Nyhetsbrev: Ta imot applausen

Brevleser!

Det er både vår og sommer og grøssende kaldt i lufta (både metaforisk og skjerf-faktisk), men samma det. Ute kan man være senere. Det er mer enn nok å finne på innendørs. For eksempel å ta den deilige togtturen til Bergen der det er konserter rund baut i dagevis. Nattjazz på Verftet i Bergen har nydelig og omfattende program, der ser jeg spesielt frem til liveband-utgaven av SOFI O, som er soloprosjektet til Sofie fra Fieh. Det er også Feststspillene, med den sørafrikanske kunstneren William Kentridge som fokuspunkt, med noen veldig fristende forestillinger, deriblant noe jeg ser veldig frem til. I Grieghallen kan man lørdag se Oh To Believe in Another World - en film som vises i tandem med og kontrast til at Bergen Filharmoniske Orkester fremfører Dmitrij Sjostakovitsj’ tiende symfoni. Også denne om Stalins terrorvelde, som den geniale komponisten fryktet i flere tiår - med angst for å bli deportert eller drept på grunn dekadent vestlig-vennlig musikk, føyet han seg heller til parti-linja og skrev patriotiske verk. Det fortelles at han likevel ofte lå fullt påkledd og med kofferten klar i tilfelle Stalins menn skulle komme og hente ham midt på natta. Sannelig ble det flerdimensjonal og fantastisk musikk av det. I tillegg i Bergen er det fristende utstillinger fra Tori Wrånes og Lotte Konow Lund. Men så vender vi nesa mot øst igjen.

Først og fremst må det informeres om at hedersmannen, manges kompis og kollega i årevis, i alle fall vår: fotograf Alex Kayiambakis har noe så sjelden som en utstilling. Mange legendariske motiver som får livet til å passere i revy, på en god måte. Samt andre greier.Dette foregår på The Oslo Gallery nede i Bislet-høgget, se mer info her.

Jaktpokal til Fiske!

Det er Visuelt og Årets Vakreste Bøker og en virkelig enorm mengde utmerkelser i faget for grafisk design, deilige bøker og så videre for tiden, arrangert av den særdeles aktive organisasjonen Grafill. Men det er liten tvil om at det er én som utmerker seg, og det er Bokkunstprisen som går til en viktig veteran i faget. Her har det vært mange gode vinnere opp gjennom årene og jeg har hatt gleden av å intervjue flere av dem. Og når det var alles favoritt - den milde og morsomme krabaten Lars Fiske som ble årets mottaker, var jeg nødt til å gjøre et med ham her også. Det er ikke lenge siden jeg var på en nydelig utstilling med ham på det herlige Frogner-galleriet Art with a Purpose (kommende helg er det rockfoteografmonark Morten Andersen der). Det var i anledning utgivelsen av selvbiografiske Ta imot, som alltid utgitt av No Comprendo Press. Blant annet beskriver det hans oppvekst og dannelsesreise med tegneserier og kunst. Han har gjort så mye fint og morsomt opp gjennom tiårene, fra kulttegneserier og rock, barnebøker, nyskapende bøker om andre kunstnere, et utested eller to, gamle Deichman og til og med på mjælka. Alt han gjør anbefales å undersøke, rett og slett.

Hvordan ser du på å bli verdsatt av bokkunstmiljøet. Finnes det et bokkunstmiljø?!

— Veldig stas, selvfølgelig, å få en slik pris for mine bøker. Mine prosjekter har alltid hatt bokformatet som kunstnerisk mål. Man kan vel si at det finnes et løst sammensatt bokkunstmiljø? Det er i alle fall mange dyktige bokkunstnere, som jeg treffer på en gang iblant, eller bare følger på avstand. Men mitt eget nærmeste bokkunstmiljø er så klart No Comprendo Press og Espen Holtestaul.

Han er fin. Men hvorfor og hvordan ble du tegner og forteller?

— Født i 1966 som jeg er, ble jeg solid flasket opp på tegneserier, spesielt utover på 1970-tallet, da det var det suverene visuelle mediet (NRK hadde kun en svart/hvitt kanal) og jeg knakk både bilde- og tekstlesingkodene slik. Av en eller annen grunn ble det et Tintin-album som ga meg impulsen å lage tegneserier - da var jeg 12, og så fortsatte jeg bare.

Noen spesielle steder, kunstnere, kompiser, musikere, eller bevegelser som har hatt ekstra betydning for din utvikling?

