Syv hundre kunstnerbøker og en ny rockestjerne

Gratulerer med helg. Etter barnetoget søndag kan du droppe fyll og mas og heller gå hjem og lytte utdragene fra Pet Souds Sessions som nettopp er kommet på CD, og sikkert er på strømming. Det er 60 år siden Beach Boys-originalen utkom, og det er fortsatt en kilde til stor melodisk og kreativ begeistring - selv om det er gamle dager er ønsket om menneskelig utvikling og gleden over eksperimentering veldig energisk og tilstedeværende her og nå. I dette brevet kan du lese om kunstnerbøker, om rockvokal og om nye filmer.

Men først vil vi rette en takk og si hvor mye vi savner bokdesigner og menneske Egil Haraldsen, som brått gikk bort rett før helgen. Denne stilige karen var en leser av rang som forstod hva forfatteren ville eller burde ville, et menneske som var interessert og hadde humør, en som brukte byen og var sosial på gamlemåten, og var intenst opptatt av typografi og det han holdt på med, og som inspirerte andre. Du har helt sikkert sett arbeidet hans, i mange år gjort i tospann med Ellen Lindeberg i byrået EXIL design, på utallige bokomslag for Oktober, Kolon og andre forlag, samt filmplakater, tidsskrifter og så videre. En lang linje fra sortkledd 80-tall til dagens brede vifte av inntrykk. Mange vil nevne hvordan han med sitt arbeid endret synet på Dag Solstads forfatterskap da han plutselig satte anførselstegn rundt navnet på omslaget, og igjen gjorde ham moderne og til noe for seg selv. Andre vil sikkert trekke frem andre aspekter ved ham, i en utvikling som fortsatte helt til det plutselig ikke var noe mer. Vi priser hans minne, og vet at vi vil komme borti en del av ham via arbeidet tusenvis av ganger i årene fremover når vi dumper over en god norsk roman. Takk!

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Roar blir en Backstreet Girl

Det umulige er mulig: Backstreet Girls er tilbake med nytt gjennombrudd, utsolgt Rockefeller-konsert, sterkt nytt album, og ikke minst ny vokalist i Roar Leren.

Dette er en lykkelig historie om et band som har overlevd mot de fleste odds: Boogierock-bandet Backstreet Girls. Mange dumme karrierevalg, personlig livstilsslitasje, uflaks, nye trender og musikkstiler, aldring, og så videre. Men sannelig står de ikke igjen som norsk rocks største vinnere, over 40 år etter at de startet. Det så likevel stygt ut da den legendariske vokalisten Bjørn Müller gikk bort, akkurat de var på en turné som markerte deres triumferende tilbakekomst. En ganske så uerstattelig skikkelse, som fikk enorme posthume lovord i media og overalt. Men bandet må videre for hedre ham, kom gitarist og ekstremlåtskriver Petter Baarli fram til. Sammen med den forholdsvis unge og i hvert fall veloljede rytmeseksjonen Gaute Vaag på bass og Jonas Kjærnsrød på trommer, la de ut på leting etter en som kunne passe sammen med dem. Det har de klart. Bandbildene viser en ny og frisk og topptrimmet utgave av bandet.

Ny vokalist skal få sin premiere denne helgen (noen opptredener har allerede funka veldig bra) på utsolgt Rockefeller, og han kan høres på det ferske albumet Full Tilt Boogie! Det er noen nøkkel-låter på albumet, for eksempel hardtslående «Hitter», der Bjørn Müllers sønn Max spiller rykende gitar. Eller den groovy, slangete låten som skiller seg en smule ut fra de andre, «Voodoo Wasteland». Men først og fremst «Children», et anthem med det evige temaet «unga må få ha det gøy», vekk fra frustrerte foreldre og hverdagens problemer.

