Torgny og Wuthering Heights

God lørdag
Hvem hadde trodd at OL skulle bringe så mye glede og god gammeldags uskyld i en dekadent tid? Hyggelig opplegg, kanskje fordi det går på NRK og dermed får et lite snev av nasjonalt leirbål? Dessuten går det an å heie på andre enn norske utøvere, da.

Om du ikke liker sport eller eier en tv, går det an å se den voldelige, overstyrte, destruktive, romantiske og symboltunge soft porn-filmatiseringen av Wuthering Heights på kino. Det vil si, om du først skal på kino kan du godt velge en annen og bedre film, men i teorien er vi glad for alle kinobesøk. Den er altså ganske teit, men også veldig fin å se på, på grunn av Jacqueline Durrans kostymer og Suzy Davies’ design. Knuste svale-egg, tapet inspirert av Cathys hud og føflekk, erigerte hengingsofre, og mye, mye mer. Merk også en erotisk ladet pop-up bok.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Charli XCX har laget mye sterk musikk til filmen, men det største som foregår for ørene er jo helt klart de to gangene vi hører gripende engelske folketoner. Det er nærmere bestemt Olivia Chaneys BBC live-innspilling av den rystende vakre og romantiske «Dark-Eyed Sailor» (en snill Heathcliff). Hør den her, og ta også med Steeleye Spans herlige folkrock-utgave her.

Det er i det hele tatt moro med hvordan slike gamle klassikere kan oppleves så vidt forskjellig fra bruker til bruker. Og hvordan boken kan selges på mange forskjellige vis. Jeg plukket med meg en pocket-utgave av Emily Brontës roman fra 1847 som ga veldig mixed signals: den utkommer på det gamle raddis-forlaget Pax, har en ryggvendt dame kjent fra mange løkkeskrift-romaner som omslagspryd, og den er utstyrt med en blurb fra landets fineste og mest avanserte litteraturkritiker Henning Hagerup. Jeg likte det litt. Les romanen, den er ganske rar, men dette er tiden for å grave seg ned i klassikere.

Annonse

Det er Valentines day i dag, visstnok. Et fint sted å markere den er på klubben Hør Hør i tjukkeste Storgata - der er det Thomas Eiene og Lars Martin Dahl som står bak platespillerne i kveld med verdens beste soul og tilstøtende sofistikert musikk under navnet Romantic Journey.

På Kulturhuset (lenge siden jeg har vært der) er det en nydelig festival som heter Serendip, arrangert av studenter ved Norges Musikkhøgskole, og med band som også kommer fra andre steder. Høy kvalitet, mye soul, folkemusikk, jazz og funk med interessante vinklinger. Det starter med Rigla kl. 16 og går slag i slag utover - her er det musikere som allerede har gjort seg bemerket og som vil gjøre det enda mer i årene som kommer.

Det er også en fin helg for Kunstnernes hus - fint inne og sol-utsikt ute. Fredag åpnet utstillingen «No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image», som fokuserer på dokumentarfilm og andre levende bilder, hovedsaklig skapt mellom 1970 og 1990-årene. En bred vifte av internasjonale kunstnere er representert. I tillegg til filmer og videoer er det også andre typer kunstverk, dokumentasjon og prosess-arbeider med. Feministisk orientert kunstfilm - det må da være svært, svært nødvendig motgift til hva som dominerer i nyhetsbildet for tiden. Sett av tid.

Fem i bagen med Torgny Amdam

Her forteller artist Torgny om fem ting som har vært en inspirasjon i arbeidet med hans nye soloalbum Air Mail.

«Hei, mamma. Håper alt er bra».

Ideen til Torgny Amdams personlige og historiefortellende album Air Mail fikk han etter å ha funnet brev han skrev til moren sin da han var utvekslingstudent på USAs vestkyst, som 17-åring i 1991.

For det første var det kanskje ikke så enkelt som han fortalte den gangen, faktisk ganske dramatisk for en ung mann, og ser vi ikke ganske forskjellig på virkeligheten, selv når vi er i god kommunikasjon?

