Sosialdemokratiets diskréte sjarm

Med Brennpunkt skulle NRK «avsløre, avdekke og forklare i undersøkende dokumentarer som angår oss alle». Men episoden «Vask trappa – eller flytt!» fra første sesong i 1996 er mer som Norge rundt å regne. Den uskyldige korte, dokumentaren står like fullt igjen som et viktig kulturhistorisk minne over en generasjonskonflikt på trappene i Akerli borettslag på Kalbakken, Oslo – i et bygg som i dag fremstår som arketypisk sosialdemokratisk, oppført av OBOS i 1956.

På den ene siden av konflikten har vi de gamle sosialdemokratene som vasker trappen på dugnad. «Det er vi som vasker trappa,» sier en eldre mann i begynnelsen, «ungdommen vasker ikke trappen her.» På den andre siden har vi den nye individualistiske generasjonen som ikke kunne brydd seg mindre. «Akerli, det er pensjonistenes paradis. Her bor det nesten ingen ungdommer, nesten bare pensjonister», sier en fortvilet, ung jente fra nabolaget.

Det hele kryssklippes med en eldre dame som demonstrerer trappevask etter alle kunstens regler. «Godt med vann på kluten. Så det blir ... vått».

Besatt av trappen

«Vask trappa – eller flytt!» er på et vis en dystopi: velferdsstatens sosiale og økonomiske politikk bygges ned og alt som er igjen er pensjonister snakker stygt om «narkomane» og lager regler om at ballspill ikke er tillatt etter klokken 19.00, ja når de ikke strengt håndhever dugnadsmoralen.

Likevel forstår jeg at de var besatt av trappen. Den sosialdemokratiske trappen er rasjonelt bygd – alle skulle få ta del i velstanden. Materialet er terrazzo, også kalt sementmosaikk eller kunstbetong, kjennetegnet av småstein som skinner gjennom den polerte betongen. Vi kan kanskje snakke om sosialdemokratiets diskréte sjarm.

Det er noe med disse beskjedne sosialdemokratiske trappene. Er de ikke en slags levning fra sosialdemokratiets harde dager etter krigen? Holdt den eldre garde på med en rituell trappevask mens de ventet på en sosial dreining i politikken?

Å skape i knapphet

Jovisst produserte etterkrigstidens modernister mindre beskjedne trapper, også. Den forhenværende Y-blokka til arkitekt Erling Viksjø er eksempelvis kjent for sine finurlige trappespiraler, det samme ser vi eksempelvis her og der på Blindern.

I de utallige boligblokkene som ble reist i etterkrigstiden var det imidlertid ikke økonomi til den slags kreativitet. Likevel var modernistenes credo nettopp å gjøre noe vakkert av det lille som var til rådighet. Beskjedne betongtrapper ble reist i fleng, alle med sin særegne, beskjedne sjarm.

Etterkrigstiden var kjennetegnet av knapphet – krigen hadde rasert økonomien, og landet skulle bygges rasjonelt opp igjen. Likevel klarte arkitektene å trylle frem hverdagsmagi i trapper lagd i betongmosaikk med fargerike stålgelendre.

Kontrasten er slik sett stor til vårt samfunn, hvor knappheten ikke skyldes krig, men er selvpåført via markedet: Uansett hvor rike vi blir, vil utbyggerne alltid si at de ikke kan strekke seg lengre på grunn av en hard konkurranse, en konkurranse nyliberalismen introduserte. I en slik situasjon er det ikke overraskende at arkitekter klager over forholdene, men hvorfor gir de oss ikke i det minste en vakker, beskjeden trapp? Vi må forstille oss et vakkert og rimelig sosialdemokrati uten den håpløse moralen. Og vi har ett og annet å lære fra fortidens modernister.