Ting kan tyde på at Astrid Smeplass er klar for en karriere-endring

Fuck Off - Astrid S
Universal

Ting kan tyde på at Astrid Smeplass er klar for en liten karriere-endring. Popmarkedet hennes er ikke hva det en gang var. Hennes fine vokal på det store Röyksopp-prosjektet viste hva som bor i henne, og at en viss modning bare vil kle henne. Hun dukket også opp som livevokalist med dem i Spektrum, som en annen Sundfør. Bilder i SoMe siste tiden har vist at noe er i gjære, med bilder sittende på dass som en annen Julie og den slags. Og på hennes nye single prøver hun også vise en ny stil, man hører henne utbryte «fitte!» fordi hun synger eller spiller feil på pianoet i den demo-aktige, vakre innledningen av låten. På omslaget har hun skrevet «I Think You Should Fuck Off» på sin hvite truse, men alle disse signalene blir egentlig lagt i skuffen når låta kommer i gang. Der er den bare som en gammal, jovial og konvensjonelt melodiøs Lily Allen-låt om en teit gutt, uttalt med en litt bløt F, som om hun egentlig ikke er så sinna. Ps: alltid morsomt å tenke på at guttene i Chic ble så sinte og fornærma etter å ha blitt nektet adgang til Studio 54 at de dro i studio og jammet frem en ny låt som het «Fuck Off!» - senere omdøpt til «Le Freak».

Lucid Dreaming - Orions Belte
Jansen records

Til å spille så behagelig og laidback musikk, er de tre krabatene i Orions Belte sannelig aktive. For tiden er de på turné i USA, de utga en boks med tre solo-album i fjor høst, de har kommet med konsertplater, turnéfilmer og litt av hvert. Senere i år kommer deres tredje studioalbum, og første single derfra låter liflig og godt. «Lucid Dreaming» faller et sted mellom Lars Elling og Juice WRLD, sløve og underlige stemninger som innehar sin helt egen klang. Chris Holm på bass, Kim Åge Furuhaug på trommer og Øyvind Blomstrøm på gitar er kjente navn som bruksmusikere og som kunstnere, men passer ekstra godt sammen i denne instrumentale loungestemningen.

Jeg er bare lykkelig når jeg drikker - Staysman

Han har vært en pest og en plage i årevis, godeste Staysman, samtidig har han vært umulig å virkelig mislike. Han har det man kaller ekte glimt i øyet, og kommer noen ganger med overbevisende argumenter for gleden ved sitt kultursyn. Han har også en avvæpnende sjarm som programleder - men kan bli jøtt irriterende i kulturkrigdiskusjoner, der han fremstiller seg og sine som folket nedenfra, mens han i realiteten sitter ved kongens plass på bordet. Dønn elite. Den verste partymusikken er lagt til side nå, kan det virke som, men det er heldigvis heller ikke bygderock – han tar hele den lange veien ned til køntri/danseband. Med fin pardans-swing, og til og med en steelgitar. Det er både noe post-ironisk og og inderlig over dette her, et sted å markere mannsrollens skjøre stolthet. Men melodien er da ikke så verst? Skål.