Torgny er, ved siden av viktig musikkorganisasjonsarbeid, noe av en outrert kunstpop-artist i sine soloprosjekter. Og har som mange sikkert husker bakgrunn i, blant flere, hardcore-bandet Amulet (fun fact er at jeg booket dette bandet ganske tidlig i karrieren til rockebaren Last Train, et sted som veldig fort gikk tomt for Coca-Cola siden knapt noen i publikum drakk alkohol. Det tok en stund før slike band ble booket igjen). Han gjør også en strålende innsats som rocksanger i bandet The Fun Stuff som har ca én konsert annethvert år, det han gjør en spesielt god Roger Daltrey.

Men på Air Mail er tonen en litt annen. Ja det er punk og tilløp til disonnant hip hop her, men først og fremst er låtene basert på rolige spoken word-partier der Amdam resiterer tekster. Blant gjestemusikere finner vi en av de fineste gitaristene og lydmalerne i byen idag: Iver Armand Tandsether, kjent fra Mall Girl, Tigerstate etc. Kledelig.

Det er også laget en veldig flott og vemodig video til den fine låten «I Don’t Handle This Very Well», der mye found material, egne arkivopptak og mer tilfeldige gamle videoer i forskjellige formater er gnidd sammen til et rørende stykke minnearbeid. Se selv her.

Vi ba Torgny plukke ut fem verk som hadde inspirert ham under mekking av den nye musikken.

Chief Keef: «Ain’t Gonna Happen»
(låt, Glo Gang/RBC Records 2019)
Lytt her
— Vi snakker pianolicks og bekjennelser. Det er noe rent og ærlig ved dette, i mine ører. Oppe i denne skyen av weed finnes det et eksistensielt alvor. Vi sitter igjen med en opplevelse av noe sorgtungt og PTSD-preget. En annen låt i Keefs katalog jeg har hørt mye på, er «I Don’t Think They Love Me». Og nå slår det meg at en av titlene på min nye skive er «I Don’t Handle This Very Well». Og jeg registrerer også at åpningssporet på den nye skiva mi, «A Working Class House» kan plasseres i pianolicks og bekjennelser-sjangeren. Tilfeldig?

Joanne Robertson: «Blue Car»
(låt, AD 93 2023)
Lytt her
— En konsekvens av Robertsons utstrakte bruk av klang og improvisasjon er at lytteren inviteres til å dikte opp sin egen versjon av teksten. Det går nemlig ikke an å høre nøyaktig hva hun synger, bare enkelte ord her og der. Først forsøkte jeg å google teksten, men den finnes ikke. Man vet jo ikke engang om det eksisterer en offisiell versjon for artisten selv. For noen måneder siden prøvde jeg faktisk å skrive ned teksten slik jeg hører den. Låta representerer en helt spesifikk form for melankoli for meg, uten at jeg trenger å si noe mer om det. Anyway, jeg har alltid likt rakrygget kvinnelig vokal uten innyndingsambisjoner. Jeg har jobbet mye med vokalist Maria Due på platene mine, og jeg synes Robertson har noen av de samme kvalitetene.

Alan Vega - Infinite Dreams
(biografi, Backbeat Books 2024)
— Dette er en bok alle musikkinteresserte bør lese. Hva betyr det å gå all in? Den visjonære Suicide-vokalisten skrives frem med kjærlighet, innsikt og overraskelser. Vi får et innblikk i en kompromissløs kunstnereksistens i et mindre gentrifisert New York enn dagens Starbucks-Manhattan. Intet annet kulturprodukt har gitt meg en sterkere New York-følelse, det måtte i så fall være noe ala Taxi Driver (Martin Scorsese) eller All That Jazz (Bob Fosse). Alan Vegas liv og virke formidles med stor kjærlighet og respekt av Vegas enke, medforfatter Liz Lamere. Kjærligheten dem imellom dirrer i teksten. Bruce Springsteen har skrevet forordet, men det er bare en fun fact sammenlignet med resten av boka.

