Tillit som dystopi

En OECD-rapport som ble publisert i fjor viste at rundt åtte av ti nordmenn har tillit til myndighetene. Gjennomsnittet i OECD-land er fem av ti. Joda, tilliten går ned, men den er fortsatt høy. Vi sier ofte til hverandre at vi lever i et tillitssamfunn. Slik skal det fortsette å være. Regjeringen har satt i gang en tillitsreform i offentlig sektor. Man liker tillit. Både tanken på den, og når den materialiserer seg, for eksempel i form av at noen har satt en haug med kanelboller eller ved langs et fortau, og hengt opp en lapp som sier at bare forsyn deg, vipps betaling til det og det telefonnummeret. Da tar vi bilde og legger det ut på sosiale medier.

Det er altså ikke helt ut av det blå at Lars Ø. Rambergs gigantiske slagordskunstverk Tillit dukket opp på Økernsenteret her om dagen.

Fra tvil til tillit

Tidligere har Ramberg slengt opp bokstavene ZWEIFEL (2005) – tysk for tvil – på DDRs gamle parliamentsbygning, Palast der Republik (som for øvrig var asbest-befengt, fant man ut etter gjenforeningen, og dermed rev – stålet ble blant annet brukt til å bygge Burj Khalifa, verdens høyeste hus, i Dubai).

Det er også Ramberg som står bak et av Oslos antakelig mest sette kunstverk i disse dager, nemlig lysslyngene som utgjør kunstverket Brainstorm ved Deichmans hovedbibliotek.

Nå har han stavet ordet TILLIT ved å sette på lys i vinduer i det forlatte Økersenteret.

Stedet stygg kunst går for å dø

Når man titter opp på Rambergs verk fylles man med mye rart.

Tillit handler om å håndtere usikkerhet. Men ordet skrevet med veldig store bokstaver på en dystopisk utseende blokk er ikke veldig tillitsvekkende.

I Facebook-gruppen «Økern og Løren» – som jeg er medlem i, til tross for at jeg bor i motsatt ende av byen – er stemningen ikke god. Det har den kanskje aldri vært. Jeg forbinder gruppen mest med innbrudd og problemer med måkefugl. Økern-beboerne er lei av at bydelen skal være åsted for moderne kunst. Kanskje er de også lei den rotete, liksom-moderne business-arkitekturen, og motorveien, kanskje føler de at de lever i helvete, eller i det minste et slags 1984 (romanen). Du trenger mer enn tillit for å overleve på Økern. Sannsynligvis behøves en del fandenivoldskhet. I et kommentarfelt spørres det: «Kan Økern slutte å være et sted hvor stygg kunst kommer for å dø?». En annen lurer på nøyaktig HVA man skal ha tillit til, og slenger på en trist emoji.

Dystopien iblant oss

Hele greia kunne vært en kulisse i Squid Game, eller kanskje heller i dens japanske tvilling, like severdige (på godt og vondt) Alice in Borderland, hvor mennesker må kjempe på liv og død i kreative «spill» i en slags metavirkelighet. Å se på Økernsenteret og det store ordet TILLIT gir virkelig følelsen av dystopi. Det føles som at alt står på spill og er farlig.

Egentlig er verket ganske kult også, på samme unektelige måte som Kraftwerk og å gå i bare sorte klær er det.

Re-aktualisert modernisme

Økernsenteret, tegnet av Håkon Mjelva og ferdigstilt i 1969, regnes som et hovedverk innen norsk modernistisk arkitektur. Rambergs Tillit re-aktualiserer denne stadig mer utskjelte epoken innen arkitekturen. Ved å bruke senterets rektangulære fasader som lerret – åsted for kunst – peker han på noe helt sentralt i den modernistiske arkitekturens etos, det at den skulle være frigjørende, og ikke legge unødvendige føringer, men heller optimalisere det å leve og bo etter objektive kriterier. Man hadde tillit til fremskrittet. Det fungerte som kjent ikke. Menneskene ble ulykkelige. De startet noe som het Arkitekturopprøret og ville tilbake i tid, til før friheten.

Tillit føles utidsmessig og anakronistisk, men samtidig underlig rett. Det strider mot all fornuft at dette ikke er et kjent kunstverk fra 2004, men at det dukket opp i 2023. Derfor får jeg liksom litt håp. Men håp, det er vel det motsatte av tillit.

En utgave av denne teksten ble først publisert i Tidens ånds nyhetsbrev.

Meld deg på her!