«Thomas mot Thomas» er en god idé pakket inn i uengasjerende drama og platt humor

Norsk film er ofte blitt beskyldt for å være ensporet og lite kreativ. Storsatsningene er som regel historiske dramafilmer med kjente norske fjes, eller, hvis man er heldig, en gjeninnspilling av Olsenbanden.

Med Thomas mot Thomas har regissør Jakob Rørvik blitt hyllet av en rekke anmeldere for å ha laget en original filmperle. Det kan late til at enhver regissør som ikke begir seg ut på et prosjekt som handler om andre verdenskrig, automatisk blir trukket frem som en viktig stemme. Er dette det friske pustet norsk film trengte?

I Thomas mot Thomas møter vi … Thomas, en fysikkprofessor på Blindern som jobber iherdig med å bevise at multivers-teorien stemmer. Teorien går ut på at det finnes et uendelig antall universer, og derfor også et uendelig antall versjoner av ham selv. Han blir latterliggjort av kollegaene, som mener teorien er blitt avvist for lengst, og de eneste som holder ham med selskap er hans veslevoksne sønn og en mor som begynner å bli dement.

Jobben er altoppslukende for Thomas, som for øvrig er noe av en ustabil karakter. Det er uklart hvorvidt alt foregår inne i hodet hans, eller om ulike versjoner av ham selv fra andre universer faktisk manifesterer seg i virkeligheten. Filmen går ikke i dybden på dette, og det er dynamikken mellom de ulike versjonene som er i fokus, uavhengig om det er ekte eller ikke.

Dårlig humor

Thomas mot Thomas er regissør Jakob Rørviks spillefilmdebut. Fra før har han en rekke kortfilmer under beltet, deriblant Apocalypse Norway, som handler om en apokalyptisk hendelse sett gjennom øynene til en gjeng priviligerte tenåringer. Thomas mot Thomas er også litt som en kortfilm. Budsjettet er lavt, det gjenspeiler det visuelle, og det hjelper ikke at musikken for det meste består av generiske synthlåter.

Samspillet mellom de ulike versjonene av Thomas utgjør en sentral del av filmen, med kjapp, humoristisk dialog de i mellom. For sentral? For Rørvik makter ikke å å kombinere det humoristiske med det såre som skjer på hjemmebane. Det er unaturlig, rotete, platt og uinspirert. Man bryr seg aldri ordentlig om forholdet mellom Thomas og ekskona, at sønnen blir mobbet, eller om den demente moren. Dette bakteppet – som når alt kommer til alt er filmen – blir til kjedelig og uengasjerende garnityr som bare sporadisk dukker opp blant de mer humoristiske segmentene.

Humoristiske segmenter som dessuten føles som malplasserte sketsjer det ikke er blitt lagt særlig arbeid i. Humoren består ofte av kødding med politisk korrekthet man har sett hundre ganger før, og både kjønnsforskere og folk som studerer humaniora får gjennomgå. Lavthengende humorfrukt.

For lite tid til ettertanke

Så hva er problemet? Med en spilletid på en halvannen time blir det knapp tid til å dvele ved det eksistensialistiske og det karakterfokuserte dramaet, samtidig som man prøver å lage en underholdningsfilm. Samtaler mellom karakterer, som fort blir overdrevent sentimentale og pinlige, er uinteressante når karakterene er såpass underutviklede og sjablongaktige. Dermed fungerer filmen heller ikke som et familiedrama. Dessuten: Budskapet om å verdsette familien og de rundt deg, blir for banalt, og er blitt gjort – til det kjedsommelig uendelige – tidligere.

Det er interessant hvordan multivers-teorien har fått så stor plass i populærkulturen. Konseptet om et uendelig antall universer – med uendelige muligheter – fenger, noe flere av de nyeste Marvel-filmene, og braksuksessen fra tidligere i år Everything Everywhere All at Once er bevis på. Og ja, det er noe forlokkende med tanken på at det finnes en bedre versjon av deg selv i en annen virkelighet. En virkelighet man kan drømme seg bort til, vekk fra det kjedelige hverdagslivet. En filmskaper kan gjøre mye interessant med dette som utgangspunkt. Da er det synd at Rørvik ikke klarer å drømme opp en bedre film enn dette. Thomas mot Thomas skraper kun på overflaten av et spennende konsept. Resultatet er en film som gaper over for mye, uten å presentere noe nytt og unikt.