Den ugandiske actionfilm-industrien viser at det finnes en annen måte å lage film på

Hofmanis' møte med sjef og regissør Isaac Godfrey Geoffrey Nabwana (bedre kjent som Nabwana I.G.G.), og etter hvert profesjonelle samarbeid med filmstudioet, ble utgangspunktet for dokumentaren Once Upon a Time in Uganda. Filmen vises på filmfestivalen Film Fra Sør i Oslo.

Det er Cathryne Czubek som bestemte seg for å følge Hofmanis med et kamera. Til Tidens ånd skriver hun i en e-post at Wakaliwood ved første øyekast ikke skiller seg stort fra hvilket som helst annet filmstudio.

– De må bare være ti ganger så kreative for å ta igjen det de mangler i ressurser. Det som gjør Wakaliwood spesielt er den sterke familiefølelsen, som det nok er vanskelig å finne igjen i mainstream filmindustri, sier Czubek.

Ved ankomst ble Czubek raskt plassert i et kostyme og «drept» av kannibal-zombier. Filmer som Bukunja Tekunja Mitti: The Cannibals, Bad Black, Ani Mulalu? The Crazy World og Boda Boda Killer hadde ikke eksistert uten frivillig deltakelse, da budsjettene sjelden overskrider noen få dollar. Nabwana skriver, filmer, klipper og gjør spesialeffekter på datamaskiner han selv har bygget, og rekvisittene sveises sammen av skrot. I «Home of Da Best of Da Best Movies» jobber skuespillerne gratis, og bidrar selv med å selge filmene fra dør til dør – en tidvis krevende oppgave, da mange i området ikke eier DVD-spiller.

– Lokalmiljøet i Wakaliwood er et av de mest kreative, hardtarbeidende og levende jeg har opplevd. Skuespillerne må også jobbe på dagtid, og selv om situasjonen er vanskelig hengir de seg fullt og helt til filmproduksjonen når de har tid. De jobber også bak kameraet, med bygging av kulisser, rekvisitter, gjør sminke, art direction, og så videre.

Czubek sier de kan gjøre unna en film «ekstremt fort», da Nabwana aldri bruker storyboard eller planlegger action-scenene.

– Han har alt i hodet. Det ville aldri gått an i en mainstream-industri.

– Det minnet meg om hvorfor jeg begynte å lage film i utgangspunktet

Filmene er amatørmessige til det punktet der det bikker over i ren humor, og er det noe Once Upon a Time in Uganda kaster lys over er det selvironien som regjerer i studioet. Intensiteten og lidenskapen skinner like fullt gjennom i de få pikslene: i velkoreograferte Chuck Norris- og Bruce Lee-inspirerte kampscener, rask klipping, en overflod av spesialeffekter, lyder, og ikke minst en såkalt «Video Joker» – en heseblesende fortellerstemme som leder seeren gjennom filmen med improviserte kommentarer, vitser og roping.

Czubek sier filmproduksjonen er viktig for stedsidentiteten til lokalbefolkningen i slumområdet, da de for lengst har blitt vant til den relativt konstante strømmen av journalister og andre besøkende.

– Noen går forbi uten å ense filmproduksjonen, mens andre tar en pause i sine daglige rutiner og setter seg og ser på i timevis. Når de skal filme en stor action-scene, eller noe annet sprøtt skjer – som når den geniale rekvisitt-mesteren Dauda, kledd ut som en gorilla med cowboy-hatt, raser gjennom gatene på en motorsykkel – samles selvfølgelig hele nabolaget for å se på.

I dokumentaren forteller Hofmani at han aldri hadde det gøy da han jobbet med film. Det endret seg da han begynte å produsere og drive internasjonal PR for ugandisk actionfilm. Czubek forteller om en liknende opplevelse.

– Det minnet meg om hvorfor jeg begynte å lage film i utgangspunktet. Når man ikke er bundet til press fra investorer, distribusjon og den øvrige industrien, er frihetsfølelsen og den rene gleden av å samarbeide enormt tilfredsstillende. Jeg synes også Isaacs historie transcenderer filmens verden, og kan inspirere alle som følger en drøm.

– Wakaliwood unnskylder seg ikke

Til den andre enden av verden, og den helt andre enden av filmindustrien: Tidligere i november gjestet Ken Loach dokumentarfestivalen Nordic Docs i Fredrikstad. Ved siden av en drøss andre priser har den venstreorienterte 86-åringen vunnet to Gullpalmer i Cannes, toppen av et filmografi-isfjell som siden 60-tallet hovedsaklig har bestått av levende spillefilmer om sosiale forskjeller i Storbritannia. I tillegg har han stått bak flere kritiske dokumentarer, mange av dem bannlyst.

I mesterklassen snakket Sorry We Missed You- og I, Daniel Blake-skaperen om hvordan USA «kolonialiserer kinoene våre», og problemet med at øvrig film føler den må «unnskylde seg for ikke å være amerikansk».

Czubek mener det er verdt å reflektere over hvor stor makt strømmegiganter og investorer har over hvilke historier som blir fortalt («de har et ekstremt begrenset interesseområde»), og at Wakaliwood er et eksempel på hvordan det kan gjøres annerledes. For én ting gjør Once Upon a Time in Uganda klart og tydelig: Wakaliwood står rakrygget i møte med øvrige samfunnslag.