Til ørene faller av

Hva menes med å være lutter øre? Om man konsulterer Norsk Akademisk Ordbok, som man jo gjerne gjør, menes det: høre, lytte ivrig og oppmerksomt. Og det kan stemme. De kommer riktignok med ganske slappe eksempler: denne dal er tyst og stille som om alt var lutter øre (J.S: Welhaven) og «Vent til du hører hva jeg har å si.» Jeg lente meg tilbake. «Kom igjen. Jeg er lutter øre.» (Jan Mehlum)

Noe langt mer forfriskende hva gjelder å være lutter øre foregår nede i Bjørvika i hovedstaden denne helgen, da årets første festival tar over deler av MUNCH, som antakelig vil bli enda skakkere enn vanlig. All Ears, som festivalen heter, har siden begynnelsen av dette årtusenet vært en skikkelig utfordrende start på musikkåret, på både godt og vondt. Mest godt. Improvisasjonsmusikk, avantgarde-samtidsmusikk, støy, elektronisk musikk, jazz og noe det ærlig talt er vanskelig å sette ord på har stått på agendaen hele veien. Mange legender fra Europa, Asia og Amerika har vært på besøk, og vi har jo våre egne helter også. Flere av dem har også vært ansvarlige for booking og gjennomføring i løpet av årene: Maja S.K. Ratkje, Lasse Marhaug, Paal Nilssen-Love og Guro Moe, for eksempel. Nåværende kull inkluderer musikere og musikkelskere som Natali Abrahamsen Garner og Anja Lauvdal, kjent fra prosjekter som Delish og Moskus. Å være musiker innen dette feltet handler ofte også om å være med på å sette opp konsertserier og å prøve å bygge miljøer - det er en integrert del av kunstnerskapet. Hyggelig å tenke på.

Annonse

Det er jo slettes ikke alltid musikk for Hvermansen, dette, men det er også mange som liker å utsette seg for det ukjente, ofte med store kunstneriske gevinster. Det er likevel ikke til å komme unna at noen av artistene på plakaten kunne trukket et tosifret antall betalende gjester på en tirsdag på Kafé Hærverk. A rainy night in Stoke, som det heter på fotballspråket. Nettopp derfor er det hyggelig å se at ett tusen to hundre levende mennesker har trykket «interessert» på Facebook-eventet så langt. Det er klart det hjelper at All Ears-festivalen de siste par årene blir arrangert på en stor kunstinstitusjon med troverdighet og som har jobbet mye med publikumsutvikling. Det er jo tross alt beviselig endel folk som er nysgjerrig på samtidskunst her i landet. Og hvorfor ikke oppleve det i form av musikk?

Festivalen arrangeres fredag, lørdag og søndag, og inneholder i inkluderingens navn også et program for barn.

Ofte med slik musikk er jo mye av poenget å møte opp uten fordommer og se hva som skjer, det er morsomst slik, men det er likevel et par konserter som utpeker seg noe på forhånd.

Den norske cellisten Tanja Orning og pianisten Christian Wallumrød er par i hjerter, og har også opptrådt mye sammen, for eksempel i sistnevntes Ensemble. Dette er ypperlige musikere som ikke er redde for å dyppe tærne i ukjente pytter, og frembringe impulser som likevel treffer et kjent sted i underbevisstheten. Men nå skal de opptre i duo-format offentlig for noe jeg tror er første gang. Strenger vil vikles i hverandre slik tornen og rosen vokser sammen i den noen hundre år gamle hitlåten «Barbry Allen» (mer om den låten en senere gang).

Det er vanskelig å unngå å bli fascinert av navnet Damsel Elysium. Det er verdt forsøket allerede. Som arrangørene selv beskriver artisten: Damsel Elysium er en eksperimentell lyd- og billedkunstner, multiinstrumentalist og komponist basert i London. Elysium, «Londons stiligste eksperimentelle lydkunstner» (Vogue), bruker fiolin, piano, originale feltopptak og antikoloniale praksiser for å utforske alternative forbindelser med fysiske og naturlige rom. I deres verden er ikke tale tilstrekkelig; mote, skulptur og bevegelse regjerer for denne voksende eksperimentelle kunstneren.

Den som blir muggen av International Art English på norsk, kan heller bruke ørene og sjekke ut musikken på nettet først, det låter da svært så fortryllende, det? Om det ser stilig ut i tillegg må da det være bra.

Alt det foregående skjer på fredagen, men det virkelig store dette året må være trioen Ghosted på lørdagen. De ga ut et av 2022s aller herligste album, som jeg har lyttet til svært mange ganger. Rart at musikk kan være behagelig ambient og særdeles groovy på samme tid. Annerledes enn mye, men fortsatt svært fengende. Et mulig sammenlikningsgrunnlag er de australske norgesvennene The Necks, men med litt mer futt i skøytene og noe inspirasjon fra det afrikanske kontinent.

Grunnen til at det låter så deilig er veldig mye på grunn av den svenske rytmeseksjonen, med Andreas Werliin på trommer, godt kjent for norske konsertgjengere fra band som Wildbirds & Peacedrums, Tonbruket, Loney Dear, og ikke minst Fire!, der han spiller med Johan Berthling på bass. Og nettopp sistnevntes hypnotiserende basslinjer er et drivende element også i Ghosted. En skikkelig favorittbassist!

Den unike australske gitaristen (med mere) Oren Ambarchi er en av denne frie musikkens aller største stjerner, og har medvirket på et stort antall utgivelser. Bare fra de to siste årene kan man velge seg nydelige album som det friske soloalbumet Shebang, og det svært meditative og medrivende trioalbumet Placelessness (bra tittel!) sammen med landsmennene Robbie Avenaim og Chris Abrahams på piano (han spiller også i The Necks).

Men Ghosted er virkelig noe for seg selv, sjekk for all del ut albumet, det er det mange som vil like. En liten bonus er at den svært dyktige fotografen Pål Dybwik har laget det mystisk forlokkende omslaget.

En annen bonus ved å stikke ned på Munch er jo at man kan oppleve det flere mener er en av de sterkeste utstillingene på en stund: Goya og Munch. Moderne profetier, som tas ned allerede 11. februar.

Andre konserter på det bruket fremover inkluderer Susannas Baudelaire-tolkninger i kompaniskap med Oslo Sinfonietta, og den nevemagnet-titulerte Alabaster dePlume (men musikken hans er slettes ikke verst!).

Sjekk resten av programmet på helgens festival her: https://all-ears.no/