De nærmeste dagene er det en liten lanseringsturné til viktige steder som Jessheim og Høyanger. Mesteparten er utsolgt, men i skrivende stund er det igjen etpar billetter til Sandnes og Fredrikstad. Finn en sjåfør og ta turen! Det blir konserter i høst også, før en større turne på nyåret. Det er på tide at dette bandet innkasserer gullmedaljen, hva? Vi tok en prat med han nye, som heter Roar Leren, opprinnelig fra Otta men en kul minor player i Oslos rockundergrunn i flere år, blant annet i det artige garasje-klingende Mooie Garage og Alice Cooper-hyllestbandet Dead Babies.

Hell-o. Det er bokstavelig talt store sko du skal inn i etter Bjørn Müller - er du moden for oppgaven? Samtidig skal du vel først og fremst være deg selv.

- Store sko, indeed! De skoa der er det ingen som kan fylle, derfor må jeg ta med egne sko. Om jeg er moden for oppgaven håper jeg, selvfølgelig. En ting er musikken, så er det samholdet og det sosiale i bandet også. Synes det funker som ei kule, og det føles som en veldig bra gjeng allerede. Oss mot røkla. Og jeg har nok litt teflonhjerne ellers, men er heldigvis bra på å huske tekster.

Men du har vel god kontakt med bandmedlemmene fra før?

- Gaute har jeg kjent lenge. Og kjente jo også Bjørn gjennom Alice Cooper tributebandet vi spilte i. Jonas har jeg blitt bedre kjent med etterhvert. Og Petter egentlig sist, men de har vært helt suverene hele gjengen. Bånnsolide. Bedre mottagelse skal man lete lenge etter.

Se glimt av innspillingen av "Children" her.

Dere ser ut som et skikkelig band nå. Beskriv det å vokse opp i Otta, Rock City? Selv er jeg fra Hadeland.

-Jeg vet jo ikke, men ser for meg Otta og Hadeland kanskje var litt likt. Enten så sparka du fotball eller spilte i korps. Utover det var det ikke stort annet å gjøre enn å bedrive hærverk. Derfor var det jo genialt at man fant ut i relativt tidlig alder at man kunne kanalisere den energien inn i å spille i band. Men tross lite tilrettelegging var det merkelig nok en hel generasjon, kanskje nærmere to, som hadde stor rockeinteresse. Alt fra onkelen til en kompis som hadde en fet 50s singel-samling med Buddy Holly, Jerry Lee Lewis, Gene Vincent og så videre, og storebrødre med platesamlinger, til den lokale platebaren som både påvirka og utvida horisonten vår. Den førte alt fra Son House, John Renbourn og Groundhogs til King Crimson, Beefheart og Hawkwind til Slayer, Beck, Spiritualized og Ravi Shankar. Den var helt essensiell for oss og vår gryende musikkinteresse.

Høres ut som en sunn oppdragelse. Den nye plata låter knall. Åssen var det å spille inn Full Tilt Boogie?

-Takk for det. Bandet hadde spilt inn skiva ferdig instrumentalt før jeg kom ombord. Traff Jonas tilfeldig en sommerdag i fjor der han sa: «Jeg tror det er deg vi vil skal synge på den skiva asså!’» Oh boy, tenkte jeg. Dritkult, men skummelt også. Men fra vi gikk i studio for å gjøre vokal i august i fjor var det bare goodtimes.

Beinhard jobbing for å finne sin egen stemme på låtene, men samtidig gikk det sømløst på en måte. Hvis det gir noen mening? Aller kulest var dagen i studio med bare Petter. Fikk gjort mer på den dagen enn de andre til sammen. Hehe. Total kreativ flyt og tok av på spaca midtpartier med baklengs ekko og greier, uten at det ble uttafor BSG-stilen av den grunn.

Hva er den morsomste av de gamle BSG- låtene å synge live, og hvilken er mest utfordrende?

-Oj, det er flere. Digger de som bare går av seg selv, som «Boogie my life away», «Damn that man» og «Awrite, awrite, awrite». Samtidig er det kult med f.eks «It ain't easy», fordi den er litt utfordrende dynamisk og er så jævla fin. Noen er også hardere fordi de går lysere enn man skulle tro, sånn som «Gimme just a second» på refrenget.