Sun Kil Moon: Benji
(album, Caldo Verde Records 2014)
Lytt her
— Det er noe med de lange tekstene og fortellerstilen på dette albumet som har vært inspirerende for meg i mitt virke. Helt siden låta «Elegy for Hassan» fra 2017 har jeg beveget meg i noe av det samme landskapet. Åpningssporet «Carissa» er en vill familiefortelling, sår, vakker og sjokkerende. Neste spor, «I Can’t Live Without My Mother’s Love», er så direkte og inderlig at det som på papiret kunne blitt en flau sentimental hyllest, i stedet fremstår desperat, sårbar og farlig. Mark Kozelek, mannen bak Sun Kil Moon-navnet, er også innom ABB i «Pray for Newtown», en låt om vold i Amerika. Sun Kil Moon har en egen evne til å mane frem Amerika i sangene sine, «Third and Seneca» er et tidligere eksempel. Denne skiva vil, tror jeg, stå igjen som et mesterverk i skjæringspunktet mellom historiefortelling og melodi. Og hva handler den egentlig om? Døden, selvfølgelig.

Tirzah: Trip9Love…???
(album, Domino, 2023)
Lytt her
Min absolutte favorittskive fra de siste årene – som også ga meg styrke og inspirasjon til å starte arbeidet med Air Mail. Etoset og sounden på denne plata har vært viktig for meg. En rå skive trenger ikke å være så “stor”. Det er i kongstanken og i produksjons- og komposisjonsgrepet at kruttet ligger. Som kjent kan man skrive en fantastisk roman om en sytråd eller et rumpehull. I dette tilfellet handler det “bare” om et skeivt piano og en distet gitar oppå en herpa beat, og så : syng fra hjertet! Her har Mica Levi og Tirzah virkelig fått til noe, synes jeg. De bruker samme tromme-beat gjennom hele skiva, men tweaker på den. (Dette inspirerte meg til å bruke samme basslyd og stil på alle låtene på "Air Mail”). Hør eksempelvis på låta “Stars”, det er mektig, catchy, krigersk og undrende. “Trip9love…???” låter som ødelagte deler av et romskip som faller mot jorda. Jeg tror denne skiva vil ha underdog-klassikerstatus om 20 år, litt som Leatherface sin plate “Mush”, som kom ut samtidig med “Nevermind", men fikk en helt motsatt kommersiell reise.

Ukens blandede bilder

Denne uken er vi tilbake i vanlig gjenge, med en Cannes-vinner, en event-film og en thriller – som alle er å finne på kino.

Fjorårets Gullpalme gikk til den iranske filmskaperen Jafar Panahi, som i mange år har dedikert seg til regimekritikk – noe som har gitt ham mange tunge og vonde stunder. Ikke bare er han blitt fengslet og fratatt retten til å virke som filmregissør, han har også fått sitt pass beslaglagt og nektes å forlate Iran.

Imponerende nok har Panahi valgt å fortsette å jobbe som filmskaper – i skjul, naturligvis – et valg som har gitt verden filmer som Closed Curtain, Taxi Teheran, 3 kvinner og Bare et uhell, noe som igjen har gitt ham en Sølvbjørn, en Gullbjørn, en manuspris fra Cannes og nå senest, Gullpalmen for Bare et uhell.

Panaris regimekritikk er på ingen måte blitt mildere med årene, og i Bare et uhell er den på sitt aller mest eksplisitte, idet filmen tar for seg effekten av måten dissidenter og opposisjonsmedlemmer blir behandlet på, blant annet ved at en gruppe torturofre diskuterer sine opplevelser og ønsker om hevn.

Innledningsvis følger vi en personbil med mor, far og barn. Det er kveld og de er på vei hjem. Mor er gravid, datteren er bråkete, faren er sliten, og brått kjører de på noe(n). Like efter konker bilen og de må få hjelp til å starte den. Ad tilforlatelige omveier gjenkjenner en mann ved navn Vahid sjåførens ganglag og stemme – og kidnapper ham, kjører ham ut i ørkenen og graver en grav til ham.

Så setter tvilen inn. Er han helt sikker på at mannen han er i ferd med å begrave er mannen som for flere år siden torturerte ham? Før han fullfører jobben bare må han fjerne all usikkerhet. Den kidnappede mannen, som høylytt bedyrer sin uskyld, har jo en gravid kone og en liten datter, tross alt. Men det å eliminere enhver tvil viser seg å være lettere sagt enn gjort. For hver nye forhenværende medfange han klarer å komme i kontakt med (den ene kjenner den neste, osv.), blir han presentert for en ny tvil, et nytt syn på saken, en annerledes tilnærming til det å forsøke å leve et «vanlig» liv efter fengsling og tortur.

