Uke #1: Mot den hvite måned, Krig som underholdning, statlige film-aldersgrenser oppheves, opphavsretter oppheves, «Avatar»

... Er det sunt å være så sunn? Aksept for å være usunn, uperfekt, småfull, ublu? Not so much, forakten for svakhet ligger latent. Survival of the døllest.

Dette må diskuteres i en paneldebatt, eller noe i den duren, en gang.

Statens forhåndskontroll av kinofilm oppheves

Det står skrevet, ikke i Bibelen, men på medietilsynets nettsider: «Når filmer og programmer gis en aldersgrense, tas det utgangspunkt i om innholdet kan være skadelig eller alvorlig skadelig for barn og unges velbefinnende.»

Vel. Dette er det nå slutt på. Etter 109 år med statlig forhåndskontroll av filmer på kino, er det nå distributørene selv som får ansvaret for å sette aldersgrenser. Med andre ord – sensuren er opphevet! Det er i seg selv grunn til å feire.

Noen som kanskje er ekstra glade er Nils Ole Oftebro og Anette Hoff. I 2015 ble skuespillerparet nemlig ifølge Dagbladet nektet inngang på filmen Paddington (7-årsgrense), da de hadde med seg en tre-og-et-halvt-åring i følget.

– Denne regelen har jeg aldri hørt om. Jeg hadde aldri trodd at en animasjonsfilm med bjørnen Paddington skulle kunne skremme livet av og ødelegge oppveksten for en tre og et halvt-åring, sa Oftebro til tabloiden.

Og utdypet:

– Dette betyr at du må ha med aldersbevis når du tar med deg de yngste barnebarna på kino i Norge. Dette synes jeg vitner om en autoritær og totalitær formynderholdning.

Et lite skritt for det liberale Norge, et stort skritt for familien Hoff-Oftebro.

Avatar dominerer kinoen, Glass Onion TV-en

Relanseringen av festivalsommeren etter to år med pandemi var et puslete kultursjokk i forhold til det som skjedde da man satte seg i kinosalen for å se Avatar: The Way of Water. Opplevdes dette universet virkelig så rart i 2009? Det tok minst en time å akseptere premisset om at new age-fantasien til James Cameron faktisk skal tas på ramme alvor, med dens dreads, fantasispråk, ønsketenkning om kolonialisme, barnslige forestillinger om hvordan et paradis skal ut, manic pixie dream na’vier og animerte, blåfargede Coachella-yogalærere.

At filmen er et resultat av både stormannsgalskap og vanlig galskap hindrer ikke folk fra å strømme til kinoene for å få med seg den livreddende behandlingen av en merkevare ingen egentlig hadde spurt om at skulle bli gjenopplivet. Denne uka tok den også igjen Top Gun: Maverick som den mest innbringende filmen fra 2022. I den internettske filmsamtale har flere påpekt at oppfølgeren følger i enerens spor – den sanker inn enorme summer penger, uten å sette avtrykk i den kulturelle bevisstheten. Kanskje det skyldes at Camerons demonstrasjon av neste generasjons visuelle effekter ikke resulterer i stort mer enn en glorifisert Windows Vista-skjermsparer?

Rian Johnsons Knives Out-oppfølger, Glass Onion, har på den andre siden vært mer synlig i nyhetsstrømmer, i form av meninger og memes. Whodunit-mysteriet ble trolig en passende film for millennials å foreslå for familien denne romjula, noe som har gjort den til Netflix’ tredje mest sette film noensinne, bak Red Notice og Don't Look Up.

Enda en serie om krig/forsvar

*Briskeby-stemme*: This is propaganda.

