The Brutalist

For ikke lenge siden pantsatte Francis Ford Coppola nesten alt han eide i et siste forsøk på å virkeliggjøre sin mangeårige drøm: Å filmatisere et siste magnum opus; en megaloman fantasi av et drama som sidestiller dagens USA med Romerrikets siste dager, kalt Megapolis. Som de fleste har fått med seg gikk det ikke helt efter planen. Coppolas 120 millioner av egne dollars forsvant i et pandemonisk kaos av et sluttprodukt skjemmet av et rotete manus, sjenerende uvirkelige rollefigurer og computergenererte bygningsmasser og storbystrukturer.

Regissør, produsent og medforfatter Brady Corbet – som skrev The Brutalist sammen med Mona Fastvold – valgte en ganske annen og langt heldigere vei, noe som resulterte i en fantastisk, imponerende, engasjerende og stimulerende film, spekket med gripende scener, sekvenser og prestasjoner. Til alt overmål er den nesten som en anti-Megalopolis, idet den er renskåret og staffasjefri. Og i stedet for å bruke uhorvelig mye penger på å konstruere et parallelt, uvirkelig fantasi-USA å filme i, heller bruker en brøkdel – på fornuftigste vis – noe som i kombinasjon med nyskapende og finurlige filmatiske grep og knep, gjenskaper et efterkrigs-USA vi kan tro på.

Filmens ouverture (The Brutalist klokker inn på tre timer og trettifem minutter, fordelt på en ouverture, del 1, et kvarters pause, del 2, og en epilog) er endog så fascinerende og fengslende at man – tross filmens åpenbare, budsjettrelaterte begrensninger – efter kun kort tid er fullstendig fanget av fortellingen. Og for en fortelling:

Holocaust-overlevende Lázló Tóth (Adrien Brody) ankommer Ellis Island uten sin kone Erzébet (Felicity Jones) og niese Zsófia (Raffey Cassidy), som begge er antatt omkommet. Så snart Lázló kommer seg til Philadelphia blir han tatt hånd om av sin fetter Attila (Alessandro Nivola), som har giftet seg katolsk og driver en møbelforretning hvor Lázló skal jobbe som designer.

Riktignok er det en litt annen del av Lázlós virke som får handlingen til å skyte fart: Møtet med den formuende Van Buren-familien og deres ønske om et re-designet bibliotek på familiegodset. Et møte og et prosjekt som ikke fullt ut kan sies å ha et heldig utfall. (Amerikansk overklasse var åpenbart ikke helt klar for minimalistisk-brutalistisk interiørdesign, den gang da.)

Ulykker kommer som kjent sjelden alene, ei heller for Lázló. Snart er han på vei videre; både i livet og i USA – to entiteter som skal vise seg å romme ekstreme opp- og nedturer for den intenst målrettede jødiske arkitekten. (Uten at jeg røper mer om dette her.)

I stedet vil jeg si noen ord om historien, handlingen, manuskriptet. Corbet og Fastvold har kommet opp med en fabel, et eventyr og en tragedie som blottstiller USA sin nasjonalisme, rasisme og konformisme. Som på diskret brutalt vis stiller til skue nasjonens antisemittisme og selvgodhet, via et manus så imponerende godt at jeg flere ganger blokkbokstav-notere ting som DIALOG!, SCRIPT! og TANKEARBEIDET! mens jeg satt der i kinomørket.

Riktignok glapp det litt i del 2. Ikke fordi de gikk tom for ideer, men fordi de gav meg grunn til å stusse over et skurr i tidsforløpet, et par akkurat litt for «nakne» scener, samt en ubalanse i forholdet mellom det ekspansive og det intenst intime – element og poeng jeg ikke kan forklare på tilfredsstillende vis uten eksplisitte henvisninger til avgjørende øyeblikk.

Like fullt og uansett står The Brutalist for meg som noe av det mest interessante og kompromissløst målrettede jeg har sett på lang tid.

Kjenn din besøkelsestid, kom deg på kino – og velg deg det største lerretet du kan finne. Det bør gi deg en opplevelse du neppe vil glemme.