På den gamle hiten der vil du vel få hjelp av publikum!

— Av de litt nyere har jeg blitt meget glad i «Motorhellway». Kanskje litt fordi jeg først tenkte at jeg ikke skulle synge den, at det var Bjørns låt. Men så er det akkurat som om låta sjøl bare har kommet og tatt over og sagt: Sånn skal det låte! Det er en egen stemning.

Se bandet spille "Damn that man" her.

Du spiller flere instrumenter og har bakgrunn fra forskjellige typer rock, inkludert garasjerock/psykedelia. Hva er det som er så spesielt fett med akkurat boogie rock?

- It gets in your bones! Det har alltid vært en egen feeling som trumfer alt annet i Rythm & Blues, Boogie Woogie og Rock 'n' Roll. Noe som gjør at du får lyst til å bevege deg til musikken. Lennon sa noe sånt som: «I got caught up in this psychedelia thing, you know. But really, I'm just a rock 'n' roll guy». Sånn er det. Hvis man skreller bort alt annet, så er det uten tvil det som står igjen. Selve livsnerven. Det har vært en tendens til å skulle overintellektualisere i musikkverdenen. Ihvertfall er det en epidemi i Europa. Akkurat som om vi skal se ned på det som appellerer til det grunnleggende i oss. For noe tull! Slutt med det. Omfavn det som er enkelt og ekte. Det er det som står seg i det lange løp.

Fem i bagen med Terje Nicolaisen

Det vil si syv, med beskrivelser av egne kunstnerbøker i forkant av utstilling på Torpedo.

Ja, Terje Nicolaisen er en herlig kunstner og fyr, du har sikkert sett ham på en vegg med malerier eller gående på gata i Oslo. Forleden satt han på Nasjonalbiblioteket og lagde nyheter - på sin måte. Hans aktivitetsnivå og allsidigheten av det er inspirerende og ganske imponerende også. Les om ham i monografien No More Jokes, eller kanskje boka om Tegneklubben? Men nettopp boka, kunstnerboka eller publisistisk praksis om du vil, har lenge vært en helt sentral del av livet hans. Enorme antall små utgivelser. Dette skal markeres med en utstilling på Torpedo i Sofies gate fra og med 21. mai, der det også blir arrangementer og samtaler med Johanne Nordby Wernø og Elise By Olsen og andre i løpet av perioden. «Terje Nicolaisen – samlede kunstnerbøker» inneholder etter sigende syv hundre bøker, og da får vi tro på det, da. Store muligheter for forandringer underveis. Vi fikk ham til å velge noen favoritter for oss i Tidens Ånd.

5 i bagen ved syv av dem

Detta Ække No For Vanlige Folk I–IX (2026)
print, Hahnemühle, stapled.
130 × 164 mm, 8 sheets
Unika-TN-6600

I 2003 solgte jeg et maleri med denne tittelen. 15 år senere fikk jeg en telefon. En mann ville kjøpe det. Jeg sa at det var solgt, men at jeg kunne lage et nytt, ikke noe problem! (jeg var ivrig etter å selge kunst, kan skjønne). Vi ble enige om det, og han nevnte i forbifarten at han ikke var stinn av penger. Så jeg lagde det nye maleriet litt mindre, slik at prisen ville bli lavere. Men det var fortsatt for dyrt for ham. En annen person kjøpte det. Jeg lager et tredje bilde, enda mindre, og et til etter det, enda mindre enn det igjen. Før eller siden vil han ha råd til det, var refleksen. Så jeg endte opp med å lage 8 nye malerier, det siste mindre enn et frimerke. Men så innså jeg at pris ikke kan reguleres jamfør størrelse, så jeg kontaktet ham aldri igjen…

Meeting Christo in Tokyo (2024)typewriter, stapled.
119 × 97 mm, 4 sheets
Unika-TN-6051

