– Symptomatisk for hvordan kommunen behandler kunstnere

– Det er mange måter kunstnere kommer inn i arbeidet sitt på, men felles for dem alle er at du trenger et sted å arbeide ut i fra, sier kunstner Marthe Ramm Fortun.

De siste årene har det stedet vært Ila pensjonat for mange av Oslos kunstnere. Det nybarokke, men kanskje først og fremst gule, huset er et ikonisk bygg i Oslos indre skyline. Det ble bygget i 1921 som kommunalt hybelhus, og ble senere hospits for rusmisbrukere, noe det var frem til 2015. Fra 2016 var det et asylmottak for nyankomne flyktninger, men da antallet flyktninger gikk ned ble mottaket i 2018 stengt. Siden 2019 har bygget huset kunstnere.

Nå ønsker byrådet å utrede om bygget kan huse flyktninger fra Ukraina. Men allerede før svaret foreligger, har kunstnerne fått beskjed om at de må ut til sommeren.

Innsiden av bygget er slitt. I trappeoppgangen føles det som en ærverdig, men opppusningsklar skolebygning. Bak anonyme dører holder kunstnerne til.

Bak en av dem finner man Marthe Ramm Fortun. Hun er en av dem som forrige uke skrev under på oppropet om å bevare atelierene på Ila og i Myntgata. Oppropet er nå sendt inn til bystyret og skal behandles.

Fortun flyttet selv inn på Ila så sent som i januar, men har holdt til der lenger enn det, gjennom arbeidet ved galleriet Femtensesse, som også holder til i det gamle pensjonatet. I praksisen sin har Fortun henvendt seg direkte til byen rundt, blant annet ved å ta i bruk reklameflatene på bussholdeplassene i nærheten, samt en performance-serie, som har foregått midt i rundkjøringen og i en fontene på Kiellandsplass. Tanken bak å søke atelier her var å fortsette dette prosjektet.

– Uforutsigbart

Fortun mener at prosessen rundt Ila pensjonat er symptomatisk for hvordan kommunen behandler kunstnere.

– Man forvalter rommene som kunstnere kan disponere på en måte som er veldig uforutsigbar, sier Fortun.

Og eksemplifiserer: Før hun i januar fikk tildelt atelier på Ila, holdt hun til på Olaf Ryes plass. Egentlig kunne hun hatt det atelieret i fem år fremover, men det fikk hun vite først etter at hun hadde flyttet ut og takket ja til ny kontrakt på Ila. Hun trekker også fram episoden hvor kulturetaten etterfakturerte for felleskostnader for atelierene i Kirkeristen, hvor en kunstner fikk en regning på godt over 100 000 kroner. Saken er omtalt i blant annet Klassekampen.

– Kanskje er det en forventning i forhold til genetrifiseringsprosessen at kunstnere kommer inn og sanerer områder, lurer Fortun.

– Man skal jobbe i tomme næringslokaler og ha en viss opportunisme. En kunstner skal være grei og takknemlig og kaste seg rundt på en måte.

Sted og synergi

At kunsterisk praksis ikke skjer uavhengig av sted, synes også å være en glemt faktor, mener Fortun.

– Kunstnere kommer inn i en kort periode i bygd som ikke lenger er egnet til sitt opprinnelige formål, og så skaper kunstnerne kanskje en bærekraftig situasjon for sin arbeidsvirksomhet.

Og så må de flytte igjen.

Fortun spør seg om det er en fornuftig bruk av fellesskapets midler å hele tiden røske opp bærekraftige initiativer.

– En studiopraksis er ikke alltid konvensjonell. Selv et lite rom til å tenke i kan være viktig. Det behøver ikke å være stort og med alle fasiliteter, men at du har forutsigbarhet, at du vet hvor lenge du kan oppholde deg et sted, det er viktig.