— Kom på her om dagen at 1981 er mitt år boklig sett, ikke bare oppdaget jeg og en kompis Tronsmo bokhandels avanserte tegneseriekjeller, på Bekkestua åpnet også det nye Bærum Bibliotek, der jeg kunne låne science fiction Lanterne-pocketene, og alt av Bing & Bringsværd, som uten å blunke opphøyde både SF og tegneserier til et høykulturelt nivå. Senere lånte jeg alt de hadde i kunstavdelingen om modernismen; dada, bauhaus, kubisme og så videre, og fikk plutselig helt andre inspirasjonskilder enn tegneserier.

Du har laget viktige bøker om kunstnere som Georg Grosz, Kurt Schwitters og de norske. Fritt valg av annen kunstner å lage bok om? Kanskje på tide å lage en med meg om Gunnar S og «dødsgjengen»?

— Dødsgjengen, ja! Veldig bra forslag. En annen er Arnold Haukeland, som bodde i nabolaget jeg vokste opp i, der alle veiene var oppkalt etter Fleskum-malerne, men Haukeland som hadde hagen full av sine moderne skulpturer (slik jeg husker det) fikk ikke noen vei. Ja, han klarte seg jo selvfølgelig fint uten. Fredrik Stabel? Saul Steinberg? Det er en endeløs rekke mulige kandidater.

Gleder meg uansett hva du velger. Apropos bibliofili - Er du av typen som lukter på nye bøker og sånn?

— Jovisst! Lukter, stryker over papiret, kjenner på vekten og formatet, ikke minst sjekker produksjonen som helhet. Jeg har noen perfekte bøker, ikke nødvendigvis dyre og eksklusive. Dessuten liker jeg å stå foran mine ulike bokhyller og kontemplere, bare stå der og lese bokryggene.

I den tilstanden havner jeg ofte. Hva er ditt yndlingsredskap innen tusjer og papir? Og hvor får man kjøpt dem?

— Jeg bruker pennesplitt, en stålhard sak med veldig god spenst fra Nordiska Pennfabriken (ute av produksjon) og dypper i Windsor & Newton Black Indian Ink (kan kjøpes på KEM). Mitt favorittpapir er Schoellershammer Matt (kan kanskje kjøpes hos Tegne Oslo).

Åssen skal det gå med de oppvoksende slekter og tapet av fantasi og lesing?

— Jeg har trua! Må jo være noen som fysisk vil kline maling mot et staffeli eller kna en leireklump fra fantasi til kunst. Men jeg er vel naiv, nostalgisk til og med, over det faktum at jeg selv en gang bare la meg ned på stuegulvet og begynte å lage tegneserier. Skjermlivet dominerer jo tidens Human Highway.

Kan ikke KI bare være til hjelp og gjøre ting effektivt da?

— Sikkert bra til å beregne plass i oppvaskmaskinen eller oppdage kreft, men til å generere såkalt kunst basert på et rent tyveri av kunstneres åndsverk er jo hinsides dystert.

Ja for faen. Noen yngre folk i boklivet du vil gi honnør til?

— Jeg deler kontor-etasje med den fabelaktige Bendik Kaltenborn, og så kjøpte jeg nettopp Aslak Gurholts nye briljante bok om Paul Brand på Tronsmo, for ikke å snakke om Olivier Schrauwens nye tegneserie Sunday. Men de er jo ikke så unge da, men yngre enn meg!

Les juryens begrunnelse og mer om prisen her.

AV

Fem i bagen med Rune Christiansen

I anledning lansering av suksessromanen Tragedie under drivende skyer på Tronsmo torsdag kl. 16:30 ba vi Christiansen velge noen favoritter fra forskjellige kunstarter.

Det er ingen hemmelighet at jeg har varme tanker om Rune Christiansens forfatterskap (dikt, romaner, essays), hans gjendiktningsserie, hans film- og kunstinteresse, hans strøkne musikksmak, og hans væremåte og personlighet. En skikkelig fin fyr - og i senere år har han omsider møtt et større lesende publikum her hjemme, og i stadig flere land der ute. Det gleder meg stort.

