Todd under overflaten

Onsdag om én uke spiller en av amerikansk populærmusikks store og mest allsidige genier (jada) i bortimot en sekstiårsperiode på Cosmopolite i Oslo, med sitt knakende gode band og en spennende settliste. Vi snakker her om norgesvennen Todd Rundgren. Tidens Ånd fikk den store Todd-kjenneren og dyktige journalisten Morten Ståle Nilsen til å velge ut noen favorittlåter litt utenom de mest kjente. Og slike er det jo mange av, i alle retninger. Om vi rekker det, kommer vi tilbake med flere før konserten.

AV

«Izzat Love?»
(Todd, 1974)
Lytt her
Etter den nonchalante, doble pastisj-katalogen (skriver slagere mens De venter!) «Something/Anything?» (1972) gikk Todd Rundgren lei av å komponere smakk-i-øret popsangene og balladene som gudene hadde utstyrt ham så vel for å skrive.
«Lonely guy singing his unfunky song», mener jeg å huske at han avskrev dem som. Låtene som hentet gyllent melodisk inspirasjon fra1960-tallet, Tin Pan Alley, Carole King, soulmusikk og Laura Nyro (i sine smulere stunder).
Artistens eksperimentering med LSD mens han bygde studioet sitt på Manhattan, Utopia Sound, bidro nok også til å «utvide», subsidiært detronisere, bevisstheten og egoet hans (samt trolig til noen feilkoblinger). Den første frukten av det nye, mer syrete hodet var «A Wizard, a True Star» (1973) – albumet som fikk folk til å begynne å snakke om artisten som et mulig geni. Den beste, rikeste platen hans.
Oppfølgeren «Todd» (1974), nok et dobbeltalbum, skulle være mer av det samme, antar jeg, men føles egentlig som en hardrockende og sen-psykedelisk, men ganske masete og overlesset blindvei. Selvsagt med en håndfull sublime unntak, hvorav «Izzat Love?» alltid har vært en personlig favoritt.
Et soulpop-drops av det slaget man ønsker å sutte på i minst tre-fire minutter. Men som Todd, fordi han jo har sluttet å lage slike sanger, brutalt tar livet av etter bare ett minutt og 55 sekunder, med en stygg lyd som skal illudere en studioteip som blir spolt bakover.
Som Todd-head skal man i overveiende grad være glad for at han ikke valgte minste motstands vei. Han kunne ha endt opp som Hall & Oates (ikke at det er noe så veldig galt i det – bortsett fra at de to ikke utstår hverandre lenger).
Etter «Todd» fulgte «Initiation» (1975), med sin sidelange «A Treatise on Cosmic Fire» (intet mindre) og bandet Utopia, som befattet seg med alt fra (ganske svak) fusion og (ganske dårlig) prog, til (god) MOR og (artige) The Rutles-parodier, og som nok, når alt kommer til alt, opptok for mye av Rundgrens riktignok enorme kapasitet på 1970-tallet.
I 1974-75 kunne man lettere nervøst spørre seg: Skulle han aldri lage pop og soul igjen, da?

«Fade Away»
(Hermit of Mink Hollow, 1978)
Lytt her
Joda. Det skulle han. Det vidunderlige énmannsband-albumet «Hermit of Mink Hollow», et av de minst statiske og mest levende i sitt sådanne slag på denne siden av Stevie Wonder, består faktisk utelukkende av popsanger.
Det var hovedsaklig komponert på piano, og ble innspilt etter at artisten hadde tatt ut separasjon fra sin omsvermede foto- og Playboy-modellkjæreste Bebe Buell. Han flyttet ut på landet, nærmere bestemt til Mink Hollow Road i Woodstock, der planen var å sosialisere mindre og atter en gang dyrke den eremittiske studiorotta i seg.
Til skilsmissealbum å være er platen påtakelig lite bitter. Det er Rundgren i det filosofiske og metafysiske hjørnet, oppildnet, kanskje, av å igjen kunne se stjernene på himmelen etter mange år i storbyen. (Og noen doser «eastern intrigue»).
Albumet åpner og slutter med to sanger, «All the Children Sing» og denne, som orker å være utrettelig optimistiske på menneskehetens vegne. Hvorav «Fade Away» når så langt og høyt ut i kosmos, det uendelige, at ingen ringere enn den norske duoen Fra Lippo Lippi, under Rune «Grammofon» Kristoffersens ledelse, i sin tid tolket den på konserter.
Det er en popsang som higer etter å bli slukt opp av og bli ett med noe som er betydelig større enn den selv, og det er til å bli mjuk i sjelen av. Ilende vakkert.