Det som er så fint med å ha to allmennkringkastere (TV2 og NRK), er at de alltid gjør det samme. Mens TV2 de siste årene har hatt stor suksess med kjendis-/militærprogrammet Kompani Lauritzen, hvor man får én teskje skjerp deg sammen med én teskje vold-i-stor-skala-kan-bli-nødvendig-og-da-må-du-også-sannsynligvis-drepe-noen, har NRK tullet med militæret i Herman Flesvigs Førstegangstjenesten. Vel og bra, det, med det var kanskje ikke likt nok Kompani? Denne uken har nemlig NRK premiere på førstegangstjeneste-realityen Klar til strid. Serien starter med at noen spyr etter å ha blitt utsatt for gass, mens en voice-over forteller at noen må ofre sin frihet for å beskytte vår. Føles litt som reklame for forsvaret, altså propaganda, men greit nok, det stemmer jo. Det rare er det som skjer litt uti programmet, hvor forsvarssjef Eirik Kristoffersen forteller at man må være beredt på å bruke vold, og at man selv i verste fall kan bli såret i strid.

Vi synes det verste som kan skje i strid er å bli drept. Noe vi for øvrig håper at ikke skjer, men som vi likevel får en ullen følelse av at alle disse militær-programmene prøver å forberede oss på.

Tung tids Blipp

Portrettintervjuer hvor kjendiser snakker ut om den tunge tiden er blitt så latterliggjort de siste årene at en skulle tro sjangeren var i ferd med å dø ut. Men, viser det seg, så lenge det finnes kjendiser, og så lenge livet fortsatt er en serie opp- og nedturer, kommer vi oss ikke videre.

Uten videre seremoni, A-magasinet forrige helg:

«Så ryddig det er. Vintersolen ligger lavt og lyser opp det moderne huset, og det er aldeles strøkent her, og dette er altså hjemmet til en aktiv småbarnsfamilie. Klokken er ti og Stian Blipp har nettopp stått opp, for Jamina, «min kone», som han alltid legger til, tok barna klokken seks, det er da de våkner. Et høyt amerikansk juletre i plast står i hjørnet, og Stian Blipp står bak kjøkkenbenken, han har tilbudt kaffe, men roper: «Jamina, er vi tom for kaffe?» Og det er de. Han mumler noe om at de bare har sånn rabagastkaffe, og gudene vet hva det er, kaffe smaker det ikke. Selv tar han seg et glass vann med et fingerklyp salt fra Himalaya og noen dråper sitron.

– ... for etter at jeg møtte veggen, for å si det sånn, har jeg begynt å eksperimentere med litt ulike ting som kan gjøre meg bedre skikket til å ... Han trekker pusten. Blikket er matt, blankt og sørgmodig.

– ... til å komme meg gjennom dette her.»

Vi kaller det kunst.

TILLIT

Endelig noe motsatt av «organisk» og alve-inspirert forfallskunst-naivisme og/eller søt abstraksjon!

Det blir slagordskunst i stor skala når Lars Ø. Rambergs verk TILLIT den 17. januar avdukes på en av de flotteste flatene som finnes i dette landet, fremsiden av Håkon Mjelvas modernistiske mastodont Økernsenteret (1969). Kunstneren skal montere lys over ni etasjer som sammen staver ordet tillit, selve fundamentet i et demokratisk samfunn, ifølge Ramberg.

Romeo, Julie

De to hovedrollene fra 1968-versjonen av Romeo og Julie, leverte 30. desember et søksmål, hvor de anklaget filmselskapet Paramount for seksuelle overgrep. Olivia Hussey og Leonard Whiting var 15 og 16 år gamle under produksjonen, som inkluderte innspilling av nakenscener. Nå krever de 500 millioner dollar i oppreising.

Samme dag som søksmålet ble kjent annonserte Det Norske Teatret en nyoppsetning av Shakespeare-stykket. Det virker ikke som de planlegger å tråkke i samme salat. I pressemeldingen heter det: «Regissør Erik Ulfsby ønsker å utforske hva som skjer med Shakespeares tekst når den ligger i munnen til to erfarne skuespillere. Det er likevel ikke den aldrende kjærligheten som skal portretteres, det er den livsglade og spontant naive ungdomsforelskelsen som fremdeles er kjernen». Hovedrollene spilles av Svein Tindberg og Liv Bernhoft Osa, som spilte de samme rollene for 40 år siden.

Stykket har premiere fredag 13. januar.

Knut i det fri