For noen uker siden kom han med romanen Tragedie under drivende skyer - en totalt oppslukende psykologisk mysterieroman, skrevet av en poet. Kerstin reiser fra sine problemer, en død far og et kjærlighetsbrudd, og lander på et lite fransk pensjonat. Det skjer det mye gåtefullt, underlige fenomener, rystende menneskemøter og dyp indre uro. Den har fått sitt publikum og kritikerne viser seg å fatte virkelig interesse i det de leser. Man havner i en totalt eiendommelig men lesermessig besnærende sone av å lese bokens setninger. Gjør det. Og stikk innom lanseringen på Tronsmo, torsdag kl. 16:30

I selve diktningen hans, og i hans privatliv hjemme på Vestfossen, ser vi hans interesse for andres litteratur, vidunderlig musikk, film og fotokunst rund baut. Han var dermed ikke vond å be om å fortelle om et lite utvalg av dette.

Satyajit Rays film Jalsaghar/Musikkrommet fra 1958.

Satyajit Ray er en av få filmskapere som kan skilte med en filmografi bestående av nærmere et dusin mesterverk. I Musikkrommet skildrer Ray innsiktsfullt hvordan aristokraten Biswambhar Roys desperat klamrer seg til sin falmende livsstil og smuldrende rikdom. Rollen spilles med dyp innlevelse av Chhabi Biswas. Biswambhar Roys største glede er godsets musikkrom hvor han har holdt overdådige og kostbare konserter. Rays film er en elegisk skildring av sammenstøtet mellom tradisjon og modernitet, mellom ynkelighet og menneskelig motstandskraft. For den som er glad i film er det interessant å se Satyajit Rays film opp mot Luchino Viscontis legendariske Leoparden fra 1963. Begge filmene forteller om mektige menns nederlag i møte med verdener som forandrer seg ugjenkallelig. Jeg vil også nevne filmens mesterlige fotograf Subrata Mitra. Han samarbeidet også med Ray på Apu-trilogien (1955 til 1959). Musikkrommet har så mange uforglemmelige øyeblikk, så utsøkte detaljer og subtile nyanser. Hvem kan glemme den sørgmodige åpningsscenen på taket? Hvem vil ikke bli overveldet av musikken? Og hvem kan glemme edderkoppen? Kanskje er det sjelens elendighet vi er vitne til i dette definerende verket til den store indiske filmskaperen.

Johnny Rivers album Realization fra 1968.

Rivers produserte sitt femte studioalbum, Realization, sammen med legendariske Lou Adler. For det meste består platen av coverlåter, men de blir alle omdannet gjennom de nøkterne arrangementene, den ypperlige produksjonen og først av alt gjennom Rivers særpregede stemme. Jeg har selvsagt en, billedlig talt, tårnhøy stabel med favorittplater, men denne er nok en av de jeg har spilt flest ganger og som jeg oftest vender tilbake til.

Julien Gracqs roman Le Roi Cohetua fra 1970 som jeg aldri blir helt klok på selv etter mange lesninger.

Julien Gracqs lille roman på knappe 90 sider med den engelske tittelen King Cophetua er en nærmest besettende meditasjon over minne, krig og begjærets unnvikende natur. Scenen er allehelgensdag 1917 og boken legger for dagen minnene til en tidligere soldat som, mens første verdenskrig tordner i det fjerne, besøker den hemmelighetsfulle villaen til piloten og musikkskribenten Jacques Nueil. Gracqs prosa er hypnotisk, tettpakket og likevel lysende ved sin måte å blande spektrale ekko fra både fortidens og nåtidens villfarne indre og ytre strider. King Cophetua er inspirert av Goyas etsninger og Burne-Jones’ prerafaelittiske maleri av Kong Cophetua. Og Gracqs drømmeaktige stil beskjeftiger seg med introspeksjon og poetiske detaljer fremfor et konvensjonelt narrativ. Hele Gracqs verk er en skatt å oppdage igjen og igjen. PS. Den belgiske regissøren André Delvaux filmatiserte Gracqs roman i 1971, da med tittelen Rendez-vous à Bray.

Nanni Cagnones dikt gjendiktet til svensk av Ingamaj Beck.

Da jeg leste Cagnones dikt i Bonniers Litterära Magasin nummer 2 1987, opplevde jeg å bli ført inn i en ny type poesi. Det snudde opp ned på skrivingen for meg. Jeg la alt jeg hadde av notater til side og gikk i gang med det som skulle bli I dødvanne, min tredje bok. Særlig et av diktene har jeg alltid i bakhodet når jeg skriver, også nå, snart førti år senere. Jeg er ikke sikker på hva det er. Kanskje fordi det er uutgrunnelig.

