Ukas samler: Drømmenachspielet

Noen ganger er det som at en plate bare sitter ekstra godt. Det er kanskje ikke veldig mange nachspiel på meg om dagen, men jeg gjennomgikk i alle fall ti timer med soul-DJing på den første utgaven av Oslo Soul Alldayer i går. En fantastisk opplevelse som må gjentas til sommeren. Men det er klart det tar på, både fysisk og metafysisk. Kanskje det nettopp er derfor jeg ble ekstra klar for den sjelfulle, men merkelige nervøs-emosjonelle og underlige samleplaten Pure Wicked Tune: Rare Groove Blues Dances & House Parties, 1985 - 1992 i dag. Den ble utgitt på LP denne helgen etter å ha vært tilgjengelig en stund på Bandcamp (kan også strømmes der). Den gir i alle fall klare nachspielvibber, man kan så smått skjelne dagslyset gjennom gardinene, kanskje til og med høre en tidlig trillekoffert på vei til første flytog. Tempoet er lavt men fortsatt håpefullt, med enkelte kraftanstrengelser for nytt liv i festen. Helt klart en drømmeaktig stemning, som man opplever virkeligheten i et annet tempo enn det reelle. Litt overfølsom, men også med en visshet over at man gjør akkurat det man vil, om ikke det man bør.

Utgivelsen er satt sammen av Death Is Not The End-gjengen, som gjør mye bra og har utgitt mye herlig og eksotisk musikk i forskjellige former. Kort fortalt er Pure Wicked Tune en samling av snippets fra gamle privat-kassettopptak tatt opp på husfester i sør og øst-London fra midten av åttitallet og noen år ut på nittitallet, da kanskje lufta hadde gått litt ut av både lovers rock og reggae soundsystem-kulturen med alle sine fester og «blues parties» i privatboliger - som jo ble så minneverdig skildret i den ene episoden av Steve McQueens fantastiske serie Small Axe, antakeligvis noe av det fineste jeg har sett i mitt liv. Om du ikke kjenner den: stopp alle klokker og se umiddelbart!

Reggae var på vei til å erstattes av nye sosiale omgangsformer, dancehall og forskjellige hardere sound, men noen få holdt flammen tent, og konsentrerte seg om amerikansk soul, funk og såkalt rare groove og two step-soul, hovedsakelig fra 70-tallet og begynnelsen av 80, som jo passet så godt i en slik sound system-kontekst. Deilig midtempo, med enkle beats og tunge, effektive basslinjer som kunne MC-es over på mikken, og med ultra-soulful vokal på toppen. Og som kler å spilles veldig høyt og basstungt - og kanskje den aller beste dansemusikken som finnes.

Umulig å ikke like, spør du meg, men det er akkurat som den knudrete lyden av disse kassettopptakene gjør at låtene føles ekstra sterkt. Jazzfunk og soul fra slutten av 70 og begynnelsen av 80 er nok det største som har hendt lydmessig, men det funker paradoksalt også perfekt som lo-fi.

Og så er det ambiensen; lyden av stift som treffer plater, LP-er som rewindes, et jevnt sort av sirener, toasting, latter og levd liv knadd inn i greiene, innstendige oppfordringer om «every-fucking-body find a fucking partner, right now!» Og så videre. Det er en halvtrøtt, smårusa men også ganske nøden stemning i opptakene her, det er morgen og snart slutt - men det er mulig å finne den ønskede forløsningen likevel. Dessuten har det en lattermild feeling, som gjerne kommer av seg selv når stua er full av tømte romdrinker med sneiper oppi. Man glir inn og ut av låter, store favoritter som Jean Carne «My Love Don’t Come Easy», Edees «Make It Last» og ekstra vidunderlige «Hold Tight» med gruppa Magic Lady - og veldig mye mer. Pure bliss. Til og med Barry Gibb og Barbara Streisands evergreen «Guilty» låter som en av tidenes låter presentert i denne settingen. Denne samleren minner også om at det burde være rom for flere DJ-kvelder der jamaicansk musikk, britisk lovers rock og søt amerikansk soul og tung, langsom funk kan oppleves under samme norske tak. Enn så lenge kan man drømme seg bort med dette surrete kunstverket.