Den rødkinnede krølltopp-youtuberen Andrew Callaghan (25) har de siste to årene seilet frem som den fremste pioneren innenfor internettsk gonzo-journalistikk, først med Youtube-kanalen «All Gas No Brakes», og siden 2021 en ny kanal med navnet «Channel 5». Felles for dem begge er at han med bobil har reist rundt til de mest absurde, lavkulturelle begivenhetene USA har å by på: Flat Earth-konferanse, en pornomesse, spring break på Miami Beach eller en pickup artist-bootcamp.
For generasjonen som har vokst opp uten et tillitsforhold til etablerte nyhetskanaler, står Callaghan som et slags fyrtårn som viser hva reportasjer kan og bør være, i en tid der tribalisme og narrativbygging gjør det vanskelig for vanlige folk å enes om sannheten.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Perpleks i kaoset
Den HBO-distribuerte, A24- og Abso Lutely-produserte (Tim and Eric, Nathan for You, The Eric Andre Show) dokumentaren er Callaghans første prosjekt i lengre format. Her har han fått mulighet til å fortelle en mer sammensatt historie over en lengre tidsperiode – uten at det går på bekostning av kunstneriske særegenheter og underholdningsverdi.
Troverdigheten Callaghan har opparbeidet seg den siste tiden kan virke usannsynlig, da den verken kommer fra en høy utdanning, spesifikk dybdekunnskap eller evne til å trollbinde seeren med fjonge tankesprang og formuleringer. Seerne liker rett og slett hans ordknappe og åpensinnede væremåte, der han står perpleks i kaoset, ikledd sin beige, alt for store billigdress med mikrofonen i hånden, som en parodi på tradisjonell standup-reporter. Han trenger ikke trykke på noen knapper når verden har gått av hengslene på egen hånd. Det eneste han gjør er å rekke frem mikrofonen, og la galskapen utspille seg helt av seg selv.
Mot en ny journalistikk
At Callaghan har banet vei for en ny måte å gjøre journalistikk på, var i begynnelsen av Youtube-karrieren noe seere halvironisk kommenterte for å vise at de satte pris på humoren i videoene hans, der han finslipte «mannen på gata»-formatet for internett-generasjonen. Men komplimentet viste seg etterhvert å skulle stemme på ekte. I løpet av pandemien, da amerikaneres blikk var rettet mot den voksende bølgen av konspirasjonsteorier og høyreradikale, demonstrerte Callaghan at sin særegne måte å møte folk og dokumentere hendelser på også kunne brukes til noe mer enn å produsere sosialpornografi. Det humoristiske tilsnittet var fortsatt en essensiell del av presentasjonen da han i mars 2022 oppsøkte trailerprotesten mot koronarestriksjoner, men ofte viste den seg å virke humaniserende fremfor hoverende. Som alltid ender man opp med å spekulere om noen av casene i videoene faktisk bør beskyttes mot seg selv, men resultatet er i det store og det hele at publikum føler vi kommer litt nærmere selve nerven av det som ligger bak menneskene og bevegelsene vi har vansker med å forstå.
At humoren tar oss nærmere menneskene og sakens kjerne kan delvis forklares med at den gir rom for at intervjuobjektet kan vise selvironi – en viktig del av arbeiderklassens etos som middelklassen ofte tolker bokstavelig og møter med fordømmelse (i motsetning til arbeiderklassen, som gjør narr av seg selv, har middelklassemennesker med god råd og dårlig samvittighet et masochistisk behov for å bli gjort narr av).
I motsetning til øvrige, amerikanske medier virker han genuint interessert i å forstå menneskene bak raseriet og konspirasjonsteoriene, uten å presentere dem med den liberale sentimentaliteten som preger, for eksempel, vår egen Helene som sjekker inn. I et forrykende tempo viser This Place Rules den første «stop the steal»-demonstrasjonen i Philadelphia, en fulltids konspirasjonsteoretiker tidligere dømt for pedofilt overgrep, anti-fascister på barrikadene, Black Lives Matter-demonstranter med batonger, Infowars-frontmannen Alex Jones mens han pumper jern i baris og blir skjenket sprit, Proud Boys-leder Enrique Tarrio og et bredt utvalg liberale – alle i større eller mindre grad psykotisk opphengt i kulturkrigen.
Upretensiøst
Sosiale medier og telefoners innebygde kamera har gjort at hvermannsen har tilegnet seg en medial væremåte like naturlig som et morsmål. Plattformene former derfor måten vi formidler budskap på, da vi vil at ordene skal nå frem i en overbefolket og kaotisk nyhetsstrøm. Høyt volum og sjokkfaktor er god valuta, og form er definitivt viktigere enn innhold. Det føles evig lenge siden – typ NRK-arkivmateriale-i-svart-hvitt lenge siden – at man kunne se intervjuobjekter rette seg opp i ryggen og presentere meningene sine med en ekstra møysommelig nøkternhet hvis de ble plassert foran et kamera. Til tross for skrik og skrål fremstår derfor This Place Rules som en presis, jordnær, upretensiøs og forfriskende konkret beskrivelse av hendelsene som ledet opp til det merkelige kvasi-kuppforsøket den 6. januar 2021. Dessverre var Callaghan korona-sengeliggende akkurat den dagen det smalt på Capitol Hill, selve hendelsen hele dokumentaren bygger opp til. Men mens man sitter og erger seg over at han ikke var på post da det gjaldt, forstår man at det er materialet han har sanket på forhånd der man finner sannheten.