Och när jag rör tungan
efter en så tät sömn, ser
händarna som under tiden
blivit mindre rörliga,
förstår jag att jag aldrig nådde fram
till visshet. Jeg rör mig
över lugna ytor
och minns brottstycken och röster
från likgiltiga varelser
någonstans i kosmos. Men det är jag själv
som resonerar i mörkret
– andras ord
inger mig ingen tvivel.

«Oye papá, oye mamá», b-siden på Jeanettes singel «Soy Rebelde» (1976).

Med sin flytende mildhet traff denne sangen meg så hardt da jeg så Carlos Sauras film Cría cuervosfor første gang. Spansk-engelske Jeanette synger «Oye papá, oye mamá» på sitt barnlige, nærmest troskyldige vis. Det vil si hun snur på teksten, av ukjent grunn synger hun «oye mamá, oye papá». Alt høres så tilforlatelig ut, så smektende og innbydende. Men så, da jeg kom over singelen i en platebutikk i Paris for bare et par år siden, sjekket jeg teksten. Jeg jeg ble både rørt og rystet. Oversatt til norsk går den omtrent slik: «Hør mamma, hør pappa, ikke straff sønnen deres, for i morgen vil han forstå når tiden for offer kommer. Hør mamma, hør pappa, ikke si at han er for ung. Det er en tid for lek og drømmer. At han er lykkelig, er alt dere bør ønske dere. Ungdommen går fort og kommer aldri tilbake. Morgendagen bringer en verden full av hat, hvor det eneste som gjenstår, er lysten til å gråte. Hør mamma, hør pappa, la ikke sønnen deres være trist. Vis forståelse og ta dere tid til å tenke over tingene. Hør mamma, hør pappa, nyt alle de lykkelige øyeblikkene, selv om dere tar feil av og til. Alle gjør feil. At han er lykkelig, er alt dere bør ønske dere. Ungdommen går fort og kommer aldri tilbake. Morgendagen bringer en verden full av hat, hvor det eneste som gjenstår, er lysten til å gråte. Lalalalala ...» Helt til slutt i romanen Tragedie under drivende skyer blir «Oye papá, oye mamá» spilt på bilradioen.

AV og RC

Ukens blandede bilder

… og plutselig var sommeren over.

Dersom man skal tro den kulørte delen av dagspressen, i hvert fall. Mer sannsynlig er det vel at forsommerener over, og at vi nå har en god del nedbør i vente. (Før sommeren faktisk ankommer.) Hvilket – om ikke annet – gir oss flere og bedre grunner til å gå på kino. Eksempelvis kan man da forlyste seg med Tom Cruises seneste selvforherlighetsepos, også kjent som Mission: Impossible – The Final Reckoning.

Den nesten tre timer lange andre-delen til 2023s Mission: Impossible – Dead Reckoning er på mange måter aldeles spektakulær (se for eksempel ovenstående foto), samtidig som den på merkelig vis også er litt småtreg. For ikke å si beregnet på et småtregt publikum: Innledningsvis er der så mange repetisjoner og så mye forklarende dialog at en fort kan føle seg hensatt til en forelesning for folk med ‘alternative’ evner.

Uansett: Dersom du skal se denne, pass på å se den på stooort lerret, og vær forberedt på å måtte overse en sprekk i internlogikken på størrelse med San Andreas-forkastningen.

I den motsatte enden av spekteret finner vi Pingvinen og professoren, et drama om en engelskmann i Buenos Aires i statskuppåret 1976. I stedet for å være oppblåst, spektakulær og gedigen, er denne Steve Coogan-filmen nedskalert, timid og semi-anonym.

På den ene side står dette i veldig kontrast til de mest kjente sidene ved Coogans komiker-/skuespiller-/entertainerpersonlighet. På den annen side står det godt til historien filmen forteller; om en engelsklærer som sliter med vonde minner, som tar til takke med en jobb i en situasjon han egentlig ikke ønsker, og – som (ad artige omveier) ender som «faren» til en pingvin reddet fra en oljekatastrofe.

Innbakt i denne feelgood-fortellingen finner vi også torturerende sikkerhetstjenester, Suomi-sære kolleger, selvoppdagelse, formidable (og skuffende simple) omskrivninger – i tillegg til en god dose diskret sjarm.

Ikke forvent noe stort, med andre ord, men vurder å ta en titt likevel – særlig om denne delen av din historiekunnskap er litt underutviklet. Eller dersom du synes du kan se paralleller til en eller flere store og verdensledende nasjoner i verden av i dag, naturligvis.

God helg.

JH

---

Tekster av Jon Hagene, Audun Vinger og Rune Christiansen