskjellige nyanser. Det er en spennende verden å være i, litt som når du spiser sopp* og plutselig oppdager detaljrikdommen i verden, og erfarer at perspektivet utvider seg.
Det samme opplysningsidealet som man finner hos tidsskriftene, altså.
– Jeg følger nøye med på Vagant, de forskjellige debattene som nå foregår om tidsskriftenes levekår. Jeg har vært bekymret for situasjonen i årevis. Forlagene har jo tradisjonelt tatt på seg et ansvar, og med det vernet om tidsskriftene. Det har vært en klassisk tankegang, en del av et opplysningsideal, at man bruker overskuddet fra de lønnsomme utgivelsene til å investere i en intellektuell offentlighet hvor det litterære ordskiftet har en tyngde. Plutselig later denne måten å tenke på til å være borte fra forlagene.
Hun fortsetter:
– Bergen har vært et sentrum for denne type litteraturkritikk. Alle de arrogante folka som nå løper rundt i verden, Bernhard Ellefsen, Frode Helmich Pedersen, Preben Jordal, Audun Lindholm, Johannes Grytnes, Carina Beddari, vi er alle fra den samme bergensfamilien. Jeg husker at det pleide å være en nesten krakilsk uenighet, utrolig steile fronter innad i litteraturmiljøet, men det var noe vi tillot oss den gang. Det var en konsensus om at vi gikk superhardt ut, og i de lange, argumenterende artiklene vi skrev, handlet det ofte om hvem som mest elegant kunne uttrykke obsternasig uenighet. Man duellerte med hverandre, det var gentlemansmåten å drepe hverandre på. Vi delte likevel alle sammen overbevisningen om at man i denne slags diskusjoner alltid snakker om noe imellom oss, som er kunsten. Den er livsnødvendig for oss, og for verden for øvrig.
– Hvordan står det til i dag?
– Trykket er borte. Det finnes færre flater å skrive i og diskutere på, saker og ting er blitt mer strømlinjeformet. Det er ikke det samme å lese de krakilske kritikerne i avisene som i Vinduet eller Vagant. Men tidsskriftene har jo ikke penger til å honorere godt nok, så da blir det sånn. Selv har jeg forflyttet meg ut av litteraturens verden, det føltes i ettertid for begrensende dette evige maset om hverdagslivet, som alltid medfølger diverse dogmer om hvor «vildt» man kan tillate seg å tenke.