«Healing Pt. I»/«Healing Pt. II»/«Healing Pt. III»
(Healing, 1981)
Lytt her
13. august 1980 brøt fire maskerte tyver seg inn i Rundgrens bolig i Mink Hollow Road. De holdt Todd og hans daværende bedre halvdel som gisler, mens de endevendte huset på jakt etter kunst og elektronisk utstyr.
Det er for alt jeg vet mulig at innspillingen av albumet «Healing» foregrep hendelsen. Det er uansett påfallende at det første soloalbumet, hans niende, etter den traumatiserende opplevelsen, er en eneste lang bønn om ro og fred i sjelen.
«Healing» er Rundgrens new age-album. Det er en diffus og latterliggjort ikke-sjanger – ofte avskrevet som den mer intellektuelt høyverdige ambient-musikkens harry niese, med en lite tiltalende eim av krystaller og midtlivskrise-spiritualitet heftende ved seg.
Det er også musikk med dype røtter, som ikke går rundt grøten: Den ønsker å hensette deg i en tilstand og, i spektakulært vellykkede tilfeller, helbrede noe i deg. Det er en ærbar ambisjon. Det kan uten videre argumenteres for at det er selve ur-meningen med musikk.
Rundgrens tolkning av new age har tekster og vokal, og «side A» er i bunn og grunn nokså tradisjonelt todderi, om enn mer elektronisk fremstilt enn tidligere.
«Side B», en symfoni i tre satser, må nytes i sin helhet. Den lykkes jublende godt med det den setter seg fore:
Å sende deg dypt inn i pusteøvelse-land (pusting og lytting er temaene i den) og gi deg en musikalsk og mental spa-behandling, før den i oppløpet eksploderer i lettet glede, som en kinaputt av varm lykke i øret.

«Loving You’s a Dirty Job (But Somebody’s Gotta Do It)»
(A Wizard / A True Star 1986)
Lytt her
Det føles godt å være den som omsider kolporterer noe Bonnie Tyler-stoff inn i disse inntil nå uplettede spalter. Den walisiske sangfuglen! Den «kvinnelige Rod Stewart»! Norgesvennen! «It’s a Heartache»-sangeren! Todd Rundgrens partner i den beste, mest inderlige sangprestasjonen han begikk!
Rundgren og den ublu megalomane amerikanske komponisten Jim Steinman (1947-2021) hadde en lang og broket, men også aldeles fortreffelig historie sammen. Helt tilbake til Meat Loaf debutalbum «Bat out of Hell» (1977), som, den gangen da noen fremdeles holdt telling, hadde ord på seg for å være et av tidenes mest solgte.
Rundgren hjalp Jim med det han trodde var en Bruce Springsteen-parodi, i sin helhet komponert av Steinman: En galning med en så idiosynkratisk teatral stil – «Little Richard Wagner» på Broadway – at samarbeidet fremsto likt det mellom en filmregissør og en produsent: Visjonen var Steinmans (og her passer det for en gangs skyld å snakke om en visjon), Rundgren var fødelseshjelperen som muliggjorde drømmen praktisk og økonomisk, og beskyttet den mot verden utenfor.
Skal man dømme ut fra intervjuer de begge har gitt, hadde de et … skal vi si kjærlighetsfullt antagonistisk forhold. Men i hvert fall: Ingen arrangerte og sang harmonier for Steinman, som Todd Rundgren. De arbeidet sammen i over 10 år, til og fra.
Da «Loving You’s a Dirty Job (But Somebody’s Gotta Do It)» så dagens lys i 1986, hadde komponisten for lengst tilegnet seg all kontroll selv. Rundgren er «bare» en duettpartner i denne ekstraordinært melodramatiske kjærlighetsballaden.
Men for en innsats! Steinman, som skal ha fått vokalister til å besvime av overanstrengelse, likte sine stemmer store og hysteriske, og kryster Todd til det ytterste her – til ekte raseri («you’re never gonna see it!»), ildsprutende lidenskap («the pounding, pounding chorus of our desperate hearts!») og et sjelfullt «whoo-hoo» som stuper og swooper som en litt ekstra aerodynamisk fugl.
Låten er kitsch – vidunderlig kitsch. Todd Rundgren – som har (hadde?) et flott instrument – sang aldri bedre.

«Parallell Lines»
(Nearly Human, 1989)
Lytt her
Albumet «Nearly Human» var en siste kraftanstrengelse før Todd tilsynelatende pensjonerte de kommersielle ambisjonene sine, og gikk i gang med livet som kulthelt.
Et soulalbum, innspilt live i studio, med et stort band, for et stort plateselskap, med Bobby Womack som gjest på det magnifikke åpningskuttet «The Want of a Nail».
Låten som snakker høyest til meg tre og et halvt tiår senere, er «Parallell Lines», som i utgangspunktet ble skrevet til en musikal («Up Against It!»). En gullkantet ulykkelig kjærlighetsballade i Philadelphia-soul tradisjonen, som Daryl Hall hadde røyket fredspipe med John Oates for, og som jeg fremdeles synes det er merkelig at ikke en eller annen vokal-diva har beslaglagt. (Slike finnes kanskje ikke lenger?).
Det unge, snusfornuftige multitalentet er blitt en middelaldrende mann, mørnet og modnet av Livet Sjæl, og der han i sin arrogante ungdom ville ha ristet en melodi som dette ut av venstreermet, akkompagnert av en suveren og snørrhoven mine, koster det mer nå. Rører mer også.
Han har skrevet sanger i den samme tradisjonen både tidligere («Can We Still Be Friends?», «Mated») og faktisk også senere («Buffalo Grass»). Akkurat i dag tror jeg det er som blåøyde soul-vokalist jeg vil huske Todd Harry Rundgren aller best.

Bubbling under: «Tiny Demons», «Lysistrata» (rimer med «you know I gotta»!), «Where Does the Time go?», «The Ultimate Crime», «Living»

Morten Ståle Nilsen

⁦Les om konserten og kjøp billetter her.