Ukens tveeggede filmkommentar - Dune: Part Two vs. Ibelin

Del

Ukens tveeggede filmkommentar - Dune: Part Two vs. Ibelin

En dokumentar om en syk ung mann, og en sciencefictionmegablockbuster: Hva har vel de til felles?

Del

Tekst Jon Hagene

29.02.2024
Foto/Copyright: Medieoperatørene/Euforia

Når man er lenket til rullestolen og lider av en dødelig, degenererende muskelsykdom er det klart at dataspill/gaming blir et kjærkomment alternativ til alle de aktiviteter man ikke fysisk kan være med på eller utføre. I dokumentaren om Mats «Ibelin» Steens liv og eftermæle gjøres dette klart for alle; også dem som i utgangspunktet er skeptiske til gamingens positive sider og funksjoner.

Beklageligvis får vi det forklart som om det skulle være vrient å skjønne slikt på egen hånd, og dessverre føles det som om flere aspekt ved hans liv og situasjon neglisjeres, til fordel for dem som gjør det lettere å fortelle den historien dokumentarfilmskaper Benjamin Ree ønsker å presentere.

Annonse

Via flere fine «hjemmevideo-opptak» og samtaler med moren, faren og søsteren til Mats – i kombinasjon med mange og lange animerte sekvenser – blir vi kjent med både Mats og Ibelin (hans avatar i World of Warcraft). Intervju og møter med øvrige medlemmer av Starlight (WoW-lauget som Mats var medlem av), utfyller bildet ytterligere. At Mats’ virtuelle tilstedeværelse i så vel spill som laug hadde reell effekt på det virkelige livet til flere av de andre, er hevet over tvil.

Filmens handling springer ut fra sjokket foreldrene og søsteren til Mats får når de efter hans bortgang legger ut en post på bloggen hans, som forteller at han er gått bort, for så å motta en veldig mengde kondolansemailer. Mailer som i klartekst forteller de tre efterlatte hvor viktig og verdsatt Mats’ tilstedeværelse og deltagelse hadde vært i spillverdenen. Heldigvis var sjokket av det gledelige slaget, idet familien hans fikk vite hvor emosjonelt levende, givende og betydningsfullt livet til Mats faktisk hadde vært.

Men selv om det i seg selv er en fin og gripende historie, er den nokså kort. Så når filmen til regissør Ree og kompani klokker inn på 1 time og 46 minutter, blir det en del tomgangskjøring, stort sett i animert form. Filmskapernes animasjonsavdeling har benyttet seg av tusenvis av sider med dialog fra de titusenvis av timene Mats tilbragte i Azeroth – fantasiverdenen hvor World of Warcraft (ut)spilles – og satt sammen en illustrativt sett meget effektiv presentasjon av hvem Mats/Ibelin var i spillet, samt hvorledes WoW fungerer, ser ut og engasjerer.

Problemet (for meg, i hvert fall) er at spillet ikke engasjerer. Grafikk og kinetikk er (igjen: for meg) klønete, stiv og aldeles ikke imponerende. Dessuten innvies vi ikke i hva spillerne må gjøre, ved hver sin konsoll, for å få sine avatarer til å snakke, agere og reagere som de gjør. I så måte snakker animasjonen til de WoW-invidde – som vanskelig kan sies å trenge denne presentasjonen. Samtidig vil en stor andel av oss uinnvidde sitte og se på at andre mennesker spiller (les: spilte) et spill vi hverken kjenner til eller egentlig får forklart. OG: En av grunnene til at vi er uinnvidde, er at slike spill ikke appellerer til oss – slik at det å servere oss lange og uelegante porsjoner «dataspill», fungerer dårlig.

Men hva har nå dette med Dune: Part Two å gjøre? Og hvorfor har jeg klumpet disse filmene sammen? Fordi begge filmer har store deler uspennende «handling». Sekvenser som hver på sitt hvis er fascinerende å se på, uten at de engasjerer og uten at de tilfører historien noen egentlig verdi. Partier som med fordel kunne vært kuttet ned, om ikke ut. For å forklare hva jeg mener i tilfellet Dune: Part Two er jeg nødt til å begå et par mindre spoilers – så hvis det er et problem for deg: Look away now.