Som man kan se av bildet med brudeparet baller det virkelig på seg efterhvert, og filmen er ikke uten (bekmørkt) komiske episoder og øyeblikk. Som man også kan ane, er filmen spilt inn ‘litt utenfor allfarvei’ (altså i skjul for styresmaktene). Noe Panari har evnet å gjøre uten at filmen lider under det: For det første er ikke hele filmen spilt inn i ørkenen (det er bare det at de beste bildene er derfra). For det andre dreies filmens handling rundt diskusjoner og aktiviteter man uansett ville velge å ha eller utføre i ‘trygge’ omgivelser – et poeng som gjelder dobbelt (eller mer) hvis man lever i et autoritært samfunn hvor hvemsomhelst kan finne på å rapportere deg til myndighetene.

Alt i alt er Bare et uhell en imponerende, engasjerende, skremmende og bevegende film om livet i dagnes Iran. (At den også fungerer som et bilde på andre av dagens autoritære samfunn, gjør den ekstra vond.)

Tidvis minnet den meg veldig (i ånd, ikke i struktur) om Death and the Maiden – Roman Polanskis filmatisering av Ariel Dorfmans stykke med samme navn, hvor et offer (Sigourney Weaver) drar kjensel på sin torturist (Ben Kingsley), før en intens utforsking av hevn, moral og etikk igangsettes – men Panaris film er mer hverdagslig enn den; langt løsere i formen og med mer humor. Dessuten tar den opp i seg tematikk som korrupsjon, fri vilje, systemisk undertrykkelse, tilgivelse og mye, mye mer.

Og så den slutten, da …

\

Ukens storfilm er selvsagt Wuthering Heights, hvis reklameplakater pryder ethvert t-banestopp, buss- og trikkeskur (kan man få inntrykk av). Hvorvidt den investeringen vil vise seg fornuftig er jeg imidlertid svært usikker på, for å kalle Emerald Fennells filmatisering av Emily Brontës roman vellykket, er vanskelig. Selv det å kalle det en vellykket film er vrient.

Ikke bare var det en skuffelse å se hvor ujevn Fennells film var blitt, det var også en overraskelse. Hennes debutfilm, A Promising Young Woman, var så god, så stilsikker, egen og smart i sine mange vrier og vendinger, at dens skildring av unge kvinners evige kamp for tilværelsen (eller i det minste for likeverd – eller i det aller minste for egenverd) i verden i dag, at man hadde god grunn til å forvente mer av hennes skildring av en tilsvarende kamp fra ‘gamle dager’. Særlig fordi den allerede var så godt skildret i romanen filmen er (løselig) basert på. (Selvsagt handler romanen Wuthering Heights også om klasse, noe også Fennells andre/forrige film, Saltburn, gjør. Men i filmen Wuthering Heights er klasseskiller redusert til en slags ‘plott-prop’ eller et poeng som gjør handlingen mer komplisert, snarere enn noe som skal utforskes eller gjøres satire på (som i nevnte Saltburn).)

Nå bør det nevnes at Fennells filmatisering er svært løselig basert på Brontës roman. Flere figurer fra romanen er ikke med i filmen og andre halvdel av historien er stort sett kuttet bort, så at det ikke er en ‘sann’ filmatisering legges det ikke skjul på.

Likevel, når man efter kun kort tid tar seg i å tenke tilbake på eventyrfilmen The Princess Bride og de åpenbart falske kulissene rundt den store fektescenen mellom Inigo Montoya og den maskerte Wesley, i en sekvens som man her ikke har grunn til å tro at skal være like ‘falsk med vilje’ som sceneriet i komiactionfilmen, så har vi (og litteraturfilmen) et problem.

Dessverre er ikke sceneriet det største problemet. Merkelige inkonsistenser og anakronismer tårner i så måte over omgivelsene – eksempelvis i form av cellofanlignende og/eller PVC-basert bekledning, kritthvite tenner på noen og påtagelig kunstige proteser (som dukker opp midtveis i filmen!) på andre – samt en rekke andre riper i lakken (such as slightly dodgy accents).