Jeg møtte Christo på et foredrag i Tokyo, slik jeg husker det i 23. etasje i en kontorbygning, i en liten museumssamling der, med bare 7 andre tilhørere. Jeg stilte ham spørsmålet: «Når innså du at det å pakke inn ting var din greie?» Han svarte at han som barn hadde flyttet rundt på Manhattan mange ganger, at familiens møbler aldri ble pakket ut før de flyttet igjen. Han var sikker på at dette barndomsminnet om innpakkede møbler var hans causa faciendi…

Worm + Bonus (Elvis At The Airport) (2021)
MC cassette + cover
Unika-TN-5700

Einar Stenseng hadde sett Bjarne Brøndbo på flyplassen i Trondheim og var målløs; det var som å ha sett Elvis på flyplassen i Memphis! Han skrev en anekdotisk tekst som han sendte meg for melodifisering. Vi jobbet en stund sammen med å prøve å lage noe. Jeg satte meg ned ved pianoet og sang ganske impulsivt sangen rett ut i en melodisk form. Sangen «Elvis At The Airport» er foreløpig ikke utgitt...

No....Art (2022)
Marker and prints on paper
197x295 mm, 4 sheets
Unika-TN-4990

Dette er en sann historie: Før OCA ble opprettet promoterte Museet for Samtidskunst og UD norsk kunst i utlandet under navnet NO...ART. Både morsomt og trist. Denne statlig finansierte institusjonen var ansvarlig for å la verden få vite at vi i dette lille landet laget kunst av høy internasjonal standard. Med denne stupide headingen er det ikke lenger et mysterium at jeg og kollegene mine slet med å nå ut. De mange fiktive NOgroup-aliasene jeg har laget siden, er både inspirert og sjokkert av dette sørgelige historiske faktum…

In The Sauna With Susan (2020)
Distorted book object in cardboard box
124 x 212 x 27 mm
Unika-TN-4040

Av helsemessige årsaker bruker jeg sauna to ganger i uken (kombinert med Yoga). Det kan være en prøvelse å sitte stille i tretti minutter, så jeg tok med meg essayet Notes On Camp av Susan Sontag inn i badstuen. Men, som jeg raskt forsto, begynte limet i bokas rygg raskt å løsne i varmen, og boken kollapset mens jeg leste den. Dramaet og den tross alt intime konteksten fikk meg til å lage en liten eske hvor jeg kunne oppbevare Susans essay, litt som en ung jente som samler på glansbilder…

Setlist Dekadanse (1988-2002)
25 Original drawings, Thermobind,
214 x 299 mm, 26 sheets
Unika-TN-3900

I fjorten år hadde vi et band kalt Dekadanse. Det eneste instrumentet var en enkel Casiochord MT 65, og den spilte rytme, bass og akkompagnement ved at jeg trykket ned én tangent av gangen. Vi sang håndplukkede slagere i trestemt harmoni, kledd i smoking med et glass Martini i hånden. Vi praktiserte ironisk inderlighet før den infame ironibølgen hjemsøkte landet på midten av 90-tallet. For meg er set-lista vår en uvurderlig kulturarv...

Gerhardt Richters Portrait (2008)
Ink plotter, stapled
197 x 142 mm 16 sheets + c
Unika-TN-2590

Jeg var på Gerhard Richters avskjedsfest på Kunstakademie Düsseldorf i 1994. Vi reiste med kunstakademiet fra Trondheim med den eminente professor Klaus Jung som guide, som selv var student i Düsseldorf på åttitallet under Klaus Rinke. Forvirret og starstruck vimsa jeg rundt med mitt analoge kamera, allerede pussa av det lokale ølet, servert i duggfriske 0,2 l glass. Jeg tok noen bilder av Richter. Tilbake på skolen oppdaget jeg (i mørkerommet) at blenderen hadde vært feilinnstilt, og bildene viste seg å være ute av fokus. Hva er sjansen!…

Disse tekstene publiseres i en bok 21.mai, med 221 lignende tekster.
Boka er laget i 20 eksemplarer på eget forlag Norsk Sokkel Forlag, og har tittelen: 
NORSK SOKKEL TN eller AVGJØRENDE MANØVRE
- Utgreinger om og fortegnelse over alle kjente kunstnerbøker av Terje Nicolaisen 21.mai 2026

Les mer om utstillingen og se annen viktig kunstbokblad-aktivisme her https://torpedobok.no/eventlist

torpedobok.no

Ukens blandede bilder

Månedens utvalgte er besynderlig, for ikke å si bisarr, mens ukens utvalgte er bevegende.