Foto/Copyright:© 2023 Warner Bros.

Den største hemsko andre del av den filmatiske Dune-sagaen sliter med, er todelt. For det første hopper den bukk over altfor mye av det spennende tankegodset Frank Herbert publiserte allerede i 1965 (og som holder seg urovekkende ferskt og aktuelt i dag). For det andre – som en direkte følge av første poeng, eller omvendt – fremhever den i overdreven grad filmatiseringens visuelle aspekt. Følgene av denne/disse prioritering(er) er at vi blir sittende og se på lange segment som ikke tjener annen hensikt enn å vise hvor flinke filmskaperne er til å levendegjøre den fantasiverden handlingen utspilles i. (Et direkte motstykke til Ibelin i så måte.)

Omtrent midtveis i filmen får dette sitt utløp i en liksom-spenningstopp hvor Paul Atreides (Timothee Chalamet), sagaens store helt og (mulige) Messias-skikkelse, skal bevise sin verdi som person og medlem av Fremen-folket ved å ri på en sandorm. Et potensielt dødelig ritual som vi i salen er ment så skulle følge med et nervøst blikk og hjertet i halsen. Men selv den som hverken har lest bøkene, Wikipedia-artiklene om bøkene (og filmene), eller sett David Lynch’ filmatisering (1984) eller tv-seriene (2000-2003), vet at Paul vil klare «manndomsprøven» med glans. Sagaens plottkurve, filmenes generelle struktur og alle klassiske heltehistorier forteller oss at det vil gå bra, og at opphaussingen av viktigheten og farene forbundet med utfordringen Paul står overfor er fåfengt, bortkastet, usmart. (En ren parallell til den emosjonsdrepende effekten spillsekvensene har i Ibelin.)

Riktignok har Dune: Part Two fått nokså god dreis på fremstillingen av det farlige ved heltedyrkelse, blind tro på (falske) profetier – og profeter. Men når alt av mellommenneskelige relasjoner og skuespill er så enkelt, forutsigbart og overtydelig som her, blir det vanskelig å la seg rive med. Også filmens omgang med tankegods og ideer blir vel enkel og barnevennlig. Frank Herberts roman er så full av genuint interessante ideer og meninger at filmen(e)s speiling av disse burde gjøres på et smartere, mer elevert vis. Særlig når det kommer til utsagn som i dag oppleves som ekstra relevante. (Et av de aller mest pertinente – «Once, men turned their thinking over to machines in the hope that this would set them free. But that only permitted other men with machines to enslave them.» – er så vidt jeg kan huske ikke engang nevnt.)

Men, fri og bevare meg vel, dersom man ønsker seg en lang og intrikat (men lett fordøyelig) og spektakulært gjennomdesignet science fiction-filmserie (treeren er under planlegging), er det bare å glede seg. Da er regissør og medforfatter Denis Villeneuves Dune-filmer noe for deg. Det triste er bare at han har gjort science fiction så mye bedre før, med Arrival (2016). Og mellommenneskelig drama så mye mer interessant og gripende, med Polytechnique (2009) og Incendies (2010) – for bare å nevne noen av hans gode filmer.

Og – for å vende tilbake til Ibelin: Hvorfor presenteres World of Warcraft kun som et koselig samtaleorientert rollespill hvor mennesker møtes via sine (veldreide, muskuløse) avatarer? Og hvorfor hoppes det bukk over det faktum at Mats’ nærmeste ikke ser ut til å ha satt seg inn i spillet han visstnok brukte 20 000 timer på å spille/flykte inn i?

I begge tilfeller legges mer krevende og interessante spørsmål, ideer og aspekt til side, til fordel for de element som tilsynelatende og på overflaten tjener historien (les: den historien filmskaperne ønsker å presentere), best. Men er nå dette et godt valg? Jeg synes ikke det.

Jon Hagene

Jon Hagene skriver om film i Tidens ånd

Hold deg oppdatert

Meld deg på mailinglisten vår, og få nyhetsbrev og invitasjoner til arrangementer og fester.