«The Idol» startet før premieren, og sluttet etter første episode

Etter medietrykket å dømme, kan det se ut som om The Idol hadde premiere for flere måneder siden.

Lenge har det gått rykter om vanskelige tilstander på settet til Euphoria-skaper Sam Levinson: Rolling Stone meldte i mars om dyre reshoots og provokative uttalelser fra medskaper Abel Tesfaye, om at han vil redusere seriens kvinnelige perspektiv. Flere av produksjonens ansatte har angivelig luftet bekymringer for hvordan serien forholder seg til vold og seksualisering av kvinner, og stiller seg tvilende til om Levinson egentlig vil den Britney Spears-liknende hovedkarakteren Jocelyn, spilt av Lily-Rose Depp, sitt beste. Hun er verdens mest kjente popstjerne, i ferd med å gjøre et comeback etter et psykisk sammenbrudd, når hun innleder et forhold til den kultleder-aktige figuren Tedros, spilt av Tesfaye selv.

Allerede etter første episode har man kunnet lese fordømmende profetier om seriens innhold, intensjon og etikk. Er serien en satire med et budskap som drukner i mannlige pornofantasier og overdådig stil? Er det bare en stormannsgal Euphoria-oppfølger som prøver for hardt å være edgy? En serie der den kaotiske produksjonen åpenbarer seg i slurvete bilder og uferdige dialoger? Jocelyn føltes jo like todimensjonal som alle fryktet! Hun blir objektivisert, hun harselerer med grensene intimitetskoordinatoren setter for henne og ser knapt ut til å bry seg om bildet av henne med sæd i ansiktet som sprer seg i sosiale medier.

Svaret er åpenbart: Vi vet ikke ennå. Likefullt skrev Vogues Douglas Greenwood at hvorvidt The Idol kommer til å bli husket som en «høybudsjetts misogyni-bommert» eller en «treffende skildring av berømmelsens grusomheter», vil være avhengig av «hvem man spør». I Greenwoods hode vet altså «de man spør» nok til å gjøre seg opp en endelig mening om serien i sin helhet, selv om ingen har sett mer enn én episode. Spekulasjoner ser ut til å stå høyere i kurs enn selve verket.

Investerer i fremtiden

Først og fremst virker denne måten å forholde seg til media på å være et resultat av populariseringen av fankultur – der man i klubber og fora engasjerer seg i historier og univers ved å fantasere om hvordan handlingen vil utvikle seg – og binging. Etter Netflix gjorde det vanlig å se alt i én jafs, kan det virke som vi ikke lenger tåler å se historier stå uforløst. Vi trenger en konklusjon, her og nå, og hvis vi ennå ikke har alle brikkene til puslespillet foran oss, går vi i gang med å lage våre egne.

I nyheter er det heller ingen plass til tvil eller nysgjerrighet. Journalister forsøker stadig å kontrollere feedens evige nåtid med å forme begynnelser og avslutninger: En krig bryter ut, og fremfor hva, hvorfor og hvordan det har skjedd, leter de etter et tydelig svar på hva som kommer til å skje videre. Eksperten med den mest bastante spådommen – det mest troverdige og tilfredsstilende narrativet – vinner frem. Om det senere viser seg at eksperten tok feil, er det uansett ingen som husker hva som ble sagt. Det viktigste er at hen satte nået i kontekst.

Den samme typen spekulering foregår i risikokapitalisme, der verdien av et produkt ikke regnes ut i fra dets nåværende markedspris, men i stedet ut i fra dets antatte, fremtidige verdi. Derfor har verdivurderingene lite eller ingenting å gjøre med det eksisterende produktet, da investeringer gjøres i blind tro på at de visjonære, karismatiske gründerne holder det de lover. På samme måte vurderer vi dagens episode av The Idol i lys av morgendagens anmeldelser.

Innholdet er aldri nok

Bør man ikke, når man kritiserer kunst, være overbevist om at måten noe blir fortalt på har en betydning for hva som blir fortalt? Anmeldere ser likevel ut til å være mer interessert i å tolke overskrifter enn grepene Levinson tar i bruk når han forteller historien – åpenbare virkemidler som inneholder all informasjonen vi trenger.

The Idol åpner med et nærbilde av ansiktet til Jocelyn, med stemmen til en fotograf i bakgrunnen. Han ber henne te seg på forskjellige måter. Vær sårbar. Farlig. Sexy. Trist. Samtidig som hun eksisterer alene i bildet, forstår vi at følelsene hun uttrykker kommer fra et annet sted. Kameraet ruller deretter sakte bakover, og avslører en hel del andre mennesker som også jobber med å gjøre om Jocelyn til et produkt.

Vi kommer ikke noe nærmere sannheten om Jocelyn de neste 20 minuttene heller. Vi lærer om henne gjennom PR-teamet, managere, assistenter og journalister. Bruken av lange linser og sakte zoom minner om Francis Ford Coppolas overvåkningsthriller The Conversation – som om seeren står utenfor dramaet som utspiller seg. Deretter drar Jocelyn ut på byen og blir forført av Tedros, en mann som heller ikke virker å være interessert i henne som noe mer enn et statussymbol. Jocelyn inviterer ham hjem, selv om assistenten hennes (som også er hennes beste venn) sier han er «so rapey».

Episoden etterlater i en følelse av tomhet, for Jocelyn fremstår helt flat. Nærmest insisterende kjedelig. Vi ser henne fingre mens hun kveler seg selv og fantaserer om å bli undertrykket. Hun kjenner knapt igjen sin egen stemme i musikken hun jobber med. Foran journalisten vil hun ikke legge skjul på noe, men svarer likevel kun i intetsigende onelinere. Kjenner hun i det hele tatt igjen sitt eget ansikt i det skandaløse bildet som har gått viralt? Verken seeren eller Jocelyn selv ser ut til å ha noen anelse om hvem hun egentlig er.

Den nye kontinuiteten

Det sier seg selv at denne spekulative, kulturjournalistiske måten å vurdere historier på faller på sin egen urimelighet. Avslutningen finnes jo der ute et sted. Vi vet til og med hvilken dato den slippes.

Likevel leter vi etter svar i intervjuer, uttalelser fra medarbeidere og kritikeres kvalifiserte gjetning, selv om det bare gjør oss til forutintatte, dårligere seere.