Tung litteratur

Som flere sikkert har lagt merke til er det igjen blitt en ganske markant fordeling mellom soss og frik i ungdomssegmentet, for tiden viser grove øyemål at det er i vektforholdet 70/30. Enten er det midtskillbrigaden i like klær som kommer forbi deg på gata, eller så er det små ansamlinger av blåhåringer, også de ganske likt kledd, men ofte med en gigbag på ryggen. Det er altså håp, og det er den 30-prosenten som er mulig å øke ytterligere. Skal man dømme etter aktiviteter i musikklivet er det riktig så bra rekruttering innen frisk jazz og tung rock. I sistnevnte sjanger har vi morgendagens håp som Drakånis, Hayeminol, Maskin og tusen andre - og flere kan det kanskje bli i fremtiden om dere foreldre er smarte nok til å handle inn en spesiell bok til jul. Bare det å kjøpe inn en bok er visst blitt et statement i seg selv, men et ekstra sterkt et er å velge Min første bok om Ozzy Osbourne, tegnet og fortalt av ofte geniale Flu Hartberg.

Boken er gitt ut av platebutikken Big Dipper i Oslo som i høst feiret 25årsjubileum, og en av legendene i den sjappa, Jacob Krogvold, står også oppført som redaktør. Men det er antakelig ikke derfor Hartberg har tegnet inn et plateomslag av Thulsa Doom i boka. Selve historien er inspirerende nok, med en tung og dyster oppvekst i tvilsom luftfuktighet og dårlige fremtidsutsikter i et langt fra swinging sekstitall i Birmingham. Et langt liv på fabrikk eller i fengsel som småkriminell blir avverget da han treffer de andre guttene i bandet som skal bli Black Sabbath - et av rockhistorien beste og viktigste band. Dette må da fungere bra som oppdragende litteratur? Det går jo framover!

Hartbergs morsomme og intelligente strek og vibe er som den alltid er, ingen grunn til å heve seg «ned» til barnas nivå. Det har jo uansett alltid vært et element av fantasyfigur eller «gjenglemt lekebamse i regnet" over Ozzy som gjør at det passer perfekt i barnebok. Pussige historier om å sniffe en linje med maur eller å bite hodet av flaggermus kan være med på å forberede poden på alt det rare væren i verden kan medføre. Men når det ser mørkt ut for Ozzy igjen, får han jo en ny karriere med gitaristen Randy Rhoads, og ikke minst møter han Sharon som blir hans manager og senere hustru. Enkelte barn vil sikkert også føle trygghet i at det ender ekstra godt med TV-stjerneliv og alt dette her. Men først og fremst klarer Hartberg å formidle hvor herlig det kan være å lage musikk med andre, da presumptivt rock. Og at man kan komme helt til 76 år selv med tvilsomme livsvalg, slik Ozzy gjorde denne uken.

Jeg har selv på trykk mimret tilbake (og hvem gjør ikke det nå om dagen) til livet på nå nedlagte Fagerlund barneskole mellom Jaren og Brandbu på Hadeland, da jeg brukte plakater fra det svenske bladet OKEJ som bokbind på lærebøkene mine. I dette tilfellet med bilder fra fotoshooten til coveret på hans soloalbum Bark at the Moon fra 1983. Klart det måtte en slik gærning til for å beskytte bøkene! Noen få år senere fikk jeg skryt av en senere landskjent yrkeskriminell fordi han hadde hørt rykter om at jeg satt på et eks av Black Sabbath-plata Born Again - som jeg er ganske sikker på at jeg kjøpte på bytur med foreldrene mine på butikken Utopia (forøvrig drevet av foreldrene til Sandra Kolstad). Interessen for tungrock har kommet og gått og kommet tilbake med jevne mellomrom siden den gang - men at Black Sabbath er noe helt spesielt er det ingen tvil om. Ja det er heavy, men det er jo også rester fra pop´en og bluesen og psykedeliamusikken som herjet i England kun noen år tidligere. Det er en forpint Midlands-soulsanger gjemt i Ozzy, og det er et vilt funky groove gjemt i flere av låtene deres. De siste årene har jeg vært spesielt opptatt av den glemte låta «Air Dance» som har i seg alt det overnevnte men også hippie-vennlig jazz. Og et av årets største musikalske kick var helt klart å i høst spasere inn på rockepuben Last Train i 16-tiden med gode venner etter en sen lunsj/tidlig middag og høre på en av stedets nyansatte sjekke ut en CD-samling med bandet. Rockesjokket henger fortsatt i, forhåpentligvis også hos bartenderen. En måte for morgendagens helter å komme i den situasjonen, kan helt klart være å bli eksponert for historien om Ozzy på et tidlig tidspunkt. Men også fint å la henne eller han være alene på rommet og drømme om det også. Show don’t tell.