Månedens film på Cinemateket heter noe så oppklarende som Nirvanna the Band the Show the Movie, og forteller historien – eller blir det historiene? – om en duo bestående av straitingen Jay og fjompenissen Matt, som til sammen utgjør duoen Nirvanna.

De er kanadiske, de lager artig musikk, de slo gjennom på YouTube. Senere fikk de en tv-serie (som stort sett leverte det samme som YouTube-videoene deres hadde levert, altså duoens fåfengte forsøk på å få seg en spillejobb på Torontos kooleste konsertsted; Rivoli).

Av grunner så tåpelige og tufsete at vi ikke har tid til å gå i detaljer her, fikk de aldri den jobben. Og nå, 17 år efter at duoen sist lot høre (eller blir det ‘vise’?) fra seg, er de nå tilbake – i kinofilmformat – med en tidsreisete, Back to the Future-inspirert meta-utgave av så vel YouTube-videoene som tv-serien.

Poenget er stadig at de to guttene (nå menn) fortsatt ikke klarer å skaffe seg den forjettede Rivoli-spillejobben, og at de nå – efter alle disse år – er blitt enda mer desperate. Så langt, så ordinær tullekomedie.

Det som gjør Nirvanna the Band the Show the Movie annerledes er en mektig fiffig miks av gode og dårlige ideer, paret med ‘skjult kamera’-type pranking og interaksjon med intetanende mennesker, og en sabla smart parodi-hyllest av Back to the Future.

At Nirvanna the Band the Show the Movie ikke er en film for alle, bør være åpenbart. Men for dem den treffer – folk som liker Be Kind Rewind og den type ting – er dette simpelthen gull.

\

Ukens ‘ordinære’ kinofilm er ikke så ordinær likevel, all den tid den er en dokumentar. Uansett heter den Kenny Dalglish, noe som burde gi de fleste en god indikasjon på hvem og hva filmen dreies rundt.

Regissør Asif Kapadia har laget flere prisvinnende dokumentarer tidligere (Senna, Amy, Diego Maradona), hvor ‘hovedpersonen’ selv har vært en slags tragedy in waiting. Kenny Dalglish (mannen) er nærmest en motsats til dette: Helt siden arbeiderklasseoppveksten i Glasgow har han vært en ydmyk og snill type, som tross sine ambisjoner og det press disse (og mye annet) la på ham, aldri ‘havnet på skråplanet’.

For de uinnvidde skynder vi oss å fortelle at Kenny Dalglish var en fotballspiller – og et menneske – av sjelden solid støpning. Han var stjerne i Skottland (hvor han spilte og vant med Celtic), og han ble en enda større stjerne (og vant enda mer) med Liverpool.

Dessverre opplevde han også mange flere forferdeligheter med Liverpool, både i inn- og utland (les: Hillsborough og Heysel), noe som merket både ham og klubben – og med det: en fanskare som i harde Thatcher-tider trengte fotballen mer enn noensinne.

Kapadias film tar oss med tilbake i tid, via arkivopptak og Dalglish’ egen fortellerstemme, og tegner et til tider gripende og vondt bilde av en mann som fra A til Å oppførte seg ordentlig, trente hardt, hjalp til der det trengtes, og alltid gikk foran med et godt eksempel.

Kenny Dalglish var og er en fantastisk mann, og denne dokumentaren (som kun er å finne på kino i to uker) er en verdig hyllest. Selv for en som ikke bryr seg om fotball vil filmen kunne engasjere, informere og bevege.

\

Fortsatt god helg – og til lykke med nasjonaldagen.