En kjapp oppsummering av den siste ukas viktigste hendelse på internett: Elon Musk har kjøpt Twitter, sparket halvparten av selskapets ansatte og planlegger å innføre en betalingsløsning for de som vil ha en blå hake i brukernavnet sitt og bli prioritert i feeden.
Oppkjøpet har utviklet seg til å bli en elliptisk fortelling om Musks trang til å bli sett. Som en reaksjon mot betalingsløsningen har flere brukere demonstrert dens logiske brist, ved å stjele identiteten til milliardæren. Brukere, enkelte med millioner av følgere, endrer brukernavn og profilbilde for å ligne på Musk, for så å poste så mye de kan om ting som irriterer ham: harselering med relasjonen hans til overgriper Ghislaine Maxwell, hans feilede Hyperloop, hans tidligere havarerte kjærlighetsforhold og gamle anklager om seksuell trakassering.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Det er vanskelig å forestille seg hvor dårlig Twitter faktisk kan bli, men det er stor sannsynlighet for at vi ender opp med en kjedelig og irriterende feed ingen egentlig har lyst til å lese – bestående av politikere (eller kommunikasjonsrådgiverne deres), journalister med riktige meninger og kvisete NFT-nerder. Noen har derfor valgt å emigrere til Mastodon, et sosialt nettverk med et desentralisert serversystem. Tanken om en reklamefri, milliardær-eier-fri plattform er god, men det kan se ut som om infrastrukturen er for komplisert til å huke inn store folkemengder, og for ulik Twitter til å fungere som en direkte erstatning.
Uansett kan man velge å se på dette som årets største gave: én feed mindre å forholde seg til. Det var gøy så lenge det varte.
Fotballbøker
Fotballhistoriens viktigste mål ble skåret med hånden, men det har ikke stoppet VAR. Merkelig nok. (Foto: Getty Images)
I det siste er det kommet så mange bøker om fotball, at man halvveis forventer at dommeren skal ut og lese en side eller to når han ropes ut til sidelinjen for å ta en VAR-situasjon i nærmere øyensyn. Johan B. Mjønes har skrevet om tidenes fotballkamp, den mellom Argentina og England i 1986, hvor Diego Maradona skåret med hånden, og hvor Falklandskrigen (1982) var storpolitisk og vektig bakteppe. Håkon Opdal har skrevet om keeperen i lys av Sisyfos (man må anta at Håkon Opdal er lykkelig, eller?), Simen V. Gonsholt har samlet sine fotballartikler fra det siste tiåret mellom to permer og den svenske journalist-legenden og When We Were Kings-podkasteren Erik Niva har gitt ut bok sammen med Thomas Karlsen om RBKs 1996-sesong. Skrivekløe er en pandemi som har rammet flere kontinenter, og amerikanerne er nå i ferd med å summere opp hvordan statistikkens inntog i den profesjonelle fotballen de siste, tja, ti årene, har endret – og vil fortsette å endre – det vakre spillet som vi elsker, med henholdsvis Rory Smiths bok Expected Goals: The Story of How Data Conquered Football and Changed the Game Forever og Ryan O’Hanlons Net Gains: Inside the Beautiful Game’s Analytics Revolution. Korte titler á la Sult har tydeligvis ikke slått an hos amerikanske fotballskribenter.
Det er altså nok å henge fingrene i mens man lar Qatar-VM seile sin egen sjø.
«R.I.P.» (2013)
Det er allerede lenge siden Migos-æraen (2013-2017, ish?) regnet i hiphop-år. Men det kjentes likevel som et spark i magen da nyheten om at Takeoff i forrige uke ble skutt og drept, visstnok over noe så meningsløst som terningspill. Takeoff var nok den mest anonyme av de tre Migos-ene. Han var han som på mange måter bare var der. Men så er det nå en gang sånn at bare det går lang nok tid, blir den mest anonyme i en gruppe sett på som selve navet. Han man alltid kan stole på, mens de mer eksentriske personlighetene ramler litt rundt på dekk og skyter i alle retninger. Det er helt uten dødens etterpåklokskap at jeg vil hevde at Migos mest Migos øyeblikk, det stod Takeoff for: Det første verset på den nå litt for passende titulerte «R.I.P.» (2013). Her viser Takeoff frem den en gang idiosynkratiske – senere generiske – migosflowen, i all sin prakt, dette stakkato rytmemønsteret som gruppen ble synonym med. Spol frem til cirka 1:08 og hør den paranoide tekstlinjen «I'm thinking 'bout moving to Canada but I know they 'gon be still watching me». Prøv å rap det selv, kjenn hvordan tungen slår opp og ned i munnen nesten som en trommestikke. Akkurat her er rappen destillert til sin pureste form, og igjen trer den fram som først og fremst et rytmeinstrument i en sjanger som har mer til felles med instrumentell elektronisk musikk enn mange husker eller tenker over nå som vi skriver 2022.
Og i det ligger mulig en forklaring på hvorfor Migos ble så viktige. De tok opp i seg både raphistoriske brudd og kontinuiteter, og maktet slik å løfte hiphopen inn i et nytt tiår, hvor sjangeren skulle bli større enn noensinne før. Kanskje ikke egenhendig, men okke som.
Takeoff alias Kirshnik Khari Ball på lyttefesten for det som ble hans siste utgivelse, duo-albumet «Only Built for Infinity Links» sammen med Quavo. (Foto: Prince Williams / Getty Images)
Alt for Norge
Alt for Norge, filmen om Drillo og Drillos, er kommet på Netflix. Så den her om dagen, og den er virkelig severdig, om enn ikke direkte bra (den virker litt usikker på hva den handler om, Drillo eller Drillos?). Men blås nå i det. For filmen er først og fremst sine bestanddeler. En purung Ivar Morten Normark som plutselig dukker opp et lite sekund, og Kåre Ingebrigtsen, en uvesentlighet når det kommer til Drillos, som passerer kameraet og avslører at han faktisk var direkte kjekk et par år midt på 90-tallet – men aldri før, og aldri etter. Og Mini Jakobsen, herregud, han gjorde en grimase hver gang han så et kamera. Ting som dette gjør filmen artig å se. Og at Drillo var så ekstremt sur og blottet for karisma, det hadde vi vel som nasjon fortrengt, nå som han er blitt en ren bestefarsfigur?