Men ikke musikken. Den er som kjent(?) av Charli XCX, og uansett hvor moderne, samtids eller nåtids den kan sies å være, fungerer hennes bidrag særs godt. Sammenblandingen av nymotens lydbilde, effekter og instrumenter med datidens ballader og folkeviser, er forbilledlig velgjort. (Dog skurrer det som bare faen når filmen er over og billedteksten begynner – mens to splitter nye og hundre prosent 2026-Charlilåter blaster utover salen.)

Verst er det dog med mangelen på kjemi mellom Margot Robbie og Jacob Elordi – i rollene som Catherine Earnshaw og Heathcliff (natch). Merkelig nok slo ikke denne forferdeligheten meg før jeg var på vei hjem. De to figurene er nemlig så ‘flinke’ til å fortelle hverandre hvor intense følelsene deres er – samt at hele filmen lider under et ‘ikke bare vis det; si det også’-problem – at mangelen på synlig attrå og kjærlighet ikke helt slår inn mens man sitter i salen. Ei heller klarer andre figurers påstått sterke følelser å trenge seg gjennom all staffasje, regn, møkk, blod og generelt vansmektende tilværelser.

Synd, men sant.

\

Sist ut denne uken er en film som kun de færreste kan ha hatt særlige forventinger til. Ikke fordi den ser så dårlig ut, eller har fått elendig omtale i andre land, men fordi nesten ingen – meg selv inkludert – var klar over at filmen i det hele tatt eksisterte før den nå er å se på ‘kinoplakaten’ (les: oppføringen av kommende filmer på Filmweb og den slags nettsteder).

Filmen det gjelder heter Crime 101 (en tittel som ikke refererer til et nybegynnerkurs i kriminalitetsbekjemping eller noe i den dur) og er skrevet og regissert av en viss Bart Layton, som slo gjennom med den eminent underholdende (og nokså særegne) American Animals, om fire unge menn som begår et, skal vi si, uvanlig ran – og er basert på virkelige hendelser.

Altså: Crime 101 forteller heller ikke en historie som er originalskrevet eller funnet på av Layton, for denne gang er manus basert på en kortroman av semi true crime-mesteren Don Winslow. Men bevare meg vel så godt Layton har adaptert den for film.

Davis, en juveltyv av det ikke-voldelige, intelligente og høyst suksessfulle slaget (Chris Hemsworth) er på jakt efter det siste, store ranet som kan gi ham ro nok til å pensjonere seg, mens politimannen Lou (Mark Ruffalo) ligger an til å bli dumpet av sin kone, sliter med både vekt og sigaretter, og er i ferd med å bli politistyrkens vits på grunn av sine teorier om noe de andre politimennene ser på som tull: En eventyrlig god juveltyv som ingen aner identiteten til.

Dersom du allerede nå aner konturene av en slags katt-og-mus-lek, har du rett, i hvert fall delvis. For inn i miksen kommer også en ung dame (Monica Barbaro) som krasjer bilen sin inn i bilen til juveltyven, samt en litt eldre kvinne (Halle Berry) som jobber for et forsikringsselskap som forsikrer overdådig rike menneskers hjem, biler, smykker og den slags – og efterhvert blir de alle fanget i et nett av vidunderlig intrikate irrganger og proporsjoner.

Crime 101 kan minne litt om Drive, litt om Heat og kanskje litt om en krysning mellom Bullitt og The Thomas Crown Affair. Den er småvittig, tidvis brutal, innimellom varm og nesten hele veien sjarmerende og pirrende. Snart heier man på den ene, så på den andre. Efterhvert begynner man å tro at man ser hvor det hele går, bare for å skjønne at man har tatt feil, for derefter å se de riktige endene på alle plottets knutete, flisete tråder – før man til slutt kjenner at man selvsagt bare kan heie på akkurat den løsningen på floken.

Dette er med andre ord ikke en helt original type krimfilm. Men den er spennende og engasjerende. Og uviktig – på en god måte. Eller sagt på en litt annen måte: Noen ganger er det digg å se en film som bare underholder. Det gjør Crime 101.

\

God helg.